BOK: Jeg har lenge ment at Kristopher Schau formidler noe sympatisk gjennom alle sine prosjekter. Men han har aldri vært så inkluderende og åpen som i dette 92 sider lange essayet, en dønn sober og sinnrik bok om døden, og det absurde i å skulle forholde seg til den.

Uten ironi
Hvis dødsannonser står signert «På vegne av venner», betyr det som regel at kommunen iscenesetter begravelsen. Ofte for tom sal. Det skjer hele tiden. Kristopher Schau tenkte så mye på dette at han bestemte seg for å gå i disse seremoniene,med den enkle motivasjon at «Man skal ikke være alene på veien ut. Det skal man bare ikke».

Han sitter på femte rad og lytter. Står utenfor, fryser og filosoferer. Får skyss med en likbil og blir betatt av en kvinnelig prest. Og tar på den måten leseren tett innpå en helt usynlig del av hverdagsmaskineriet. Da kista er i jorda sykler han hjem og tenker mer. Uten ironi slentrer teksten seg vei med  milevis av klaring til alt som ligner pretensjoner og sentimentalitet. Schau fanger tankestrømmen så ærlig og direkte på papiret at ingenting blir påtatt: «Ønsket om å ikke forstyrre og gjøre det riktige samtidig som jeg skal forsøke å ta inn over meg det som skjer, får meg til å strisvette og skjelve på hendene».

Ektefølt
Schau klarer å nå fram med et alvor, nettopp fordi han også blir provosert av en prest eller samtidig føler at han burde følt mer. Det blir bokas styrke at ledsageren er en uhøytidelig, gudløs fyr. Den er blottet for kontekstualisering, og gjør bare narr av sin egen hang til å trekke konklusjoner underveis. Teksten drives av et oppriktig ønske om å finne fram til noe ektefølt mellom fallgruvene av koketteri, hykleri, og anstrengt verdighet.

Og det er hele veien underholdende. Fordi Schau gir de symboltunge situasjonene rom til å være både absurde, tragikomiske og triste, samtidig. Som da presten er forsinket, eller den gangen han aldri dukker opp.

Alt i en tynn, liten sak jeg tror absolutt alle ville ha forbannet godt av.