«Yodok» er en vellykket blanding av musikal og politisk samtalefilm. Det går an.
«Yodok»
- Orginaltittel: «Yodok»
- Regi: Andrzej Fidyk
- Kategori: Dokumentar
- Premieredato: 16.10.09
FILM: Noen menn og ei kvinne sitter rundt et livlig restaurantbord. To av mennene lener seg mot hverandre, mumler noe om de burde drikke mer. På andre siden av bordet tar en eldre kvinne seg plutselig dramatisk til brystet og utbryter: «Jeg vil aldri få stelle graven til mine barn.» Først er det stille. Så reiser en tredje mann sakekoppen til en skål og sier: «Jeg beklager!»
Avhoppere
Det viser seg at de alle på et eller annet tidspunkt har vært fanger i den nordkoreanske konsentrasjonsleiren Yodok i Sør-Hamgyong — alle bortsett fra mannen med sakekoppen; han var fangevokter.
Siden har de på ulike vis klart å flykte til nabolandet Sør-Korea, og er nå samlet innerst i en restaurant, som i en amerikansk heist movie. Men de er ikke med i en amerikansk heist movie; de er invitert med i den polske dokumentarfilmskaperen Andrzej Fidyks norskproduserte bakomfilm om en bestselgende sørkoreansk musikal om nordkoreanske konsentrasjonsleirer, som også er en kamuflert politisk intervjufilm i Errol Morris-tradisjonen. For siden Fidyk, i likhet med dokumentarfilmskapere flest, ikke får innreisetillatelse i Nord-Korea siden det kommunistiske regimets 40-årsjubileum i 1989 (som han skildret i filmen «The Parade»), vil han i stedet forsøke, gjennom portretter av sju avhoppede nordkoreanere, å danne et bilde av det kommunistiske regimets fortsatt høyst operative konsentrasjonsleirapparat, hvor så mange som 300 000 «klassefiender» kan være til «gjenopplæring».
Vellykket
Fidyks spleising av sju statiske intervjusesjoner med ganske kullstifttunge musikalscener, er kanskje halsbrekkende på papiret (mye ved denne filmen er for så vidt dét), men blir egentlig aldri spesielt fremmedgjørende. Til det er det for tydelig hvor regissørens interesse ligger, musikalen blir mer en form for stock photo enn et forsøk på å finne en gestalt til avhoppernes historier om kannibalisme, om middelalderske abortmetoder, om en far som under en familiemiddag beklager seg over myndighetenes spartanske risrasjonering, og deretter blir så grepet av panikk at han forgifter seg selv, noe som medfører at resten av familien blir fengslet, siden selvmord regnes som dissidens mot Partiet.
I den grad «Yodok» har et problem, er det et perseptuelt ett: Noen intervjuede er enten så kongesaganøkterne i sine vitnesbyrd at det er en utfordring for seerens innlevelse, eller motsatt, de avslutter en grim skildring av fimbulvinter med en sakeskål eller en hyperbol av typen «jeg gråter blod!»
Men alle er jo forskjellige. Som teaterregissøren Jung Sung San sier etter å ha mottatt en drapstrussel per sms for at han hjelper Fidyk med å sette opp musikalen: «Typisk nordkoreansk stil.»
Avhoppere
Det viser seg at de alle på et eller annet tidspunkt har vært fanger i den nordkoreanske konsentrasjonsleiren Yodok i Sør-Hamgyong — alle bortsett fra mannen med sakekoppen; han var fangevokter.
Siden har de på ulike vis klart å flykte til nabolandet Sør-Korea, og er nå samlet innerst i en restaurant, som i en amerikansk heist movie. Men de er ikke med i en amerikansk heist movie; de er invitert med i den polske dokumentarfilmskaperen Andrzej Fidyks norskproduserte bakomfilm om en bestselgende sørkoreansk musikal om nordkoreanske konsentrasjonsleirer, som også er en kamuflert politisk intervjufilm i Errol Morris-tradisjonen. For siden Fidyk, i likhet med dokumentarfilmskapere flest, ikke får innreisetillatelse i Nord-Korea siden det kommunistiske regimets 40-årsjubileum i 1989 (som han skildret i filmen «The Parade»), vil han i stedet forsøke, gjennom portretter av sju avhoppede nordkoreanere, å danne et bilde av det kommunistiske regimets fortsatt høyst operative konsentrasjonsleirapparat, hvor så mange som 300 000 «klassefiender» kan være til «gjenopplæring».
Vellykket
Fidyks spleising av sju statiske intervjusesjoner med ganske kullstifttunge musikalscener, er kanskje halsbrekkende på papiret (mye ved denne filmen er for så vidt dét), men blir egentlig aldri spesielt fremmedgjørende. Til det er det for tydelig hvor regissørens interesse ligger, musikalen blir mer en form for stock photo enn et forsøk på å finne en gestalt til avhoppernes historier om kannibalisme, om middelalderske abortmetoder, om en far som under en familiemiddag beklager seg over myndighetenes spartanske risrasjonering, og deretter blir så grepet av panikk at han forgifter seg selv, noe som medfører at resten av familien blir fengslet, siden selvmord regnes som dissidens mot Partiet.
I den grad «Yodok» har et problem, er det et perseptuelt ett: Noen intervjuede er enten så kongesaganøkterne i sine vitnesbyrd at det er en utfordring for seerens innlevelse, eller motsatt, de avslutter en grim skildring av fimbulvinter med en sakeskål eller en hyperbol av typen «jeg gråter blod!»
Men alle er jo forskjellige. Som teaterregissøren Jung Sung San sier etter å ha mottatt en drapstrussel per sms for at han hjelper Fidyk med å sette opp musikalen: «Typisk nordkoreansk stil.»
