For ti år siden bruste han inn til oss som en pompøs provoserende påfugl. I dag forteller Ari Behn (37) om høydepunktene, sjølforakten, sin nye familie og hvorfor han ble sjuk av å holde kjeft.
Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no
ET FORFATTERLIV: Ari Behn er bare ekstra tørst i perioder, akkurat nå er det Sancerre som står høyest i kurs. Men aldri før klokka ett om formiddagen. Foto: Agnete Brun
BEGYNNELSEN (1999): — Jeg søkte offentligheten som debutant, eplekjekk og som en pompøs galemann. Jeg var enormt selvsikker, hadde skyhøy tro på prosjektet mitt og møtte masse motstand. Jeg er glad for at jeg var der, men jeg skjønner at det var kvalmende og provoserende å forholde seg til en sånn fyr, forteller Ari.
KASTET HANSEN (2001): — Hansken mot Kjetil Rolness var fin. Jeg måtte utfordre ham for å forsvare mine venner, som Kjetil Rolness mente gjorde meg til svigersønnen fra helvete. Jeg syntes det var en festlig måte å gjøre det på.
KJÆRLIGHETEN (2001): — Jeg kunne ikke uttale meg om Märtha. Jeg ga intervjuet med begge hender på ryggen. Det er ikke så mange som er gode på det.
LAS VEGAS (2001): - Det var ei kaotisk tid, for samtidig kom Las Vegas-filmen, som egentlig var en videoblogg der jeg gikk rundt med kamera, dress og slips, og iscenesatte meg, en type dokufiksjon. Det ble bevismateriale for min ville fortid. Det var da det eksploderte. Vi prøvde bare å sitte stille i båten. Jeg er glad for at det er over.
NY FARFAR, TERJE INGEBRIGTSEN (74) FRA TROMSØ (2009): — Jeg skjønte at farfar ikke var den vi trodde han var da jeg ble sammen med Märtha. For da tok mange i slekta på farssiden kontakt med meg og sendte bilder i fire generasjoner bakover. Alle hadde klare genetiske trekk som var annerledes enn faren min og meg. Det kan ikke være faren din, sa jeg, og presset ham til å ta en gentest. Den viste at onkel og far ikke hadde samme far. Så begynte vi å lete. Hvem kan farmor ha hatt seg med? Kanskje visste hun ikke selv? Hun hadde aldri sagt noe om det. Først trodde vi det var en som pappa ofte ble sendt til. Han var jagerflyger under krigen. Han må det være, tenkte jeg. Jeg ringte opp til Harstad, til datteren som var bare så kul som nordlendinger kan være: Jeg presenterte meg og sa dette er litt delikat, men... Det første hun sa var: De mannfolka, de mannfolka. De tok en ny test, men det var ikke ham. Så fant vi det ut til slutt. Jeg kan ikke avsløre noen detaljer om hvordan, men da jeg så bildene av Terje Ingebrigtsen på femtitallet... Det var som å se faren min og jeg. Han var kjent som den store danseløven i Tromsø. Jeg prøvde å få far til å ta kontakt, for jeg ville gi ham sjansen først. Men jeg hadde lagret nummeret hans på telefonen min under Terje farfar. Tidlig i august ringte telefonen min — Terje farfar — «Hei Ari, kor det går?» Det var akkurat som å høre min far, med det smilet i stemmen. Han dro opp og tok en ny test. Endelig. Jeg skal også dra opp dit. Plutselig har jeg fått mange nye kusiner og en farfar. Jeg har vært opptatt av å finne ham i mange år. Det pussige er at jeg alltid har følt at jeg har en svær familie. Nå har jeg det.
FAMILIEN BEHN: —Dette er intens sosialrealisme! Pappas tær, mamma som er så flott! Selvfølgelig blir du også skremt av å se det. Var det virkelig slik på 70-tallet? Jeg var redd for bildet da jeg vokste opp — av pappas tær, det er nesten freudiansk. Jeg har aldri vist det til noen og plutselig står det på forsida av Magasinet! Jeg tenkte: Nå kan høyresida og Oslo Vest — og enda viktigere — venstresida og intelligentsiaen, se hvor jeg kommer fra. Det var befriende: Dette er bakgrunnen min.
- MASSIV-INTERVJUET ER et av de fineste jeg har gitt. Men med kirurgisk presisjon klipper dere ut enkeltsetninger. Det tar jeg med knusende ro. Jeg vet at det er sånn.
— Å begynne å drikke klokka halv to høres morsomt ut, men er det sant eller bare kjekkaseri?
— Dessverre er det løgn. Jeg tar min første drink klokka ett — etter å ha arbeidet hardt fra klokka seks om morgenen. I lange perioder drikker jeg ikke i det hele tatt og opplever derfor ikke at jeg har et alkoholproblem.
— Hvorfor drikker du?
— Problemet for folk der ute er at det blir et sjokk for dem at jeg nå, etter å ha kommunisert positiviteten i så mange år, presenterer det motsatte: Jeg tviler på meg selv og får et nervøst sammenbrudd hver dag. Jeg går voldsomt opp og ned. Det er en del av strukturen i meg. Jeg har en eksplosiv genetisk arv bakover på begge sider. Jeg slåss med de demonene hele tida. Samtidig opplever jeg at det gir meg mye at det svinger sånn.
- MEN DU HAR sluttet med dopet?
— Dop har ikke vært en del av livet mitt, selv om jeg har gjort meg mine erfaringer. Jeg har aldri vært opptatt av dop som flukt eller å utforske rusmidler.
— Når du snakker om drikkingen, er det artig å lese, men hva sier ungene dine?
— Jeg drikker aldri når jeg er sammen med barna, men det er et godt spørsmål som favner bredere, for det er så mange fasetter døtrene mine må forholde seg til. De har skjønt at mamma og pappa og hele familien er på tv og i avisene. Det er helt naturlig for dem. De er født inn i det. Men vi må skjerme dem så godt vi kan. Vi gir dem trygghet og nærhet og jeg er masse sammen med dem. Det beste med å være forfatter er å kunne ha ei skrivestue ti meter fra huset hvor det er stas for dem å komme.
DEN NATURLIGE OVERGANGEN her ville være å fortelle at Ari har tenkt å roe seg, gi opp stunt og hevntokt mot kritikere, legge ned børsa og bare vende det blide kinnet til. Pøh.
— De siste ti åra...det har vært mye. De neste ti blir det bare enda mer. Det er først nå det begynner. For å omskrive Kjartan Fløgstads ord om Claes Gill: Jeg må slutte å skape meg selv og begynne å skape. Han gir mer faen nå, er ærligere overfor seg selv og andre. Før følte han behov for å forsvare seg. Det gjør han ikke lenger.
— Å være forfatter og prinsessegemal er en umulig balansegang som jeg bare er nødt til å klare.
ARI HAR VIRKELIG prøvd å holde seg helt i ro, inne mellom Lommedalens trær og blant venner og familie. Ifølge PR-eksperten Behn, som begynte å lese Dagbladet da han var ti og kjenner navnene og særtrekkene til nesten hele bermen av pressekorpset, er det faktisk ikke mange intervjuer han har gitt, verken til aviser eller tv. Det bare føles som om han vært konstant på i ti år.
— Jeg mener det absolutt har vært ulike år. Det var en periode da jeg prøvde å gjøre meg mer konform. Om jeg ikke var svigermors drøm, tok jeg i hvert fall noen bevisste grep for å være mer stille og prøve å finne ut av rollen som prinsessegemal. Jeg hadde en utrolig støtte i familien som prøvde å lære meg den rollen. Og jeg følte trygghet indre sett i familien. Jeg tilpasset meg og holdt kjeft i flere år. Likevel skrev dere om meg likevel.
SÅ SPRAKK DET.
— Ja, jeg ble sjuk av å tekkes andre, jeg ble ulykkelig og deprimert. Det første lille bruddet var da jeg sa jeg stemte Arbeiderpartiet. I seg selv ikke oppsiktsvekkende, men for meg å si det skapte bråk. Jeg er en vanlig norsk borger, som riktignok ikke kan diskutere monarkiet, men som må kunne ta klare personlige valg. Det store bruddet for meg var vendettaen mot Grimstad. Det er ikke lenger siden enn det.
Det var slik 2009 startet: Aris sverdslag mot tidligere soussjef ved Slottet, Carl-Erik Grimstad.
— Da ble du igjen svigersønnen fra helvete?
— Ja, ikke sant? Når to av tre mener jeg svekker kongehuset, må jeg si at jeg ikke tilhører kongehuset. Jeg er en del av kongefamilien. Det skulle bare mangle om ikke folk reagerte når jeg er forfatter. Hvis de ikke gjorde det, ville jeg vært tannløs som forfatter.
- HVORDAN TAKLET kongehuset det siste utbruddet?
— Jeg har fått lov til å definere min rolle på godt og vondt. Kongen har fra første stund klargjort at jeg er fristilt.
— Jeg vil tro at en kunstnersjel som Sonja setter pris på en litt mer søkende sjel i familien?
— Uten Sonja hadde det vært vanskelig. Det forholdet jeg har til henne, hvordan jeg beundrer henne, hva hun har lært meg og hvordan hun er, det har vært veldig viktig og fint. Hun har en uovertruffen stil, er svært kunnskapsrik og briljant i sosiale sammenhenger. Men hun er tøff. Hun sier det som det er. Fra dag én har det vært en trygghet i bånn, men selvfølgelig er det en spesiell situasjon, for alt jeg gjør kan bli vanskelig for de andre medlemmene i familien.
— Når har din frihetstrang har fått negative konsekvenser?
— Det er når enkelte andre medlemmer, som holder på med noe meningsfullt og har forberedt seg på det, må svare på spørsmål om meg. Det er ingen fin følelse. Det er det mange eksempler på. Men vi er alle klar over at det er sterke meninger om meg.
HVORFOR SKAL DET være så vanskelig? Hvorfor skal ikke et velfødd land omfavne en mann som er oppriktig interessert i alle han møter? Hei til heismannen på Continental, takk for sist til resepsjonisten, «herregud hvor vakker du er!» til fotograf Brun, «du har så sterke farger, jeg må bare kysse deg!». Men for mange, de som ser ham utfolde seg på avstand, blir det for mye av ham. Vil han alltid være helt ute av synk med folkesjela?
— Ja, det tror jeg faen meg. Jeg skjønner det ikke selv, men jeg bryter mot det norske. Samtidig elsker jeg landet mitt, jakta, naturen — jeg bor i Lommedalen og det kan ikke bli bedre. Men hele tida føler jeg at jeg bryter og slåss med landet. Det er det jævla trollet. I det ene øyeblikket elsker jeg motstanden, i det neste ønsker jeg å bli godtatt. Vi er jo så få her, som en familie, og av dem vil vi ha anerkjennelse.
HAN OG MÄRTHA har prøvd å komme seg vekk før, men det var bare sju måneder i New York — i 2004 — og ble ikke oppfattet som en flukt.
— Jeg prøver å forstå det norske prosjektet som jeg er en del av og lever midt oppi. Vi har det fint i Lommedalen, men samtidig tenker jeg: Er prosjektet umulig? Må jeg flytte? Må vi flytte?
— Vil ikke det bare oppfattes som sutring?
— Jo, jeg forventer ikke noe som helst. Jeg får aldri noe gratis. New York var ei fin tid, men Märtha var gravid og ville hjem til familien. Jeg tenker ofte på London, Berlin og New York. Livet i Lommedalen er veldig fint for meg som skriver og for barna.
— Men kjedelig?
— Selvfølgelig blir det kjedelig innimellom.
PARADOKSET BEHN hevder i det ene øyeblikket at han aldri har hatt det så bra som nå, mens han i det neste innrømmer plagene. Kan sofaen i suiten fungere som psykologbenk, boksingen i media som terapi? Dagens Næringslivs anmelder mente den siste boka, «Vivian Seving etc.», kunne være et rop om hjelp. Klassekampen skrev at boka har sin verdi fordi den er så «spektakulært dårlig». VG, derimot, ga den en firer på terningen.
— Jeg har ikke følt meg så rolig og fin på mange år som de siste dagene. Det var ei bok jeg måtte skrive. Nå har jeg ryggen fri. Anmeldelsene har vært som forventet — nitti-ti i min disfavør. Jeg har alltid hevdet overfor meg selv at jeg lærer av anmeldelser. Det gjør jeg ikke lenger. Folk klarer ikke å ta meg vekk fra teksten. Samtidig har det som har hendt de siste ukene lagt seg tett opp til det jeg har skrevet.
— Du kan vel ikke klage på at leserne ikke kan ta deg ut av teksten når du skriver så tett opp mot dine egne erfaringer?
— Det er derfor jeg ikke blir affisert av det. Jeg tenker at seinere generasjoner vil lese boka på en helt annen måte. For da står ikke jeg i veien.
SVÆR I KJEFTEN som han er, ignorer han slaktet og gliser:
— «Vivian Seving» vil leses om hundre år.
— Hva kan knekke deg?
— Det som virkelig gjør meg deprimert er mistenkeliggjøringen av motivene mine. Det har jeg opplevd i mange private settinger av livet også. Jeg har vært langt nede i møkka, men det er først og fremst i krigen med meg selv: Alle visjonene om å lykkes med skrivingen for så å være nødt til å kaste 300 sider, slik jeg gjorde i fjor.
UTENFOR ER ETTERMIDDAGEN blitt kveld og neonskiltene gir det sterkeste lyset. Nede på Theatercaféen venter en middagsavtale, den ene leseren Ari for tida er opptatt av.
— Jeg ønsker ikke anerkjennelse fra andre enn noen få hipstere og meningsbærere fra min generasjon som jeg har respekt for. Thomas Seltzer, for eksempel.
Ari vil ikke nevne andre enn Turbonegers bassist og NRKs saksbehandler i Trygdekontoret. En forfatter som tilsynelatende bare er opptatt av én leser? Ari hevder til og med at han «forakter lanseringskjøret og kjendiseriet». Ikke liker han å lese om seg selv heller.
- Det tror jeg ikke på, Ari.
— Nei, men det er nettopp det som er spenningen her. Når jeg sier det, er det også et bevis på sjølforakten. Jeg er selv en del av problemet. Men temperamentet mitt er veldig svart-hvitt. I perioder er jeg enormt innadvendt og vil ikke ha noe med noen å gjøre. Når jeg åpner opp, åpner jeg veldig. Det høres bipolart ut. Jeg spurte til og med fagfolk om jeg er bipolar, men ifølge dem er jeg ikke det.
- NÅR DU ER rolig nå, eksploderer du vel snart?
— Det kan godt hende. Men jeg prøver å få den rette balansen mellom å snakke i offentligheten og trekke meg tilbake. Jeg har ikke lenger behov for stuntene mine. Likevel skjer det plutselig igjen. Men jeg har det veldig fint med mine barn og min kone, i motsetning til hva mange tror.
—Du føler behov for å si det?
— Ja, ikke for å si at jeg er lett og enkel nå, for det er jeg ikke. Det jeg mener er at det å ha tre barn, å få den kortstokken til å gå opp med logistikken og alt det foreldre sliter med, det er først i høst jeg har kjent på at det er en fulltidsjobb. Jeg og kona har våre ups and downs, men hun er min store kjærlighet og vi skal absolutt ikke skilles. Når jeg sa at hun ville sparke meg ut hjemmefra, betyr det bare at det til tider blir mye av meg og at hun vet at jeg trenger å reise. Da sier hun: Nå må du komme deg ut.
DET FØRSTE HAN skal gjøre er å skrive flere skuespill. Dramadebuten skjer på Rogaland Teater med «Treningstimen».
—Jeg har vært gjennom så mye forskjellig de siste ti åra at det er nå jeg begynner å se de store linjene. Det er nå jeg skal levere. Jeg vil jobbe mye med teater.
Ari vil fortsatt sprade med fjærene. Til fotograferingen spør han entusiastisk fotografen om ikke det hadde vært kult å ha en papegøye på skuldra, ja, en levende en.
— For jeg oppfattes sikkert som krakilsk og høyrøstet av enkelte, akkurat som den. Papegøyen sier også en hel del om hva jeg står midt oppe i. Den kommenterer og mener og maser om alt mellom himmel og jord.
— Hvor ser vi deg om ti år?
— Antakelig på en flåte i Atlanteren et sted, drivende rundt.

























Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen