— Jeg har flere mannlige og kvinnelige slaver, mest mannlige. Ofte binder jeg dem og slår dem gule og blå, men det varierer; av og til kommer noen av dem bare hjem til meg og vasker opp eller vasker huset. Som takk får de gjerne et spark i skrittet når de går, forteller Lise (18).

Hun ruver på 15 cm lange stiletthæler inne i stua på en gård på Nøtterøy ved Tønsberg. 18-åringen, som går i tredje klasse på videregående, er aktiv i bondage/sadomasochisme (BDSM)-miljøet på Østlandet og liker å kalle seg Diva Grotesque.

— Jeg har kjæreste, men han er definitivt ikke noen BDSM-person. Derfor leker jeg med andre kvinner og menn, sier Lise — som under BDSM-lek alltid inntar rollen som dominant sadist.

— Blir ikke typen sjalu?

— Nei. Jeg har aldri sex med de mannlige lekekameratene, og når jeg har det med jenter, føler han seg ikke truet. Under leken er det følelsen av makt som gir meg opphisselsen. Det trenger ikke å ende i fysisk sex.

— Er slavene tilfreds med å bli kåtet opp for så å bli sendt på dør?

— Det er jo bare å pine dem enda mer — desto større utbytte for meg, he-he.

Bondage og SM, i likhet med andre seksuelle fetisjer, er på frammarsj i Norge, skal vi tro miljøet selv. Ifølge folkene bak foreningene SMil Norge og Cat People dukker flere hundre opp på arrangementer bare i Oslo-området, samtidig som nettforaene har flere tusen medlemmer, mange av dem unge.

— Den typiske Cat Club-deltaker er en mann eller kvinne i alderen 25—30, som regel i par. På festene våre kommer mellom 100 og 200 mennesker, forteller Vibeke, som eier Oslos eldste fetisjklubb.

Ifølge henne har miljøet vokst jevnt og trutt i løpet av alle åra klubben har eksistert.

— Aksepten er blitt større for BDSM og fetisjer, ikke minst takket være miljøets åpenhet og medieinteressen. Det er medvirkende til at stadig flere dukker opp, forklarer hun.

Espen (27), eller Master Cavum, har i det sivile liv en trygg jobb i staten, men i det private binder han fast kjæresten eller andre kvinnelige lekekamerater og torturerer dem, blant annet ved å kile dem under føttene mens de er hjelpeløse. Han tror over halvparten av Norges voksne befolkning driver med SM eller utøver andre former for fetisjisme.

— Over halvparten?

— Ja, det er jeg ikke i tvil om. Husk at all form for seksuell samtykkende lek, også i mildere former som klasking og klyping, kan regnes som SM. Dessuten, du har hørt om å tenne på pupper?

— Det arrangeres flere fester med fetisjtema enn noen gang før i Norge, sier Anita Skrautvol, psykolog ved Institutt for klinisk sexologi og terapi.

— Dersom det er snakk om en faktisk utbredelse, er det vanskelig å peke ut noen enkeltårsak — men nettet har i så fall utvilsomt hatt en stor rolle; tilgang på «snevrere» pornografisk materiale og chatte- og nettsamfunnsmuligheter gir flere tilgang på informasjon, inspirasjon, potensielle partnere og «likesinnede» venner og kontakter, sier hun — men påpeker:

— Det fins mange gråsoner mellom BDSM og «vanilje» («vanlig» sex, red.anm.); varianter av dominans og underkastelse, smertelek og lett bondage er ikke uvanlig blant folk som ikke definerer seg selv som SM-ere. Å bite partneren hardt på halsen eller binde håndleddene hans/hennes med et sjal eller belte er noe de fleste ser på som «krydder», sier psykologen.

— Å kle seg opp i sexy undertøy eller høyhælte sko for å pirre partneren behøver heller ikke å definere noen av dere som fetisjist. Det blir respektløst å træ merkelapper over hodet på folk som ikke ønsker det, så stort sett kan en grei definisjon være at de som selv definerer det de holder på med som BDSM, bedriver BDSM.

— Er du sikker på dette?

— Helt sikker. Bare kjør på.

Anne (23) står i SMils lokaler i Oslo og holder mye større Oddvar (32) rundt skuldrene. Så kjører hun med all kraft kneet opp i skrittet på ham en rekke ganger.

Oddvar, eller Steelballs, som han kaller seg i det sadomasochistiske miljøet, bare smiler. Han får seksuell tenning av å bli sparket i ballene.

— Det er lite jeg liker bedre enn å bli herjet med av ei lita vever jente, sier Oddvar mens kroppen hans rister av de gjentatte sparkene han blir tildelt mellom beina.

Til slutt er Anne så sliten i beina at hun ikke orker mer. I stedet legger Oddvar seg ned på golvet og lar Anne stå oppå gylfen hans — med lange stiletthæler. Igjen kommer det tilfredse gliset på plass mens Oddvar poserer for fotografen.

— Er du ikke redd for å bli skadet?

— Nei. Og jeg har sjekket meg — jeg kan fortsatt få barn.

Inntil for to år siden holdt 32-åringen fra Ås i Akershus stort sett for seg selv at han liker å være underdanig eller slave.

— Jeg trodde ingen andre hadde liknende lyster som meg. Så ble jeg etter hvert obs på at ballbusting er rimelig stort i andre steder av verden, som Frankrike og Japan. I USA kunne jeg levd av å lage filmer med meg selv, sier han.

— Men gjør det ikke infernalsk vondt?

— Jeg får faktisk ikke vondt, jeg tror jeg har en nevrologisk særegenhet som gjør at jeg bare føler lyst av dette, ikke smerte. Men for all del, de fleste ballbustere liker det fordi det gjør vondt, sier Oddvar, som jevnlig opptrer naken på fetisjshow rundt om i Norden.

— Hva sier familie og venner til at du er åpen om fetisjen din?

— Det varierer. Noen synes jeg er litt snål, men det driter jeg stort sett i. De får akseptere meg for den jeg er.

Lise var bare 13 da hun følte dragningen mot BDSM.

— Jeg vanket mye med gotherne, og ble naturlig trukket mot sadisme og lek. Men jeg debuterte ikke seksuelt «på ordentlig» før jeg var nærmere 17, sier hun.

Venninna Tone, eller Pamis (23), er switch. Det vil si at hun, avhengig av lekekameraten og situasjonen, inntar rollen som dominant eller slave.

— Men det skal mye til for å få meg til å underkaste meg. Du må fysisk klare å binde meg fast slik at jeg ikke kan røre meg — og jeg gjør ordentlig motstand! Det går hardt for seg, understreker hun.

— Det er bra man kan gjøre mye med sminke. Jeg har flere ganger måttet kamuflere blåmerker på halsen etter kvelelek. Svære merker på innsida av lårene lar seg heldigvis skjule med bukser, sier Pamis, som også tenner på klesplagg i lakk og lær.

— Ofte ender slaven opp med både sår, arr og blåmerker. Men det hører med til den samtykkende leken, sier Diva Grotesque.

Den økende aksepten og utbredelsen til tross: Det er fortsatt slik at fetisjister som regel ikke vil stille opp med fullt navn og ansikt i media; fordommene er fortsatt altfor utbredt til at de tar sjansen på å la sine seksuelle preferanser gå ut over jobb og familie.

— Det kan ha uheldige bivirkninger å stille opp; selv kjenner jeg til at foreldrenes fetisjer er blitt brakt opp i barnefordelingssaker — og jeg blir selv plaget av slibrige menn som ringer midt på natta, sier Inger (30), som tidligere har uttalt seg om fetisjisme i et manneblad.

Det hjelper neppe at Norge, som eneste land i Norden tviholder på å klassifisere sadomasochisme, seksuell fetisjisme og transvestittisme som psykiatrisk diagnose, «forstyrrelser i seksuelle objektvalg». Sverige og Danmark har for lengst strøket «lidelsene» av lista.

— Depresjoner, tvangstanker, sosial angst, problemer i forhold til skam rundt seksualitet, generelle dårlige sosiale antenner, osv. er problemer alle typer mennesker kan slite med. Men når det opptrer hos en person der tenningen dreier i en kinky retning, er det lett for folk som ikke har hørt så mye om BDSM og fetisjisme, å tenke at årsaksforklaringen og hovedproblemet ligger i seksualiteten, sier psykolog Skrautvol.

Hun mener «kinky-bevegelsen», som hun kaller den, har gått gjennom flere av de samme stadiene og kampene som de homofile, men at de ligger 15—20 år bak.

—Skrekkeksempler på trakassering og harselas dukker opp innimellom; i både USA og Storbritannia har mennesker som har vært involvert i aktiviteter der alle har vært samtykkende, voksne deltakere, blitt arrestert for «voldsutøvelse». Andre tilfeller handler om folk som mister jobben eller blir frosset ut av familien eller venneflokken, sier hun.

— Hva kan gjøres for å heve aksepten?

— Det viktig å få fram at folk som tenner i en kinky retning, ikke skiller seg nevneverdig fra alle andre. Mange studier som har prøvd å finne «spesielle» sider hos BDSM-ere, for eksempel, finner at det er like mange forskjellige mennesker innenfor disse miljøene som overalt ellers. Noen klarer seg fint, noen sliter. Noen er single, noen er i forhold. Noen har godt betalte jobber og høy utdannelse, andre ikke.

— BDSM er en lek, med helt klare og avtalte rammer — og kravet til gjensidig tillit er helt ufravikelig. Vi lever etter de tre S-ene — sikkerhet, sunnhet og samtykke. Er ikke begge helt trygg på hva lekekameraten driver med, er det per definisjon ikke BDSM, sier Espen.

Han forteller at det som regel tar tid å opparbeide et lekekameratforhold.

— Man må bruke tid og krefter på å lære å kjenne personen. Mange har brent seg på at kandidater som i utgangspunktet virket OK, viste seg å være irrasjonelle eller ha store psykiske problemer. Da kan de ikke delta.

— Jeg må vite at slaven min har en omgangskrets som jevnlig stikker innom ham eller tar kontakt — jeg kan godt tenkes å binde ham fast hjemme hos seg selv og bare dra, derfor er det uhyre viktig at jeg kjenner ham ut og inn, understreker Lise.

Alle BDSM-ere har avtalt et signalord eller en tilsvarende bevegelse, slik at slaven straks skal kunne avbryte leken.

— Standarden er «rødt» for full stopp og «rosa» for midlertidig pause. Selv har jeg bare opplevd å få rødt én gang, det var da jeg og kjæresten skulle teste hverandres tillit, forteller Espen.

Tønsberg er en forholdsvis liten by, og de fleste har fått med seg hva Lise driver med privat; i byens fetisjbutikk henger flere svære plakater av henne, og hun går ofte rundt med kjempestiletthælene og et korsett, som over tid har gjort livet hennes så smalt at fotografen nesten klarer å gripe rundt henne med begge hendene.

— På skolen får jeg en del sære blikk. Jentene bitcher og baksnakker meg, og flere vil ikke bli sett sammen med meg. Jeg har nesten bare mannlige venner, sier hun.

Lise og Tone er drittlei av at folk dømmer dem ut fra BDSM-interessen.

— De tror vi går med typen i bånd og banker hverandre hjemme. Det stemmer ikke i det hele tatt. Vi har et helt normalt forhold, med vanlig sex, og jeg kan være kjempeøm i senga, sier Lise.

— I det sivile liv er jeg naturlig dominant og har full styring over kjæresten. Kanskje det er derfor jeg ofte liker å underkaste meg når det kommer til BDSM, resonnerer småbarnsmor Pamis.

Tone og Lise ønsker at det blir full åpenhet og aksept for BDSM.

— Det ville gjort ting mye lettere for oss; da hadde vi sluppet all baksnakkingen og alt hemmelighetskremmeriet, og folk ville ikke frykte oss og se ned på oss lenger, sier Tone.

— Men kan det blir for stuerent? Hva hvis hele Tønsberg plutselig var åpne fetisjister og gikk rundt i lakk og lær i gatene?

— Det ville jo vært midt i blinken for meg, som tenner på klær!

For mer info:

smil-norge.no

ticklingforum.com

ungbdsm.no

Denne artikkelen ble første gang publisert i Dagbladet FREDAG.