BOK: «Hatet han Bush? Han ante ikke. Han var imot krigen, selvfølgelig, en noen og tjue år gammel norsk gutt fra den øvre middelklassen, og filmstudent i det radikale Paris, hva annet kunne han være?»

Sitatet er lagt i munnen på Kareem. Han er født på en flyplass i Damaskus, mens foreldrene var på flukt fra Irak. Han har vokst opp på Grünerløkka, og har nå laget film fra sitt «hjemland» Irak, tatt opp under dramatiske forhold i 2004. Filmen «Huset» hylles som den første Bush-fiendtlige politiske film fra Irak. Men Kareem misliker mottakelsen. Hans film har ikke et entydig politisk budskap, mener han. Tvert om, den er uttrykk for en ambivalens, et tvisyn.

Politisk kunst
Øybø er med andre ord tro mot tematikken i sine kritikerroste «Alle ting skinner» fra 2003 og «Ingen er alene» (2007). I årets roman gir han et slags svar til de mange som etterlyser viktige politiske romaner i norsk litteratur. Øybø problematiser begrepet, og hevder gjennom Kareem at det er en banalisering av kunsten: «Du må forplikte deg overfor virkeligheten. Politikken er bare et indirekte resultat av det du kan se med kameraet, og derfor er den eneste måten å være kritisk på, knyttet til detaljene.»

Utvetydig porno
Som den kjedelige tittelen viser er boka lagt opp som en enkel kjærlighetshistorie, og dermed langt mindre spektakulær enn Øybøs foregående undergangsromaner. Kareem møter den smellvakre værdamen Karin. Hun har isolert seg etter at ekskjæresten har lagt ut en video på nettet, der Karin suger ham: I motsetning til kunsten, er pornoen utvetydig, heter det et sted.

Hva er et hjemland? spør Øybø i denne boka. Kareems far er arkeolog, og har vendt hjem til sitt Irak; sumerernes, assyrernes og babylonernes Irak. De som oppfant jordbruket, matematikken alfabetet, lovverket. Dagens Irak, derimot, består av 60 prosent analfabeter. Mens sønnen Kareems barndomsreferanser er deLillos' «Tøff i pyjamas». Kareem er vakker, intelligent og ettertraktet. Han skinner. Det gjør ikke torturofferet Samir, bokas mest interessante skikkelse. Den slitne poeten Samir er malplassert i det glatte filmmiljøet der alle vil bli sett. Samir er et usynlig offer.

Glatt og malplassert
«Jeg likte den ikke. Beklager», sier Karin, da Kareem spør hva hun synes om filmen. Jeg sier det samme om denne boka. Jeg liker den ikke. Jeg blir frustrert av den glatte fortellerstilen, de jålete filmreferansene og det klisjéfylte filmkysset mellom Karin og Kareem.

Paradoksalt nok er det der Øybø vil ha meg. Det er nettopp ambivalensen som er bokas tema; den banale kunsten som speiler den banale virkeligheten. Det betyr at Øybø har lyktes i sitt forsett. I likhet med Kareem har han laget en «fortelling der livet på sett og hvis bare hviler i seg selv, komplekst og åpent, og der politikk og historie bare framtrer som noe indirekte, nesten tilfeldig».