KONSERT: Subtilitet er ikke favorittfaget til Muse. Det faktumet understreker de først som sist ved å komme ut av hver sin private skyskraper da de sparket i gang sjarmoffensiven i går. «Uprising» og «Resistance» får gleden av å sette fyr på Spektrum-publikumet og euforien brer umiddelbart om seg på det kalde betongdekket.

Massivt
Konstruksjonene forvandles raskt til gigantiske storskjermer som fylles av lekre animasjoner og levende bilder av bandet selv. Matt Bellamy fekter med gitaren og lyser publikummet inn i øynene med laser og forsamlingen på gulvet gynger uavbrutt.

Det er en konstant kilde til undring et band som bare teller tre personer, med litt hjelp fra en fjerdemann i kulissene, kan lire av seg så mye lyd. Det låter massivt, detaljert og for det meste krystallklart, med unntak av de få gangene lydmannen fall for fristelsen å dra for hardt i spakene.

«New Born» og «Supermassive Black Hole» forvandler Spektrum til et ministadion spekket med lekre lyseffekter, konfettiballonger og alt som hører med når en av samtidens største underholdningsmaskiner inntar hovedstaden.

Full klaff
Det tidvis megalomane uttrykket står hele tida i fare for å tippe over i det parodiske, men Bellamy & co tar jobben sin som showverter på alvor, smilene og humoren sitter hele tida løst som en påkrevd motvekt til all dramatikken.

Platåene heves og senkes mens Bellamy raser rundt som en rockehelt fra det ytre rom, der han veksler mellom halsbrekkende gitarsoloer, svulstig klaverspill og agiterte buldreriff.

«Plug In Baby» og «Time Is Running Out» låter større og tettere enn noensinne, og i det «Knights of Cydonia» fyller Spektrum med spagettiwestern- og Clint Eastwood-vibber, har samtlige av tilhørerne bestemt seg for å legge seg i kø nesten gang gjengen kommer på besøk.