KONSERT: KÖLN (Dagbladet): Én ting er at man aldri får sjansen til å gjøre mer enn ett førsteinntrykk. Man får strengt tatt bare lov å gi fra seg ett sisteinntrykk også. I hvert fall om man mener alvor med å trekke seg tilbake.

a-ha gjør veldig mye riktig på sin svanesangturné, som hadde premiere blant et vennligsinnet tysk publikum i Köln i kveld.

Slik har du ikke sett a-ha på en stund — deres synthtrio-personlighet blåst opp og brettet ut i arenaformat, uten å bli spinkelt eller tamt.

Det er skarpskårent, enkelt, effektivt. Råere, mer rett på sak.

Ideen om a-ha
Derfor er det også det mest interessante a-ha-oppsettet dette tiåret. Morten, Magne og Paul på linje i front, bare backet av en trommis og en keyboardist. Kanskje er det et slikt oppsett som også yter ideen om a-ha mest rettferdighet, mer enn de svulstigpompøse, eventaktige hitparadeseansene de har underholdt oss med de siste årene.

Denne klargjøringen av hva a-ha-prosjektet skal og bør være, kommer selvsagt lovlig sent, men kraften i dette formatet er også noe a-ha selv har trodd på — det har bare manglet kommersiell uttelling for linjeskiftet i for eksempel Storbritannia.

Derfor gir a-ha seg «på topp», med en nyfunnet yrkesstolthet og en form for kombinert forsoning og konfrontasjon med egen 80-tallsarv.

Renhet og energi
På scenen gir det mange gledelige utslag. Bandet skjærer et pent snitt gjennom katalogen sin med det utvalgte repertoaret, utvilsomt plukket nennsomt med formatet i tankene.

Det er en renhet, en umiddelbar energi og en slagferdighet i framføringen som oppleves som bortimot breaking news.

Grafiske, statiske sceneomgivelser — pumpende, levende pop ut av høyttalerne.

Morten Harket løper bort til noen synthtrommer for å piske opp stemningen, Magne Furuholmen fyller rollen som jovial toastmaster. Paul Waaktaar-Savoy er beskjeden «the quiet one» der ute med gitaren, men det er også han som har hovmesterblikk og dirigentkroppsspråk.

Alle er dog litt daft kledd opp i blazere og jeans.

De sterkeste øyeblikkene i a-ha-jukeboksen triller ut i fin strøm — fra den første gåsehuden i «The Blood That Moves The Body» til en pumpende «Cry Wolf» i første ekstranummer, stilstudiene «Scoundrel Days» og «Train Of Thought» sitter som de skal, det er klassisk a-ha. Og ikke minst den nydelige koblingen av «Hunting High And Low»/«Manhattan Skyline», med Morten på ropert på sistnevnte.

Akustisk sekvens
Inni der forlater de plutselig scenen midt i «I Dream Myself Alive» og blir erstattet av tre oppblåsbare fyrer. Selvironi!

Men de kommer utpå igjen, bare de tre nå, og bygger det hele ned i en kort Crosby, Stills & Nash-aktig akustisk seanse på «And You Tell Me» og «Velvet». Kanskje en pussig manøver i et ellers syntetisk lydlandskap, men igjen handler det om klarhet, renhet og ideen om hva slags popband a-ha skal og bør være. Det er overraskende vellykket.

Musikalsk er dette altså et show som ikke trenger å tweakes mye for å bli det bortimot perfekte a-ha-settet («I've Been Losing You» er dog en skandaløs utelatelsessynd i dette formatet).

Jeg hadde likevel aldri trodd jeg skulle ønske at en a-ha-konsert var mer pompøs og mer preget av megaloman sorg og glede og avskjedsfølelser.

En kald fisk
Det er blitt en relativt kald fisk av et show, sikkert ikke ubevisst, men muligens også utført på et snev av sparebluss.

Her en ingen videofilming av gruppa i aksjon, ingen 360-graders opplevelse av popguden Morten Harket som vrikker seg ut av verdens pophistorie.

Morten er redusert til en stemme midt på scenen som gjør sine sedvanlige keitete bevegelser, i en scenografi som er stram og classy, men ikke nevneverdig storslagen. Morten er langt unna, akkurat når han bør være nærmere enn noensinne.

Kanskje det er en sak for neste års statsbudsjett å få ordnet opp i dette. En liten ekstrabevilgning for lang og tro tjeneste. Giske ville sikkert gjort det, kanskje han som næringsminister kan gripe inn nå også, for eksportverdiens og det norske omdømmets skyld.

a-ha legger ut nå med et avskjedsshow med stor grad av verdighet, mer enn anstendig spilt og sunget. Men a-ha må — på deres etter eget utsagn aller siste turné — få se akkurat så store ut som de føler seg også.

De kler jo ikke beskjedenhet, disse guttene.