- VI VISSTE JO AT VI KOM TIL Å SKYTE EN DAG. Vi visste at tredje verdenskrig skulle komme. Men samtidig var vi så naive, sier tidligere ml'er Lotte Sandberg, i dag kommentator i Aftenposten.

Hun er intervjuet i «Den store ml-boka» som er kommet denne uka, utgitt av Kaderprosjektet, som består av litteraturviter Jon Rognlien og historiker Nik Brandal. Her har de ikke snakket med toppledelsen i den norske maoistbevegelsen, men vanlige medlemmer.

De to forfatterne skriver sin «mikrohistorie» fra Volda og Mo i Rana. Bygdemaoismen på Nordvestlandet har fått bred omtale.

Fordi bildet av det sentralstyrte og autoritære partiet har dominert har det vært vanskelig å se hvor sprikende efaringene har vært på de forskjellige stedene, mener forfatterne. Den norske ml-bevegelsen forbindes vanligvis med lederskikkelser som Pål Steigan og Tron Øgrim og bydelene Hellerud og Bryn i Oslo. Men det var ikke de som fikk til «change we can belive in».

- Mange ml'ere nyter stor respekt selv om de ikke klarte å gjøre folk til kommunister, sier Jon Rognlien til Dagbladet.

Det var i industrien, i fagforeningene og kommunestyrene den politiske aktiviteten bar frukter. Her sørget ml'ere for bedre arbeidsvilkår, stoppet kameraderi og korrupsjon. Med boka mener forfatterne de åpner nye rom for ml'erne, som kan forstå seg selv i et mye større landskap enn man hittil har gjort.

- Vi stiller spørsmål ved i hvilken grad det kan sies å være et politisk prosjekt, og fremstiller det i mye større grad som et sosialt fenomen. Det store politiske prosjektet, revolusjon, kollektivisering var en fiksjon, men i det små ble det mange resultater, sier Rognlien.

LOTTE SANDBERG VOKSTE OPP I BODØ sammen med tvillingsøsteren Lise. De to ble med i rørsla som 13-åringer gjennom en studiesirkel i regi av Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid (AKMED). Søstrene ser tilbake på tida med mye humor, men har også en sterk følelse av tapte ungdomsår.

- Da vi skulle sette opp plakat på skolen for å rekruttere til nye studiesirkler skrev vi «studievinkel mot EEC og dyretid». Vi hadde ikke peiling, vi var veldig, veldig unge, sier Lise.

Senere ble det mer alvorlig, med knallharde kadervurderinger og høyreavvik. Ikke særlig kult, ifølge de to, som fikk direktiv fra toppen, men hadde ingen mulighet for å diskutere med ledelsen. Engasjementet beskrives i større og større grad som en plikt, noe som ble stadig verre å avslutte. Lotte Sandberg forteller at hun av og til drømte om å brekke beina for å slippe å gå på møter. Likevel var de to ekstremt flittige ververe som ikke lot sine venner slippe unna.

- Det hele var både strengt og veldig hardt. Og dette var vi med på år etter år, sier Lise.

Årets begivenhet var sommerleirene, som de i skjul kvidde seg for. Her var de oppdelt i brigader slik Mao organiserte rødegardistene. De  sang militante sanger, sto opp til morgengym, lagde veggaviser og hadde alkoholforbud.

Tvillingene med pappa i Høyre fikk mye pes for at de - som så mange andre i bevegelsen - hadde feil klassebakgrunn. Lotte ble presset til å slutte på gymanset for å bli selvproletarisert. Hun begynte å sveisekurs i Saltdal. Lise på sin side spurte på et av møtene:

«Må vi jobbe veldig mye når det er blitt sosialisme?». Hun håpet på en enklere hverdag enn den hun hadde. Å gå med underskriftslister, drive ustoppelig verving, selge Klassekampen i snøværet, dra til Albania alene, lese bøkene fra Oktober forlag og delta på uendelig mange komiteer og møter, tok på.

- Tvil var ikke aktuelt. Det gjaldt å lære seg «det riktige». Og det gjorde vi. Hvis du er i en sekt, stiller du ikke spørsmål før du går ut av den, sier Lotte.

Når de to skled ut av bevegelsen tok de tilbake ungdomstida.

- Vi hadde jo ikke brukt sminke, vi hadde ikke drukket, vi hadde ikke gjort noe. 1980-tallet ble som en lang fest, en slags vårløsning, avslutter Lise Sandberg.

- Å se på gruppedynamikk og maktkonstellasjoner i den type hierarkiske system er veldig ubehagelig både for dem som har utøvd makt og dem som har latt seg bruke. Dette var faktisk noe man gjorde av fri vilje. Man trodde det var nødvendig og veldig, veldig viktig. Mange av dem vi har snakket med sier de sluttet i bevegelsen mye før de egentlig gjorde det. De har følelsen av å ha fortsatt med noe de burde ha sluttet med lenge før, sier Jon Rognlien.

KADERPROSJEKTET BLE TIL som et uavhengig forskningsprosjekt i 2003, etter Hagtvet-debatten. Målet har vært å samle inn fortellingene fra stemmene som ikke høres så ofte i ml-debatten.

De to forfatterne har tatt opp intervjuer med over 100 ml'ere, mottatt brev, eposter og telefoner og fått overlevert mye arkivmateriale.

Å jobbe med ml-bevegelsens historie er en utfordring. Ml'erne la stor innsats i å slette sine egne spor. Det er fortsatt (forsøkt) hemmeligholdt hvilke personer som hadde ulike posisjoner og verv. Uformelle strukturer, hemmelige utvalg og doble medlemskap var utbredt.

Ml-ernes varsomhet fører til at færre spor enn vanlig er etterlatt. I stedet for brev og telefoner, brukte de enorme ressurser på å sende folk rundt i landet for å gi muntlige beskjeder. Det ble tatt få fotografier og frykt for sikkerheten til kadrene førte til ustrakt bruk av dekknavn. Mange veteraner aner fortsatt ikke hvem de egentlig samarbeidet med.

I tillegg krydde kallenavnene. I Sentralkomiteen satt «Kræsj» og «Reka». En sentral skikkelse kaltes «Promper'n», mens en av sjefene i Rød Ungdom het «Melis.» Bøker ble også publisert under falskt navn. Bevegelsens karismatiske lederskikkelse Tron Øgrim hadde en enorm litterær produksjon, mye under pseudonym.

- Den som forsker på ml-bevegelsen støter på mye taushet - omertà, skriver Rognlien.

I VOLDA HAR DE MØTT FIRE ML-ERE som forteller om stor avstand mellom bygdemaoismen og kjernen i Oslo.

I Volda ble ml-gruppa opprettet i 1971, samme året som distriktshøyskolen ble åpnet. Volda var ingen industribygd, men studenter fungerte som kjent enda bedre. Og studentene, mange av dem med bakgrunn fra gård, kjente seg igjen i Maos skrifter om en landsbygd i blomstring, fjell og utmark, velstand på hjemgården.

I Volda var Kina, Albania og verdensrevolusjon fjernt. Kampen mot EEC var det sentrale, sammen med de vanlige kulturspørsmålene.  Ivar Mork forteller at han var en antiautoritær, langhåret hippie med slitte klær i opposisjon til det meste. Så ble han dratt med inn i bevegelsen:

- Her kom SUF'arane kortklipte i poplinsfrakkar og terylenbukser, og organiserte oss. Dei såg ut som mormonarar, sier han i boka. Han ble raskt velstelt og frisert selv også.

Ole Jonny Larsen gikk også fra å være kranglete hippie til å bli marxist, det skjedde etter et oppslag med invitasjon til studiesirkel på høgskulen. Han som vanligvis gikk sammen med arbeidsfolk i hjembyen Ålesund, fikk problemer da han kom tilbake fra Volda som ml'er.

- At dei som eigentleg burde stått på den rette sida saman med meg var dei som hetsa meg mest, var vanskeleg. Det var blant akademikarane og studentane at vi fekk gjenklang og ikkje blant dei som arbeidde skikkeleg heime.

Mer enn 50 ml'ere var det nok ikke i Volda, men det var mange «sympere» (sympatisører). I begynnelsen var det lite disiplin i rekkene, men tilstrammingen kom også her. Det ble laget dekkenavn og sikkerhetstiltak. Og mange, mange møter.

- Det kunne verte utmattande (...) Så var det ein del av møta som vart dritkjedelege, for det var berre vi som kom, og vi var einige om alt, sier Rolv Petter Amdam, som senere ble selvproletarisert på Ålesund Jernstøperi.

Det var stas å få direktiv og nyheter fra sentralt holdt, men Amdam forteller om en følelse av stor avstand når han møtte Oslo-ml-erne og deres politiske diskusjoner. Ivar Mork, på sin side, opplevde kontakten med Oslo som en toveiskommunikasjon og så aldri på bevegelsen som udemokratisk.

- Eg har aldri vore borti maken til organisasjoner der alle ikkje berre hadde rett, men også plikt til å komme til orde. Og der ein var aktpågivande med at leiarane ikkje måtte dominere den frie debatten, forteller han i boka.

Som ellers i maoistbevegelsen var rørsla i Volda også dominert av sterke skikkelser blottet for demokratisk sinnelag. Da Ivar Mork forlot Ålesunds ml-lag for å jobbe på hjemgården, ble han utsatt for sterkt press for å komme tilbake.

- Det vart sagt i ettertid at det vart gitt direktiv til jenter eg hadde vist interesse for, at det ikkje skulle motarbeide partiet viss denne interessa skulle føre fram. Det var i partiet si interesse.

Til slutt la lederen i Voldas ml-gruppe frem for ham det hun hadde diskutert med samboeren sin, nemlig at hun ønsket et forhold til Mork. Samboeren hennes, som selv overvar hele møtet, var for borgerlig med et underutviklet klassestandpunkt. At de to fremskredne ml'erne slo seg sammen ville være bra for partiet.

Kanskje mer upopulært enn maoistiske samlivsråd var selvproletariseringspresset i Volda. Intervjuobjektene fant ulike veier ut av bevegelsen på slutten av 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet, og opplevde sviktende engasjement da det ble snakk om å avslutte studiene for å bli industriarbeider.

Forfatterne anslår at kanskje så mange som 2000 ml-ere var med på proletariseringen. På Blindern var kampanjen så vellykket at man måtte stoppe. Man risikerte at det ble tomt for ml-ere der oppe.

ML-BEVEGELSEN I NORGE står i en særstilling, skriver forfatterne, som også gir litt plass til bevegelsens hjerne, Sentralkomiteen SKAU.

Det spesielle er at bevegelsen faktisk holdt sammen, i motsetning til i andre vestlige land, hvor avskallinger var normalen. Noe av «suksessen» - de sporene ml-erne tross alt har satt i norsk historie - må tilskrives denne ganske utrolige bragden.

Den indre kjernen i partiet ser ut til å ha bestått av de samme seks - sju mennene i hele perioden. De klarte å manøvrere seg gjennom konfliktene, og unngå at konkurrerende grupper ble opprettet. Slike partier fører til enorme problemer i en bevegelse der det ikke kan finnes mer enn ett, sant kommunistisk parti. Alle andre partier som måtte dukke opp hadde feil linje, var automatisk kjettere og hovedfiender.

- Grenseoppganger mellom to rørsler som er nesten  helt like i sin ideologi er enormt tidkrevende,  hva enten det dreier seg om kristne,
motorsykkelklubber eller maoistpartier, sier Rognlien.

Oppslutningen ved valg var mikroskopisk, og i toppåret 1976 var det kanskje ikke flere enn 4000 organiserte ml'ere i Norge. Men de gjorde seg svært synlige. Her jobbet kadrene nær sagt døgnet rundt. Noe lignende finnes ikke i noen andre parti.

- Tron Øgrim bandt alt sammen uten å ta noe formelt lederverv. Han hadde en evne til å få folk plassert på steder der de fikk utfolde seg. Mens maoistene var mer utenrikspolitisk orientert i utlandet, gikk det an å være ml'er på mange flere steder i Norge. Vi hadde målrørsla, Aksjon Kystnorge, områder hvor folk kunne utforme ml-politikk uten at man sto og kranglet inne i en liten sentralkomite, sier Rognlien.

Fortsatt er mye ukjent om den merkelige bevegelsen.

- Det kan se ut som det finnes en uformell pakt mellom veteranene i maoistbevegelsen - tettere jo lenger opp i systemet man befinner seg. Denne pakten - som dreier seg om rørslas ulike skyggesider - sier i korte trekk at «Holder du kjeft, så holder jeg kjeft». En slags æreskodeks, skriver Rognlien.

Fortsatt føler flere av kildene som bidrar i den nye boka behov for å være anonyme.

MENS OMVERDENEN ikke fikk innsikt i den lukkede ml-bevegelsen, finnes det mange ml-barn som gjorde det. Lene M. (født i 1970) deltok i pionergruppen, sommerleirene og overvar foreldrenes uendelige diskusjonsmøter.

Det var ikke de beste forholdene å oppdra barn i. På sommerleir lærte barna at de måtte legge seg ned på bakken hver gang det kom et fly.

- Fordi vi var overvåket. Det kom til å bli krig, og da var vi i fare hvis de visste hvem vi var. Det var kanskje litt uklokt at de voksne så sterkt ville formidle til oss at det snart kom til å bli krig, sier Lene i boka.

Da hun var 11 år fikk hun lov til å bruke dekknavnet «Nina» på sommerleir, etter å ha mast seg til det. På sin aller første sommerleir hadde hun lært betydningen av dekknavn:

- Jeg fikk øye på stefaren min og ropte navnet hans høyt. Og da kom det unisont «Hysj!». Alle hoder snudde seg og stefaren min sa litt sånn beklemt «Nils! Jeg heter Nils!». Men det var jo ikke det han het.

LIKEVEL FORTELLER ml-barna og andre ml-medlemmer som er intervjuet i boka, om fin oppvekst, nyttig lærdom, stort engasjement, stolthet og en tid de ikke ville ha vært foruten.

- For mange ml-ere var tiden i rørsla et gode, et sosialt gjennombrudd, en krevende skole som ga mye kunnskap. For andre ble det mest jævlig, med kollektiv tvang, overgripende krav til selvutslettelse og bortkastede år i den største ensomhet på arbeidsplasser (...), skriver Rognlien.

Det ser ut til å være selve livsstilen de angrer på, heller enn å ha støttet autoritære regimer. For ml-erne var det de er blitt mest utskjelt for - nemlig støtten til Pol Pot - en nokså marginal problematikk, noe man bare «tok med på kjøpet.»

- For de aller fleste ml'erne dreide livet seg om helt andre spørsmål, skriver Rognlien.

Fotfolket stolte på lederne, som hadde reist dit for å sjekke forholdene, og hadde mer enn nok med jobben på fabrikken, pengeinnsamling, salg av Klassekampen, loppemarked og sangkor.

Kravene i offentligheten om en beklagelse fra de sentrale ml'erne for støtten til Pol Pots folkemord er det lite som tyder på at vi får. Og kanskje er det på tide å slutte å mase om det flere opplever som personforfølgelse?

En utilsiktet bivirkning av at maoistene er gjort til syndebukker er at de øvrige delene av venstresida har sluppet billig unna, mener forfatterne.

- Det var ikke bare ml'ere som dyrket Lenins autoritære partimodell og revolusjonens romantiske blodtåke. Det var ikke bare de som leste Lenins klassiske Hva må gjøres? Langt inn i de salonfähige kretser rundt tidsskriftet Kontrast, forlaget PAX og partiet SF/SV ble det drømt om arbeidernes oppstand og proletariatets seier over borgerskapet, skriver forfatterne.

Så langt er det ingen som har avkrevd beklagelser for eksempel fra Erik Solheim, Georg Johannesen, Rune Slagstad, Hans Fredrik Dahl eller Helge Rønning.

- De drømte om kollektiv tvang, du ser det på SV den dag i dag. Alle vet jo at ml'erne har fungert som en lynavledere for dem, men det er aldri noen som har sagt det, avslutter Rognlien.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.