MORGENBLADET-SAMTALEN på Litteraturhuset sist fredag har vakt en viss oppsikt. Etter en times intervju i anledning utgivelsen av Aslak Nores bok Ekstremistan reiste forfatteren seg, mistet besinnelsen og slo meg i ansiktet. I pressedekningen etterpå har det vært stilt spørsmål ved måten jeg la opp intervjuet på. Nores venn Jon Hustad og hans redaktør Halvor Fosli har brukt ord som «sjikanering» og «mobbing», og implisert at Aslak Nores slag ble provosert fram fra min side. Var Nores slag en uunngåelig og naturlig konsekvens av mine infame og provoserende spørsmål? Det får være et spørsmål for kriminologene. Jeg tar uansett imot Nores unnskyldning, og beklager at jeg lot samtalen skli ut slik at Nore endte med å slå. Morgenbladet-samtalen er en månedlig begivenhet
på Litteraturhuset. Her blir forfattere intervjuet om nye bokutgivelser. Spørsmålene kan gjerne være spisse og kritiske, slik de ofte er i  vårt faste intervju på side 2-3 i Morgenbladet. Mitt syn på dette er at spisse, vanskelige spørsmål får intervjuobjektet til å hente fram sine beste argumenter. Dette er en del av den kritiske journalistikken i vår avis. Samtidig kan slike intervjuer føles ubehagelige for dem som er involvert. Intervjueren må spille en «rolle». Jeg ønsker enhver debatt om etikk og metode i journalistikken velkommen, også om denne intervjuteknikken.

MITT ANLIGGENDE på Litteraturhuset var å utsette Aslak Nore for et kritisk intervju av denne typen. Dette er i tråd med Nores eget prosjekt. Han ønsker selv å gå hardt og usentimentalt inn i problemstillinger. Han er kjent for sine verbale angrep på enkeltpersoner. Noen ganger går det også sleivete for seg. En dyktig journalist ble omtalt som «en liten tykkfallen mann med krøller og rødmussede». Forfatter Åsne Seierstad får vite at hun ikke «forstår livsbetingelsene til kvinnene hun skriver om, like lite som hun reflekterer over sin egen bakgrunn.» Nore har bygget seg opp i offentligheten ved å angripe enkeltpersoner. Dette er del av hans egen teknikk. I den nevnte Morgenbladet-samtalen ville jeg se hva som skjedde hvis Nore selv ble utsatt for slike angrep.

LA OSS KALLE det en bevisst provokasjon. La oss si at jeg hadde lyst til å se hva som skjedde når Aslak Nore kom ut av balanse. La oss si at jeg fikk lyst til å gjøre det pinlig for publikum, og skape litt skandale i den etter min (og sannsynligvis Aslak Nores egen) mening altfor konsensussøkende og hyggelige norske kulturoffentligheten. La oss si at jeg tok for mye Møllers tran den morgenen. La oss også si at det var barnslig av meg. At jeg burde vært rausere. At jeg hadde en dårlig dag på jobben. Jeg trodde Aslak Nore ville være med på den gjensidig provoserende formen jeg la opp til. Det var han ikke, samtalen ble ikke spennende, og jeg som journalist
tar min del av skylden for det.

ET SPØRSMÅL som er blitt referert går omtrent slik: «Aslak Nore, jeg registrerer en teknikk du bruker. I Dagbladet 14. oktober angriper du etter tur (forskerne) Sveinung Sandberg, Torkel Brekke og Grete Brochmann på en slik måte at de er nødt til å svare. Dermed har du generert tre nye innlegg i Dagbladet. Innlegg som du igjen kan svare på. Og der kan du sparke videre, til noen andre, som også kaster seg på debatten. Og så vil det komme svar. Og dermed vil ikke Marte Michelet klare å holde seg lenger, og hun vil skrive enda en  kommentar om boka di, og gi deg akkurat den omtalen du trenger, nemlig at boka er «farlig» etc.

OG DERMED vil dere begge komme til Dagsnytt 18. Og så har vi det gående. Og bare i forventning over at dette skal skje, så har mine sjefer booket deg hit, hvor jeg sitter — på min egen datters 3- årsdag! — og intervjuer deg, om en bok jeg mener språklig sett er middelmådig. Jeg burde ikke vært her. Du burde ikke vært her. Og publikum: Dere burde heller ikke vært her! Dere er lurt! Gå hjem!
Vi er lurt alle sammen!»

OM DETTE vil jeg si: Jeg legger meg flat. Jeg lot meg rive med da jeg satt og skrev dette spørsmålet sent torsdag kveld. La meg si at  spørsmålet begynte som en slags raljering over norsk medieoffentlighet,  og at jeg underveis mens jeg skrev «spørsmålet» lot meg rive med i en slags «litterær» rus, og tok parodien til det ytterste. Jeg vil aldri glemme ansiktene til publikum i salen, som tok denne idiotiske monologen helt alvorlig. Jeg feilberegnet. Unnskyld, folkens. Enkelte av mine kritiske spørsmål gikk på språket i Nores bok. I den litt gutteaktig ondskapsfulle stemningen jeg var i da jeg skrev spørsmålene, la jeg stor vekt på dette. Det kom ikke godt nok fram at jeg liker mange andre aspekter ved Ekstremistan. Den har en logisk, litterær oppbygging. I sin sjanger er den nyskapende i Norge. Aslak  Nore går inn i en gammel debatt, og klarer å bringe fram nye perspektiver. Han er spesielt dyktig når han skildrer personlige erfaringer med det flerkulturelle samfunnet. Han har gjort en god jobb med å få inn erfaringer fra internasjonale forskere. Han er konstruktiv.

JEG HAR FORMIDLET til Aslak Nore at jeg er oppriktig lei meg for den veien samtalen på Litteraturhuset tok, og at jeg har stor respekt  for ham som person og forfatter. Vi er blitt enige om å skvære opp og legge dette bak oss.