«RATCHET & CLANK Future: A Crack in Time» er en av årets mest positive overraskelser for undertegnede.

Utvikler Insomniac har videreført den klassiske actionplattformoppskriften fra de tidligere utgivelsene i serien, men lagt til nok ideer til å fylle fire-fem spill, ikke bare ett alene.

Heldigvis er disse nyvinningene usedvanlig godt utført, og gameplayet er da av svært fruktbart og variasjonsrikt monn.

DET ER IKKE NØDVENDIG å  ha spilt de to foregående titlene i «Future»-trilogien for å henge med her, og den iscenesatte intervjusekvensen med seriens «comic relief» og selvtitulerte superhelt, Captain Qwark, hjelper nykommere rolig og humoristisk inn i gamet.

Etter at Ratchet tok rotta på Tachyon i «Tools of Destruction» ble Clank bortført av de mystiske Zoni?ene som tidligere hadde hjulpet radarparet gjennom spillet.

I «Quest for Booty» lærte vi at det var den velkjente superskurken Dr. Nefarious fra «Up Your Arsenal» som stod bak kidnappingen, men i begynnelsen av «A Crack in Time» forstår vi at Zoni?ene hadde blitt manipulert til å bistå.

DEN STORMANNSGALE robotdoktorens intensjon er intet mindre enn å ta over tiden selv, og okkuperer følgelig «Klokken», romstasjonen som Zoni?ene har bygget, for å oppnå nettopp det.

Tiden er slettes ikke til for å tukles med, og Dr. Nefarious står i fare for å implodere hele universet med tidsparadoksene han ønsker å katalysere.

Historien er altså omtrent like dyp som en standard «Cartoon Network»-episode, men den pelskledde «Lombaxen» og hans lille robothjelper-som-ikke-bare-er-en-hjelper har etter ni spill fått såpass avrundede og sympatiske personligheter at det er vanskelig å ikke la seg rive med. Det er for øvrig interessant å se at hjelpekarakteren Clank tildeles større og større plass i spillserien.

EPISODENE DER DU spiller Ratchet eller Clank er da også klarere atskilt denne gangen enn før, og en spiller deres sekvenser i tur og orden etter hverandre.

Clank bistås av en nerdete vaktmesterrobot ved navn Sigmund på romstasjonen «Klokken», mens Ratchet må reise galaksen rundt på jakt etter Clank og får hjelp av universets andre gjenlevende «Lombax»(!) — en Christopher Walken-aktig general ved navn Azimuth.

Tiden er ikke det eneste som er på spill, og både Ratchet og Clank opplever at muligheten til å finne deres forsvunne fedre må veies opp mot ansvaret som ligger i deres oppgaver. Kan dette bety slutten på Ratchet og Clanks partnerskap?

RATCHET & CLANK har alltid vært plattformspillenes «Inspector Gadget», og årets utgave er intet unntak. Våpenoppgraderingene har fått en overhaling, og rutenettet fra «Tools of Destruction» er fjernet.

I stedet oppgraderes våpnene automatisk etter hvor mye man bruker dem, med unntak av de tre såkalte «constructo»-våpnene — pistol, hagle og granatkaster - som man selv kan modifisere med egne fargevalg og våpenfunksjoner som eksploderende eller rikosjerende kuler.

Årets øvrige tilslag til galaksens kreative våpenbransje er blant annet et rapegevær som dytter fiender overende, ei plasmarifle med kikkertsikte, ei sirkelsag som fungerer som en jojo, granater som fryser fiender til isskulpturer, et sort hull hvor digre tentakler stikker ut og spiser alle som befinner seg i nærheten, samt «Dynamo of Doom» som skyter ut en stor ball av elektrisitet man styrer ved å bruke six-axis.

OPPTIL FLERE GJENGANGERE er det også, og «Grovitron» — ei discokule som spiller funky musikk og får alle fiender til å stoppe opp og danse — kan denne gangen til og med brukes under bosskamper (ofte med svært morsomme resultat).

I tillegg får Ratchet tilgang på sin fars gamle «hoverboots» til å brise gjennom nivåene og til å bruke på fartsfylte plattformsekvenser. Clank på sin side får ved hjelp av sin fars magiske tidsstav til å multiplisere seg, noe som kommer hendig med i de nye, intrikate og «Braid»-inspirerte gåtene han må manøvrere seg gjennom i sin porsjon av spillet.

Logisk sett er tidsreising alltid et problematisk konsept, med utvikleren har brukt greia mer som et verktøy til å inkorporere interessante plattformsekvenser og, i Clanks tilfelle, smarte og kuriøse gåter. Her må Clank be kopier av seg selv reise eller senke plattformer eller åpner dører for ham for å komme seg videre.

MAN «FILMER» SELV hver enkelt kopis oppførsel — de vanskeligste gåtene benytter seg av hele fire kopier — og som i «Braid» må man da time sin egen plattforming etter som avspillingen av kopienes oppførsel tilrettelegger banen for Clank.

Vanskelig forklart på  papiret, lettere å forstå når man selv spiller. Det kan likevel hende at barn kan finne disse gåtene i tøffeste laget, og man kan da heldigvis droppe hele gåten mot en pris.

I tillegg går Clank på  tur i sin egen underbevissthet med «time bombs» til å saktne ned tiden, reparerer «Klokken»s ødeleggelser med sin fars stav, og forhindrer tidsrifter på planetene Ratchet hoppe rundt på via et fengende minispill.

Ratchet på sin side suser av gårde på skinner eller går på tak og vegger som vanlig, og bruker sine mange verktøy til å forsere hindringer og dype avgrunner, samt banke snørra av et hysterisk ensemble av bosskarakterer.

FOR ALLE SAMLEMANIKERE er årets utgave av Ratchet & Clank deres våte drøm. Mellom de hundretusener av trekasser — levert av det som bare kan være Interplanetarisk Trekassebyggere Inc., eller noe der i gården — inneholdende billioner på billiarder av skruer og muttere, skal man denne gangen ikke bare samle på gullbolter og kartbiter, men de lille, elektriske Zoni?ene i seg selv skal også jages frem og plukkes opp.

Der skruene og mutrene på  til tider drukner skjermen med sitt mangfold (på et aldri så lite enerverende vis, kan jeg legge til), vil oppdagingen og sankingen av de bortgjemte Zoni?ene oppgradere romskipet Ratchet benytter seg av til å fly mellom planeter i galaksen.

Denne delen av spillet har fått en kraftig overhaling fra «Tools of Destruction» og «Quest for Booty». Flysekvensene mellom oppdrag er langt mer ulineære enn vanlig, og når du ikke støter på skyteglade rompirater eller havarerte eventyrere innimellom meteorfelt, lander du på små og store måner i ulike varianter for en god dose plattforming og sideoppdrag.

GRAFISK SETT ER DE «Star Fox»-aktige romkampene den svakeste delen av spillet, men for å gjøre overgangene mellom hovedhistorien mer flytende fungerer det ypperlig.

De forskjellige måneoppdragene belønnes med blant annet Zoni?er, gullbolter og «constructo»-oppgraderinger, og kan endog fortelle «Super Mario Galaxy» hvor skapet skal stå i forhold til å manøvrere seg på små plattformer på runde planeter.

Slik sett blir «A Crack in Time», sammen med de fornøyelige Clank-sekvensene, mer variasjonsrikt enn tidligere spill i serien, og man kan til en hver tid utsette historieforløpet litt ved å gjøre en liten oppdagelsestur på en av de over femogtjue månene i galaksen.

DEN VISUELLE PRESENTASJONEN i hovedspillet er superpen, fantastisk lyssatt, overmåtelig fargerik og til en hver tid full av intrikate, lysende detaljer og duppeditter. Banedesignet bare fortsetter å imponere, og spillseriens kjennemerke med en konstant flyt av hendelser som oppstår og objekter som flyr forbi i bakgrunnen, trekkes ut til ytterste konsekvens her: Det er alltid noe som skjer.

Både Ratchet, Clank og kameraet som følger dem føles meget responsivt og intuitivt. Animasjonene er organiske, teksturene sylskarpe og skjermoppdateringene tikker av gårde uten et eneste hikk.

Insomniac har virkelig tatt steget helt ut med «A Crack in Time», og mellomsekvensene har slik høy produksjonsverdi at de nærmest når opp til Pixars skuldre («Monster's Inc.», «Wall-E»).

RATCHET OG CLANKS fiender og frender er såpass kreativt designet at de nesten kan gå for å være actionplattformromspillenes versjon av «Looney Toons», og spillseriens hyppig brukte slapstick-humor bevitner om det samme.

Selv om spillet ikke har nådd helt Douglas Adams-standard enda («Space. It's huge. So huge in fact that if you lost your car keys in it, they would be almost impossible to find»), oppnår «A Crack in Time» å riste en god del på undertegnedes «funny bone» med sin søte og varme komikk.

Mens bakgrunnsmusikken fortsatt er den kaotiske og eklektiske blandingen av science fiction-inspirerte toner av alt fra «Star Wars» til «E.T», blir bare stemmeleggingen bedre og bedre med årene.

Selv Clank, som muligens har den mest monotone og dølleste stemmeleggingen i et videospill noensinne, har virkelig vokst på undertegnede. James Arnold Taylor, mannen bak stemmen til Ratchet, er at navn man burde merke seg fremover, da han bringer en kvalitet ikke så rent ulikt Nolan North (Nathan Drake i «Uncharted») til det arbeidet han gjør.

FLOTT ER DET DA OGSÅ å se at Ratchet & Clank nok en gang er lokalisert til norsk, og til tross for at den norske stemmeleggingen er litt for NRK Super-aktig for meg, er det ingen tvil at den er mer enn god nok for smårollingene der ute.

Når all denne rosen velvillig deles ut, tillater jeg meg å spørre om spillet har nok å by på for de mer dedikerte spillerne. Foreløpig, og dette har alltid vært mitt ankepunkt med serien, er vanskelighetsgraden fortsatt litt for enkel (til tross for hva de, ehem, utfordrende titlene skulle tilsi), det til tross for at man kan sammenligne seg med andre spillere over nett via det integrerte lederforumet.

IKKE FOR Å UNDERMINERE lengden på opplevelsen: Mellom månebesøk, oppgradering av våpen, gullbolter- og Zoni-sanking, samt fullføring av hovedhistorien, snakker vi godt i overkant av femten timer spilling.

Men jeg bekymrer meg likevel for at det kanskje kan bli litt i letteste, ikke minst likeste, laget for gamle Ratchet & Clank-fans.

For alle andre derimot vil dette vise seg å være blant spillhøstens sterkeste utfordrere, og jeg skulle ikke bli det minste overraska om dette var et av de hyppigste spillene å finne under juletrærne til både store og små i år.