- 30 000 KURDERE OG EN MILLION armenere ble drept og nesten ingen tør å nevne det, bortsett fra meg, sa den tyrkiske forfatteren Orhan Pamuk til et sveitsisk magasin i 2005. Siden har uttalelsen forfulgt ham.

Pamuk ble saksøkt av nasjonalistiske tyrkere som hevdet uttalelsen var en fornærmelse og krevde kompensasjon.

Han ble siktet for å ha «fornærmet tyrkiskheten». Siktelsen ble senere avvist av «tekniske årsaker.» Stjernestatusen og den internasjonale støttekampanjen spilte en viktig rolle.

Men nylig avgjorde Tyrkias høyesterett at Pamuk likevel kan stilles til retten for uttalelsen.

FOLKEMORDET PÅ ARMENERNE er igjen på dagsorden, nesten 100 år etter at det skjedde.

I forrige uke underskrev Tyrkia og Armenia en avtale som kan heve jernteppet i Kaukasus. På begge sider er motstanden mot avtalen stor. Og det er folkemordet som fryser utviklingen.

Armenere krever at folkemordet anerkjennes før vennskap kan opprettes, mens det på tyrkisk side ikke finnes tegn til at det vil skje.

VAR DET ET FOLKEMORD? Å stille det spørsmålet i Armenias hovedstad Jerevan er vanskelig. Her er det avgjort at minst 1.5 millioner ble drept av tyrkerne.

- Det blir som å diskutere om Holocaust fant sted, sier Raffi Doudaklian til Dagbladet.no. Han er libanesisk armener som jobber med bistand i Jerevan.

- Ingen armenere vil være med på å diskutere om det var et folkemord eller ikke. Jeg er også prinsipielt imot det, sier generaldirektør Hayk Demoyan ved Folkemordmuseet i Jerevan.

Mange internasjonale forskere er da også enige i at det dreier seg om et folkemord.

- Det er en viss konsensus om at det var et folkemord blant forskere internasjonalt, men det finnes mange ulike meninger, sier Anton Weiss-Wendt, seniorforsker ved HL-senteret til Dagbladet.no.

FÅ BENEKTER at svært mange armenere ble drept og døde av sult og sykdommer under første verdenskrig. De bodde innenfor grensene til Det osmanske riket - dagens Tyrkia, og var atskilt fra sine armenske landsmenn i øst, som lå under russisk herredømme.

Det osmanske riket mislyktes i verdenskrigen, sto på randen av sammenbrudd og nasjonalistiske strømninger preget ungtyrkerne, som gjennomførte et kupp og snart skulle opprette dagens Tyrkia.

Myndighetene i landet begynte å se på kristne i det flerkulturelle landet som fiender, de mente armenerne var både terrorister og kollaboratører. De ble utsatt for deportasjoner og drap fra slutten av 1800-tallet.

NATTEN TIL 24. APRIL 1915 førte politiet 200 armenske intellektuelle, politikere, litterater og journalister fra hjemmene sine i Istanbul. De ble sendt vekk, senere deportert.

De to neste årene ble kanskje så mange som en million armenere ble drept. Tallet er omdiskutert, men det er enighet om at det var svært dramatiske tall. Man regner så mange som 40 prosent av armenerne som bodde her ble drept. Resten flyktet.

I TYRKIA BENEKTES DET FRA OFFISIELT HOLD at det dreier seg om et folkemord, ingen overgrep innrømmes, til tross for overveldende dokumentasjon på det siste.

- Når det gjelder Tyrkia snakker vi ikke om ulike tolkninger, men historieforfalskning pålagt av myndighetene, sier Anton Weiss-Wendt.

Tyrkiske myndigheter vedgår at noen hundretusen døde i «humanitære deportasjoner» som måtte til for å avslutte armenernes samarbeide med rikets fiender i Anatolia, men de mener armenerne omkom av sult og sykdom.

En egen lov brukes for å rettsforfølge tyrkere som kaller hendelsene for et folkemord. Tyrkias hardnakkede og feilaktige påstander har antakelig bidratt til at folkemordet på armenerne har fått så mye oppmerksomhet.

FOLKEMORDSFORSKERE over hele verden jobber fortsatt med den armenske tragedien. Dreide det seg om etnisk renskning av armenere, eller var målet heller å fjerne alle som ikke var tyrkere eller muslimer i det store landet? Var det en planlagt utryddelsesplan som det var enighet om fra oven?

Et problem er en betydelig mangel på kilder. De som i størst grad jobber med folkemordsporet baserer seg i på muntlige kilder, men de er ikke alltid pålitelige. Tyrkiske arkiver har i stor grad vært lukket til nå på grunn av debatten om hvorvidt det var et folkemord. De beste kildene har derfor vært tyske militærarkiver, men også disse er mangelfulle.

Historikeren Günter Lewy mener Det osmanske rikets myndigheter bærer indirekte ansvar, de overreagerte mot den mulige sikkerhetstrusselen armenerne i riket utgjorde og handlet feil under deportasjonene. Men man kan ikke kalle det for et folkemord hevder han, fordi det mangler beviser for at det eksisterte en plan om å eliminere armenere.

Folkemordshistoriker Donald Bloxham mener på sin side at det er åpenbart at det var et folkemord, og viser til deportasjonsordre og massakre. Det finnes en rekke argumenter for dette synet. Det ble ikke sørget for mat og husvære, soldatene som fulgte de deporterte ranet, voldtok og drepte, de førte armenerne gjennom områder der det var liten sjanse for å overleve. Flere marsjer ser ut til å hatt drap som hensikt, ikke det å føre armenerne et sted.

- Selv om det blir mer interessant å forske på dette desto mer Tyrkia benekter folkemordet, er ikke det viktigste for historikere «å bevise» om det var et folkemord eller ikke. Dette har blitt et svært politisert område, noe som er uheldig. Vi må skille mellom fakta og den politiske understrømmen, sier Weiss-Wendt.

HELLER IKKE I NORGE er forskerne helt enige. I utgivelsen «Folkemordenes svarte bok» i 2008 skrev filosof Ragnar Næss at det er usannsylig at det forelå en omfattende utryddelsesplan fra tyrkiske myndigheters side. Hans poeng er at massedrapet på armenerne skjedde i en tid med krig og nasjonalisme. Mens armenerne led store tap, massakrerte også armenere muslimer i området. En av årsakene til massevolden mot armenerne finner han i de armenske opprørene og terrorismen. Han tror dødstallene på en million er for høye, og mener man ikke tar med i betraktningen den store dødeligheten i alle grupper i perioden.

- Bildet av «den syke mann» samt de kristne minoritetenes situasjon utgjorde de viktigste legitimeringene av europeisk imperialisme mot det ottomanske riket, skriver Næss.

Han beskriver perioden 1821 - 1922 som en enorm humanitær katastrofe i Det ottomanske riket og i Kaukasus. Dødeligheten i de områdene som ble hardest rammet, var høyere enn under Svartedauden i Europa. Næss peker på at fram til første verdenskrig var det muslimene som ble hardest rammet av massakre og etnisk renskning. Under første verdenskrig ble de kristne totalt sett rammet mer enn muslimene.

Han fikk sterk kritikk av Anton Weiss-Wendt og Bård Larsen.

- Her blander Næss lidelseshistorie for å få liknelsen til å gå opp, skrev de to.

Historiker Nik Brandal mener det er snakk om et folkemord slik begrepes forstås i dagligtalen i dag, og at det også er et folkemord slik den internasjonale rettstilstanden er i dag. Men utdyper:

- For tyrkerne blir folkemordstempelet opplevd som at man jevnfører dem med Nazi-Tyskland, noe mange mener står i veien for forsoning, sier Brandal.

ANERKJENNELSE AV FOLKEMORDET sitter langt inne fordi det kan utløse gedigne erstatningskrav fra armenere som måtte flykte og mistet eiendommer i det armenere kaller Vest-Armenia.

En anerkjennelse kan også føre til krav fra kurderne og grekerne.

Et annet problem er at Tyrkia ble opprettet som egen stat i samme periode, og en innrømmelse vil sverte tilblivelsen av staten som gikk fra å være et multietnisk rike til å bestå av 99 prosent tyrkere.

- Det er vanskelig å stå frem nå og si at vi tok feil i så mange år. En anerkjennelse kan åpne en Pandoras eske av rettslige krav. Denne rent pragmatiske faktoren spiller inn når Tyrkia ikke vil anerkjenne folkemordet, men også spørsmål omkring nasjonal identitet og offentlig ydmykelse er viktige. Jeg tror ikke Tyrkia vil anerkjenne folkemordet, men det kan skje en gradvis liberalisering, sier Anton Anton Weiss-Wendt.

I Jerevan har de ikke mistet kampiveren.

- Tyrkerne har fjernet alt materiale fra arkivene sine. Alt dette finnes gjemt, og selv om de har disse bevisene benekter de folkemordet. Noe av dette materialet er havnet på det svarte markedet. Jeg har selv sett et dokument av dette slaget som beorder deportasjon av armenere på lokalt nivå, sier generaldirektør Hayk Demoyan ved Folkemordmuseet i Jerevan. Han forteller at han stadig finner nye dokumenter og fotografier som beviser overgrep.


Tyrkiske akademikere har arrangert konferanser og jobber for offentliggjøring av forbudte dokumenter, for eksempel dagbøkene til Talat Pasha, høytstående i Det osmanske riket og sentral i folkemordet. I fjor laget en gruppe med 200 tyrkere et skriv med en beklagelse for det som skjedde i 1915. 30 000 har signert petisjonen, ifølge Foreign Policy.

En av de fremste historikerne på folkemordet er tyrkeren Taner Akcam, som har gitt ut bok om det han mener var et folkemord. Utgivelsen førte til drapstrusler fra tyrkiske ultranasjonalister.

- Han skrev sin bok i utlandet og har undervist i USA i mange år. Jeg tror ikke han kunne ha uttrykt sitt sin så fritt om han fortsatte å bo i Tyrkia, sier Anton Weiss-Wendt.

Akcams venn Hrant Dink, tyrkisk-armensk journalist som kritiserte både Tyrkias fornektelse av folkemordet og armenske syn, ble i 2007 drept på gata i Istanbul av en ung, tyrkisk nasjonalist. Også andre som jobber med temaet opplever å bli truet på livet eller dratt for retten.

ALLE LANDENE i Kaukasus promoterer offerfortellinger i sin fortid.

I Aserbajdsjan finnes en egen minnedag for «folkemordet» armenerne sto bak. Utallige nettsider kjemper for anerkjennelse av dette folkmordet, som de mener har foregått i mange omganger, sist med krigen i Nagorno Karabakh.

Så har da heller ingen av nasjonene her har vært spart for krig og massedrap.

Nyhetbyrået AP besøkte nylig Militærmuseet i Istanbul. Der finnes et eget rom dedikert til «armenske spørsmål med dokumenter». Her er det utstilt fotografier av likene av tyrkere slaktet og mishandlet av armenske gjenger. De kalles martyrer og dokumenter beskriver unge tyrkiske jenter som fikk lungene sine hengt opp på vegger og hjernenmassen tømt ut. I et glassmonter henger den blodstenkte skjorten til Talat Pasha som ble drept av en armensk terrorist fra ARF i Berlin i 1921.

Dette har også skjedd. På museum i disse landene kan man ikke unngå å bli presentert for fortellinger gjennomsyret av nasjonalisme.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.