Den britiske forfatteren Kenan Malik mener islamistene tapte Rushdie-slaget, men vant krigen. Ting er blitt annerledes de 20 åra som er gått siden dødsdommen.
Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no
Angrepet på Nygaard
Forlegger William Nygaard, som ga ut Salman Rushdies bok «Sataniske vers» i Norge, ble den 11. oktober 1993 skutt av en ukjent person like utenfor sitt hjem i Dagaliveien i Oslo. Han sto halvveis inne i bilen i ferd med å skru av bilalarmen da han ble rammet to ganger av det han trodde var elektriske støt. Han rullet ned en skråning der han kort tid etter ble funnet av en kvinne som hadde hørt skuddene. Skadene var livstruende, men Nygaard overlevde.
Dødsdommen
Ayatolla Khomeinis dødsdom, som ble lest på iransk radio den 14. februar 1989, lød slik: «I den allmektige Guds navn. [...] Jeg vil informere all verdens fryktløse muslimer om at forfatteren av boka «Sataniske vers», som er blitt skrevet, trykket og utgitt i opposisjon mot islam, Profeten og Koranen, og alle utgiverne som kjenner dens innhold, er blitt dømt til døden. Jeg ber alle nidkjære muslimer om snarest mulig å ta livet av dem [...].»
Det er gått drøye 20 år siden forfatteren Salman Rushdie og alle som hadde gitt ut hans bok «Sataniske vers» ble dømt til døden av ayatolla Khomeini i Iran. Rushdie måtte gå under jorda, den japanske oversetteren av boka ble drept i 1991, mens den norske forleggeren William Nygaard overlevde et attentatforsøk i 1993.
De siste åra har Rushdie vært i stand til å bevege seg mer fritt rundt i sin hjemby New York, og Iran sa i 1998 at de ikke lenger oppmuntret noen til å ta livet av ham.
Likevel. Selv om Rushdie overlevde og boka fremdeles er å få kjøpt i de fleste land i verden, hevder den britiske forfatteren Kenan Malik at om islamistene tapte slaget, så vant de krigen.
- Rushdie-affæren var del av et bredere skifte som fant sted rundt 1989. Som vi vet, kollapset Berlinmuren det samme året, og deler av venstresida falt sammen med den. Debatten om politikk endret seg fra å handle om ideologi til å handle om identitet, tro og kultur, og det passer islamistene godt. Ideologi har kapasitet til å forene forskjellige folk. Identitet kan brukes til å skape grenser. I dag er det islamistenes retorikk som dominerer debatten, noe vi ser blant dem som snakker om sammenstøtet mellom sivilisasjonene. Det er feil. Det finnes verken noe enhetlig «islam» eller enhetlig «Vesten» som kan kollidere. Bildet er langt mer nyansert enn dette. I tillegg er det blitt politisk korrekt blant vestlige liberale å hevde at noe ikke kan sies om det fornærmer andre.
Malik lanserer i disse dager sin bok «Rushdie-affæren. Fra fatwa til jihad» på norsk. I den tar han blant annet et oppgjør med multikulturalismen, som han mener har skyld i at frontene er blitt så steile som de er blitt.
- Jeg er født i 1962, og vokste opp i et Storbritannia preget av mye rasisme. Å banke opp «pakkiser» var en nasjonalsport. Neseblod og blå øyne var vanlig å komme hjem med. På grunn av dette, og fordi vi også ble diskriminert på mange måter, var det mye sinne i minoritetsmiljøene. Det var konflikter mellom minoritetsbefolkningen og makthaverne, men de dreide seg om lov og orden, om retten til anstendig lønn, til å danne fagforeninger - politiske ting.
Malik ble tidlig aktiv på venstresida.
- Vi kjempet mot rasisme og for likhet. Vi trodde på universalismen, at folk blomstret om de hadde de samme rettighetene uavhengig av religion, rase og bakgrunn. I løpet av 80-tallet endret dette seg. Universalismen ble erstattet av en tro på partikularismen: At samfunnet ble best om alle de forskjellige kulturene skulle dyrke hvert sitt særpreg og ha sine egne verdier og måter å leve på - det vi kaller multikulturalismen.
Dette var ifølge Malik resultatet av et bevisst politisk prosjekt.
- På den ene siden var multikulturalismen godt ment. Hensikten var å trekke minoritetene inn i de politiske prosjektene. Problemet var at myndighetene begynte å dele ut offentlig støtte til organisasjoner der tilhørigheten var basert på etnisitet og tro. Resultatet ble at de delte folk inn i kategorier som tidligere ikke hadde eksistert. Selv har jeg muslimsk bakgrunn, men jeg tenkte aldri på meg selv som del av et større, muslimsk samfunn av den grunn. Det var viktigere at jeg er britisk.
Malik mener myndighetene også hadde andre grunner for å støtte de religiøse organisasjonene framfor de politiske.
- De fryktet den politisk radikale minoritetsungdommen. Og ettersom vi kjempet ikke bare for politiske forandringer, men også mot moskeene, religiøs konservatisme og skadelige tradisjoner blant minoritetene, gjorde myndighetene felles sak med de religiøse lederne.
Slike grupper var en trussel mot makta til både politikere og religiøse ledere.
- Derfor lot politikerne moskeene, som de så som en buffer mot den politisk radikale ungdommen, få rollen som talerør for muslimene. De sekulære organisasjonene ble underminert. Resultatet ble at om du ville ha offentlig støtte til noe, så måtte du gå gjennom moskeen. Gradvis førte dette til at stadig flere begynte å se seg selv i lys av den religionen de tilhørte - også fordi de opplevde at majoritetssamfunnet så dem i det samme lyset. Mange av mine tidligere venstreradikale venner var blant dem som protesterte sterkest mot «Sataniske vers» i 1989.
Malik mener myndighetene må slutte å behandle etniske minoriteter som helhetlige grupper.
- Det såkalt muslimske samfunnet er like splittet i hva det ønsker som alle andre. Vi må legge multikulturalismen til side og i stedet ønske oss et blandet mangfold der fornærmelser og krenkelser får hagle fritt beskyttet av en absolutt ytringsfrihet. Det å fornærme noen er både uunngåelig og nødvendig. Alle sosiale endringer krever at noen fornærmes. Å hevde at noe ikke kan sies, er å utøve makt, og det hevdes som regel av dem som føler sin makt truet.
Malik mener Rushdie-affæren er et klassisk eksempel på dette.
- Rushdie tilhører de progressive muslimene. De konservative fordømte ham fordi han truet deres maktposisjoner.
«Sataniske vers» ble gitt ut på engelsk den 26. september 1988. Det tok altså nesten fem måneder fra utgivelsen til dødsdommen. Malik er opptatt av å punktere to myter han mener knytter seg til kontroversen.
- Den første er påstanden om at «alle» muslimer lot seg fornærme av boka. Det stemmer ikke. De aller fleste brydde seg ikke om den i lang tid etter at den var utgitt. Den andre er påstanden om at fatwaen var religiøst motivert. Det stemmer ikke. Den var del av et politisk spill.
Malik forklarer:
- Protestene begynte i desember 1988 i India, der en muslimsk gruppering, Jamiat al-Islamiya, var sinte på Rushdie fordi han hadde gjort narr av dem i sin forrige bok, «Skam». India forbød «Sataniske vers» fordi det var valgår og ingen politikere ville risikere å miste muslimske stemmer. Så satte Saudi-Arabia i gang sin kampanje for å få boka forbudt i andre land, også europeiske, uten særlig hell.
Imens slikket Iran sine sår etter krigen mot Irak, som tok slutt i 1988.
- Det iranske lederskapet var blitt ydmyket og svekket av Irak. Landets reformister, som ønsket demokrati, var på offensiven. Samtidig har det alltid pågått en ideologisk kamp mellom Iran og Saudi-Arabia om å være det ledende muslimske landet. Med dødsdommen mot Rushdie fikk Khomeini vist styrke både overfor sine hjemlige motstandere og Saudi-Arabia ved å være den som sto opp som islams strengeste beskytter.
Du kan høre Kenan Malik
klokka 18.00 i kveld i Gyldendals lokaler på Sehesteds plass.
De siste åra har Rushdie vært i stand til å bevege seg mer fritt rundt i sin hjemby New York, og Iran sa i 1998 at de ikke lenger oppmuntret noen til å ta livet av ham.
Likevel. Selv om Rushdie overlevde og boka fremdeles er å få kjøpt i de fleste land i verden, hevder den britiske forfatteren Kenan Malik at om islamistene tapte slaget, så vant de krigen.
- Rushdie-affæren var del av et bredere skifte som fant sted rundt 1989. Som vi vet, kollapset Berlinmuren det samme året, og deler av venstresida falt sammen med den. Debatten om politikk endret seg fra å handle om ideologi til å handle om identitet, tro og kultur, og det passer islamistene godt. Ideologi har kapasitet til å forene forskjellige folk. Identitet kan brukes til å skape grenser. I dag er det islamistenes retorikk som dominerer debatten, noe vi ser blant dem som snakker om sammenstøtet mellom sivilisasjonene. Det er feil. Det finnes verken noe enhetlig «islam» eller enhetlig «Vesten» som kan kollidere. Bildet er langt mer nyansert enn dette. I tillegg er det blitt politisk korrekt blant vestlige liberale å hevde at noe ikke kan sies om det fornærmer andre.
Malik lanserer i disse dager sin bok «Rushdie-affæren. Fra fatwa til jihad» på norsk. I den tar han blant annet et oppgjør med multikulturalismen, som han mener har skyld i at frontene er blitt så steile som de er blitt.
- Jeg er født i 1962, og vokste opp i et Storbritannia preget av mye rasisme. Å banke opp «pakkiser» var en nasjonalsport. Neseblod og blå øyne var vanlig å komme hjem med. På grunn av dette, og fordi vi også ble diskriminert på mange måter, var det mye sinne i minoritetsmiljøene. Det var konflikter mellom minoritetsbefolkningen og makthaverne, men de dreide seg om lov og orden, om retten til anstendig lønn, til å danne fagforeninger - politiske ting.
Malik ble tidlig aktiv på venstresida.
- Vi kjempet mot rasisme og for likhet. Vi trodde på universalismen, at folk blomstret om de hadde de samme rettighetene uavhengig av religion, rase og bakgrunn. I løpet av 80-tallet endret dette seg. Universalismen ble erstattet av en tro på partikularismen: At samfunnet ble best om alle de forskjellige kulturene skulle dyrke hvert sitt særpreg og ha sine egne verdier og måter å leve på - det vi kaller multikulturalismen.
Dette var ifølge Malik resultatet av et bevisst politisk prosjekt.
- På den ene siden var multikulturalismen godt ment. Hensikten var å trekke minoritetene inn i de politiske prosjektene. Problemet var at myndighetene begynte å dele ut offentlig støtte til organisasjoner der tilhørigheten var basert på etnisitet og tro. Resultatet ble at de delte folk inn i kategorier som tidligere ikke hadde eksistert. Selv har jeg muslimsk bakgrunn, men jeg tenkte aldri på meg selv som del av et større, muslimsk samfunn av den grunn. Det var viktigere at jeg er britisk.
Malik mener myndighetene også hadde andre grunner for å støtte de religiøse organisasjonene framfor de politiske.
- De fryktet den politisk radikale minoritetsungdommen. Og ettersom vi kjempet ikke bare for politiske forandringer, men også mot moskeene, religiøs konservatisme og skadelige tradisjoner blant minoritetene, gjorde myndighetene felles sak med de religiøse lederne.
Slike grupper var en trussel mot makta til både politikere og religiøse ledere.
- Derfor lot politikerne moskeene, som de så som en buffer mot den politisk radikale ungdommen, få rollen som talerør for muslimene. De sekulære organisasjonene ble underminert. Resultatet ble at om du ville ha offentlig støtte til noe, så måtte du gå gjennom moskeen. Gradvis førte dette til at stadig flere begynte å se seg selv i lys av den religionen de tilhørte - også fordi de opplevde at majoritetssamfunnet så dem i det samme lyset. Mange av mine tidligere venstreradikale venner var blant dem som protesterte sterkest mot «Sataniske vers» i 1989.
Malik mener myndighetene må slutte å behandle etniske minoriteter som helhetlige grupper.
- Det såkalt muslimske samfunnet er like splittet i hva det ønsker som alle andre. Vi må legge multikulturalismen til side og i stedet ønske oss et blandet mangfold der fornærmelser og krenkelser får hagle fritt beskyttet av en absolutt ytringsfrihet. Det å fornærme noen er både uunngåelig og nødvendig. Alle sosiale endringer krever at noen fornærmes. Å hevde at noe ikke kan sies, er å utøve makt, og det hevdes som regel av dem som føler sin makt truet.
Malik mener Rushdie-affæren er et klassisk eksempel på dette.
- Rushdie tilhører de progressive muslimene. De konservative fordømte ham fordi han truet deres maktposisjoner.
«Sataniske vers» ble gitt ut på engelsk den 26. september 1988. Det tok altså nesten fem måneder fra utgivelsen til dødsdommen. Malik er opptatt av å punktere to myter han mener knytter seg til kontroversen.
- Den første er påstanden om at «alle» muslimer lot seg fornærme av boka. Det stemmer ikke. De aller fleste brydde seg ikke om den i lang tid etter at den var utgitt. Den andre er påstanden om at fatwaen var religiøst motivert. Det stemmer ikke. Den var del av et politisk spill.
Malik forklarer:
- Protestene begynte i desember 1988 i India, der en muslimsk gruppering, Jamiat al-Islamiya, var sinte på Rushdie fordi han hadde gjort narr av dem i sin forrige bok, «Skam». India forbød «Sataniske vers» fordi det var valgår og ingen politikere ville risikere å miste muslimske stemmer. Så satte Saudi-Arabia i gang sin kampanje for å få boka forbudt i andre land, også europeiske, uten særlig hell.
Imens slikket Iran sine sår etter krigen mot Irak, som tok slutt i 1988.
- Det iranske lederskapet var blitt ydmyket og svekket av Irak. Landets reformister, som ønsket demokrati, var på offensiven. Samtidig har det alltid pågått en ideologisk kamp mellom Iran og Saudi-Arabia om å være det ledende muslimske landet. Med dødsdommen mot Rushdie fikk Khomeini vist styrke både overfor sine hjemlige motstandere og Saudi-Arabia ved å være den som sto opp som islams strengeste beskytter.
Du kan høre Kenan Malik
klokka 18.00 i kveld i Gyldendals lokaler på Sehesteds plass.
Anbefal artikkelen via e-post
Anbefal artikkelen via mobil
Skriv ut artikkelen