FILM: De kalde stålbåndene som er motorveiene rundt Los Angeles slynger seg sammen i store rosetter, festet på film i «Solisten». Det løsrevne, moderne livet stilles opp mot roen og lisen i musikken, som av én hardkokt bladfyk omtales som «nåde». Filmen har en undertone av cello og en overtone av uuttalt, men umiskjennelig religiøs symbolikk.

Schizofren
Det er i dette landskapet L. A. Times-spaltisten Steve Lopez (Robert Downey jr.) møter Nathaniel Ayres (Jamie Foxx) en hjemløs og forvirret mann som sleper rundt på en handlevogn fylt med skrot og spiller på en tostrenget fiolin som en av englene byen er oppkalt etter.

Det viser seg at Ayres som ung cellist falt ut av studiene sine ved Juilliard på grunn av schizofreni, og nå tar Lopez ham under sine egne grå vinger.

Ser Foxx tenke
Det er mye solid håndverk i «Solisten»: Filmen er ikke urealistisk i skildringen av hva man kan forvente av forbedring og forbrødring når man velger å knytte seg til en schizofren, og Downey gjør et godt og modig valg ved å gjøre Lopez gjennomgående krass og lite sympatisk.

Han må dømmes ut fra handlingene sine og ikke måten han er på. Foxx leverer en sammensatt og detaljrik rolle, men det er stadig som om du ser en skuespiller tenke og jobbe og ikke et helt menneske.

Men så er dette likevel for flinkt, for konstruert, for overdrevet, for åpenbart i anstrengelsene for å vekke beundring og bevegelse.

Meningen er åpenbart at publikum skal bli rørt og at Jamie Foxx skal få en Oscar-nominasjon. Det er noe selvhøytdelig over «Solisten», noe bedrevitersk over besøkene hos de hjemløse, og kanskje det dette som gjør at film som så gjerne vil være nær, ender opp med å skape avstand.