FILM: Det ville vært lett å avskrive «Soraya M». Filmen er uten tvil et manipulativt melodrama, en film uten grånyanser som fråder av sinne. Skuespillet er teatralsk, dialogen er svulstig og full av propaganda. Målet er å gjøre oss harme, få oss til å kle oss i uniform og rive det Iranske regimet opp med roten.

Men å vurdere «Soraya M» utelukkende for dens mangel på kunstneriske kvaliteter ville vært feil. For til tross for å være et ensrettet hatinnlegg i kampen mot islams maktelite, en film som ikke oppfordrer til refleksjon, men til sterke følelser, ligger det en viktig historie i bunnen.

Høy og mørk
Filmen er basert på virkelige hendelser, og forteller seeren hvor rettsløse kvinner er i land styrt av Sharia og hvor grusom steining er som henrettelsesform.

Handlingen finner sted i en liten iransk fjellandsby og åpner med at en kvinne graver med fingrene i den tørre jorda. Hun er plaget, gråter og vi skjønner hvorfor i det vi ser at det er benpiper av et menneske hun holder i hendene.

Så ankommer det en fremmed til byen. En høy og mørk reporter som spør om mekanikerhjelp til bilen sin. Og mens han venter på at arbeidet skal fullføres, blir han tatt til side av kvinnen, som forteller ham historien om Soraya M.

Påminnelse
Handlingsgangen er med andre ord gitt på forhånd, og filmens første 90 minutter er en etappe mot det uunngåelige, selve steiningen. En scene som varer i et unødvendig kvarter, og som meget eksplisitt viser hvor gruoppvekkende steinaldersk henrettelsesformen er.

Slik sett er «Soraya M» en film det er umulig å ikke bli berørt av, og en film, som til tross for at den sprer sinne, fungerer som en alarmklokke, og en påminnelse om at man ikke skal tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer seg selv.