TIL KONA HADDE ARNE TREHOLT sagt at han skulle til Paris, men han var i virkeligheten på vei til Wien for å møte sin føringsoffiser, KGBs Gennadij Titov.

Han kom aldri så langt. Politiet hadde overvåket ham i sju år. UDs byråsjef ble arrestert på Fornebu i 20. januar 1984 og ført direkte til et avhørsrom på politiets overvåkningssentral. Her gjennomførte de et avhør som varte til 03.45 den natta.

Dette avhøret har siden vært gradert av POT og er fortsatt konfidensielt. Nå offentliggjør forfatter og journalist Frode Nielsen avhøret ordrett i sin nye bok «Tause menn - Scener fra den kalde krigen».

- Dette er en av de viktigste scenene fra den kalde krigen. Hva skjedde på dette forhørsrommet? Selv har Treholt brukt masse ressurser på å forklare hvordan denne pressituasjonen skapte en tilståelse. Det er på høy tid at vi får lese akkurat det som ble sagt, til tross for at dette er konfidensielt materiale, sier forfatter Frode Nielsen til Dagbladet.no. Av kildevernhensyn vil han ikke opplyse hvor han har fått tak i det hemmeligstemplede avhøret.

DA AVHØRET VAR OVER satte Arne Treholt sine egne initialer på hver side.

I oktober samme år trakk han tilbake det han hadde sagt i avhøret. Han forsto at å trekke tilbake uttalelsene ville svekke troverdigheten hans, men han mente han led av et tilståelsessyndrom den første tida. Han trodde politiet ville vurdere ham mer forståelsesfullt om han ga inntrykk av å ha blitt presset til å snakke med russerne og sa han hadde følt seg presset til å gi feilaktige opplysninger i en tilstand av i sjokk og fortvilelse.

I ARNE TREHOLTS FØRSTE AVHØR erkjente han at han hadde gitt sovjetiske representanter graderte dokumenter og at han hadde mottatt penger som han oppfattet som dekning av oppholds- og reiseutgifter i forbindelse med møtene.

Han har siden alltid innrømmet at han ga fra seg uviktige, graderte dokumenter og mottok penger. Men han nekter for å ha vært spion og for å ha gitt høyt gradert informasjon til russerne.

For øvrig avviker en god del av det han sa i de første avhørene fra det han senere landet på.

I DET OFFENTLIGGJORTE AVHØRET kan vi lese detaljene rundt hvordan Treholt forklarte at han ble hektet på kroken, slik han sa det første gang.

Etter flere års vennskapelig omgang, av og på, med Titov, havnet Treholt på fest i en privatleilighet i Moskva, sa han i avhøret. «Det hele utviklet seg til noe av en orgie», står det i avhørsrapporten. Også kom det:

«Noen tid senere, etter at siktede var blitt utnevnt til statssekretær i 1976, hadde siktede middag med Titov. Under denne middagen ble det fremlagt kopier av bilder fra den lystige festen. Titov gikk raskt på sak og sa at gjenytelser ville være nødvendig om ikke siktedes kone, Kari, skulle få tilsendt bilder.»

I en fotnote i avhøret står det at «bildene viste siktede i en sterkt kompromitterende situasjon».

Treholt fortalte i det første avhøret at Titov krysseksaminerte ham om hvilke graderte dokumenter han hadde tilgang til. Han hadde store sjelekvaler og vurderte å kontakte politiet, men fryktet skandale. Noen dager etter møttes de to igjen på Statholdergården og Treholt fortalte i avhøret at han leverte to eksemplarer av en gradert UD-rapport.

Denne informasjonen trakk Treholt senere tilbake. Han skrev i sin nye forklaring i oktober 1984:

- I min politiforklaring fremlagt i forhørsretten 23. januar 1984 fremgår det at jeg skal ha deltatt i en «orgie» og at jeg baketter skal ha blitt forevist bilder fra denne. Dette skal angivelig ha blitt brukt som et pressmiddel mot meg. Dette medfører ikke riktighet. De gangene jeg har deltatt i «lystig» lag i Moskva har det alltid vært i selskap med andre nordmenn. Det har aldri vært grunnlag for å ta bilder fra dette som senere kunne utnyttes i kompromitterende sammenheng, skrev Treholt i forbindelse med at han trakk det første avhøret.

TREHOLT SIER TIL DAGBLADET at han ikke ønsker å kommentere saken.

Treholts advokat Harald Stabell sier at det er åpenbart at det ikke er Treholt som har gitt samtykke til publisering av dette avhøret.

- Det er også åpenbart at ingen av hans advokater har gitt samtykke til dette. Da kan man bruke utelukkelsesmetoden og kommer fram til at det er politiet eller påtalemyndighetene som står bak denne lekkasjen. Hvis det er tilfellet er det meget alvorlig, sier Stabell.

Advokaten mener publiseringen av avhøret er et alvorlig brudd på taushetsplikten.

- Dette skader Treholts omdømme. Folk vil tro at dette er riktig uten at Treholt kan forsvare seg mot det, sier Stabell. Da Treholt fikk saken sin avvist hos Gjenopptakelses-kommisjonen i desember, utalte han at han ønsket å legge saken bak seg.

- Treholt ønsket å gå videre i livet og bli ferdig med en sak han har levd med i over 25 år. Han ba også om ro rundt sin person, spesielt av hensyn til sin familie. Dette må man respektere, og synes det er veldig leit at folk bruker spekulative historier fra saken for å selge bøker, sier Stabell. Han forteller at disse historiene rammer Treholt hardt.

- Hvorfor kan man ikke la denne mannen være i fred, spør advokaten.

I AVHØRET FORTELLER TREHOLT videre om flyttingen til New York i 1979, og at heller ikke her lot de sovjetiske KGB-agentene ham i fred. Titov presenterte Treholt for Zijizin, som ifølge det første avhøret til Treholt fortsatte å bruke utro-kortet mot ham. Ifølge avhøret som Treholt siden trakk tilbake foregikk det slik:

«Zjizjin gjentok (...) at «de hadde noe på siktede».  (...) Dersom siktede fortsatt viste samarbeidsvilje, ville det være til alles fordel»

Treholt fortalte i avhøret at han motvillig deltok på jevnlige møter med Zijzjin, som han i motsetning til Titov ikke likte. Han forsto ikke helt hva sovjetrusserne ville med materialet han gav dem, fortalte han politiet.

«For siktede stod det etter hvert frem slik at insisteringen på dokumenter hadde mer et skuebrøds - enn et reelt innhold. Det vesentligste for russerne syntes å være å beholde kontakten med siktede — enten for eventuelt senere formål eller som ledd i en
ren trakassering og utpresningspolitikk.»

Treholt sa i avhøret at han ønsket å komme seg ut av det tvungne avhengighetsforholdet.

DET VAR MYE TREHOLT ikke kunne nekte for som følge av den intense overvåkingen han var utsatt for. Han innrømmet derfor disse møtene med KGB, men han hevdet senere at dette dreide seg om nettverksbygging og vennesamtaler.

Treholt ble også tatt med 66 dokumenter fra UD i stresskofferten på Fornebu. Selv hevdet han dette bare var dagens post og dokumenter han skulle lese på turen.

I det første avhøret sa han om disse dokumentene:

«Hvorvidt dette vil bli trodd, vil det bli opp til hver enkelt å avgjøre. Dokumentene skulle ved siktedes avreise fra UD 20.1.1984 vært makulert. Da siktede kom inn på forværelset, var siktedes sekretær til lunsj, Dette gjorde at siktede istedenfor å legge graderte dokumenter åpent på en kontorpult, valgte å ta disse med i lukket mappe.»

Dette har han senere holdt fast på. Ingen av dokumentene inneholdt da heller opplysninger som av hensyn til rikets sikkerhet måtte holdes hemmelig, og for dette ble han frikjent i retten.

I SIN BIOGRAFI «Gråsoner» skriver Treholt inngående om samtalene med russerne, og forklarer at han opptrådte som en slags selvoppnevnt utenriksminister for å forbedre forholdet mellom Norge og Sovjetunionen.

Han skriver samtidig at han var skyldtynget, han skjønte at han opererte på grensen. At han brøt taushetsplikten sin som byråsjef i Utenriksdepartementet er det heller ingen som er i tvil om. Mot god betaling innrømmet han også at han dumdristig lot seg friste til å utføre oppdrag for Iraks handelsattaché i Aten, Rahdi Mohammed. Dette kunne han ikke nekte for, politiet hadde beviser.

Selv sier han at det viktigste arbeidet han utførte for Irak var knyttet til handel, men «konsulentvirksomheten» står fortsatt igjen som svært lite flatterende for Treholt.

TREHOLT BLE DØMT TIL 20 ÅRS-FENGSEL, og har siden forsøkt å få saken gjenopptatt. Det har han ikke lykkes med.

Flere kommentatorer mener imidlertid han fikk for streng straff, blant annet Aftenpostens Harald Stanghelle, som har fulgt saken siden begynnelsen. De fleste er enig om at Treholt gjorde noe klanderverdig, selv har han kalt det for «småtteri». Hans nå avdøde advokat Arne Haugestad mente straff for brudd på taushetsplikten ville vært passende, og kalte utfallet et «planlagt og villet» justismord.

Et av de store problemene til politiet var at sju års etterforskning ikke hadde ledet fram til håndfaste bevis for at Treholt hadde levert topphemmelige dokumenter til Sovjetunionen. Og spørsmålet mange har stilt seg er om bevisene i saken virkelig holdt til å dømme ham som spion.

I sitt første avhør, som han altså senere trakk, sa han:

«Siktede innser at det han har gjort, har ubotelige skadevirkninger. (...) Siktede vil likevel gjøre oppmerksom på at i den tid han har hatt kontakt med sovjetrusserne aldri har overlevert meldinger eller dokumenter som har vært til skade for Norges nasjonale sikkerhetsinteresse.»

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.