BAMAKO (Dagbladet.no): Det er bare å innrømme at jeg ikke hørte skikkelig etter hva Sidibe sa første gang jeg traff ham. Det var på slutten av en flott omvisning på den helt spesielle Amaldeme-skolen og for en gang skyld tenkte jeg tenkte jeg mer på hvordan det var mulig å lage et så bra sted for ungene, enn på fotball.

For Sidibe pratet fotball. Høyt og ivrig. Han hadde visst vært både her og der og spilt, og slang rundt seg på et minimums engelsk om et par turneringer jeg i varmetåka ikke helt fikk til å gå opp med den internasjonale terminlista.

Jeg har vært i mange store fotballturneringer og pratet med enda flere unge spillere verden rundt som kanskje har spilt en av disse legendariske kampene, men aller helst skulle ønske de hadde gjort det.

Men jeg har aldri møtt noen som Sidibe.

AKKURAT DET skjønte jeg ikke før noen dager seinere da vi kom tilbake til skolen for å ta bilder. Det var en høyst uoffisiell, men desto vennligere innvielse av den nye sandbanen som er blitt bygget med prosjektpenger fra Norge.

Sist sommer hadde den alltid energiske Anders Krystad fra utviklingsavdelingen i Norges Fotballforbund dratt rundt i Bamako på leting etter muligheter til å bruke fotballen som sosial vektstang, og stoppet på Amaldeme.

Du er nødt til å stoppe der. Har du først vært innom denne spesialskolen for ganske vanlige unger og ganske uvanlige unger, går det ikke an å haste videre. Med minst fire mentalt tilbakestående elever i hver klasse, en barnehage der blandingen er halvt av hvert pluss Malis eneste senter for psykiske handicap, er Amaldeme-skolen for viktig til det.

Her tar de menneskeverdet på alvor hver eneste skoledag. Da føles det lettvint bare å stikke innom.

DET var derfor vi satt på muren ved den nye banen og så Sidibe Bandiougou lede åpningsturneringen; tre kamper på ti minutter for tre klasselag. Det ble én kamp i lett motbakke og den neste jevnt nedover for hvert lag. Rundt dommer Sidibe var det full rettferdighet, nydelig barnefotball, men aller mest omtanke.

Den lille autisten som ikke ville være med, kunne rusle rundt på banen uten at de andre ungene synes han var i veien. Veslejenta med Downs syndrom som forsvarte det ferske vennskapet med oss besøkende med hjelp av en solid kjepp, skremte ikke de andre småjentene som strømmet til for å snakke litt nylært engelsk. De kjente hverandre; akkurat som den ranglete midtspissen som tronet drøye halvmeteren over medspillerne der ute på banen, fikk score målene sine på fullstendig overlegen fysikk uten at noen klaget over rått parti.

På Amaldeme er ungene vant til at livets kortstokk er høyst ujevnt fordelt, og den lange spissen kunne uansett trenge alle sine ekstra centimetere. Han hadde ikke så mye annet å spille på.

Det hadde visst heller ikke Sidibe.

FOR den unge gymlæreren som denne halvtimen tilsynelatende så ubesværet hadde sørget for at drøyt 50 unger tilfreds delte en eneste ball, har selv en fortid som elev på Amaldeme.

Som en av de ganske uvanlige.

Det merket jeg ikke før jeg intervjuet ham og ba om å få stavet navnet. Det var da Sidibe ga meg passet.

Han kunne ikke skrive. Den evnen manglet sammen med en god del andre ganske viktige hverdagslige ting:

- Jeg sleit da jeg kom hit. Jeg var annerledes og merket det, sier Sidibe.

- For meg ble fotballen en måte å bli akseptert på. Jeg var flink i sport og ble etter hvert godtatt på grunn av det.

ETTER at Sidibe gikk ut barneskolen på Amaldeme hadde han i årevis ingen kontakt med stedet. Først da han ble tatt ut på Malis fotballag til Special Olympics i Shanghai i 2007 og fortalte livshistorien sin på nasjonalt TV, var det noen som så muligheten:

- Hvorfor ikke la en som er blitt hjulpet selv, hjelpe andre?

På kort tid var jobben som hjelpelærer i gym klar på Amaldeme, og Sidibe skjønte poenget ved å gi ham ansvaret:

- Min oppgave her er å trene andre unger til å bli som meg.

- Jeg har klart det, og er trygg på at det er mulig. Det går an for mange mentalt syke å bedre de hverdagslige ferdighetene sine, og på denne skolen går ungene jeg vil hjelpe til det, sier han.

AV OG TIL må du trenge en slik solskinnshistorie for å drive spesialskole i Mali. Om det synes slitsomt nok å gi psykisk funksjonshemmede unger skikkelig hjelp hjemme i Norge, er hverdagen enda strammere i ett av verdens fattigste land:

- Vi har lært oss mye om integrert undervisning siden skolen startet midt på 1980-tallet, men vi sliter med å nå ut til ungene med kunnskapen vår, sier rektor Soleymane Diallo.

Han styrer Malis eneste senter for mentalt funksjonshemmede unger i et land med 12 millioner innbyggere og en gjennomsnittsalder på 14,8 år. Det skulle gi nok elever å ta av, men Amaldeme-senteret har ikke lenger økonomi til å reise rundt til de vanlige skolene for å hente de som trenger hjelp. I det siste har det heller ikke vært penger nok til å gi foreldrene med disse ungene et enkelt opplæringsprogram slik at de kan utvikle barna sine selv.

Mali er i økonomisk krise og i slike tider er det gjerne de svakeste som får svi først.

LIKEVEL ser rektor Diallo muligheter:

- Det er tross alt ikke så lenge siden de mentalt funksjonshemmede barna bare ble gjemt bort. Her i hovedstaden er det blitt langt mer åpenhet om det å få en unge som trenger ekstra omsorg.

- Vi vet hvordan vi kan gi det, selv om lærerne våre mangler spesialutdannelse. Det er ikke skoler for sånt i Mali. Nå tar vi inn vanlige grunnskolelærere og trener dem selv. Ved å ha alle slags hjelpetiltak for psykisk utviklingshemmede samlet på et senter, får vi i hvert fall sjansen til å lære av hverandre, sier han.

Det er til å tro.

Hvor mange er det ikke som har slitt med å få ungen sin integrert på en god måte i norsk skole? I Mali finnes det bare en eneste sjanse, men der har de åpnet for en helt annen løsning.

Slik at gymlærer Sidibe Bandiogou kan få gjøre mye mer enn bare å hjelpe seg selv.