DATALAGRINGSDIREKTIVET: Det er statens behov for kontroll over våre private kommunikasjonsmønstre og -nettverk som begrunner tiltaket, skriver advokat Jon Wessel-Aas. Foto: SCANPIX
DATALAGRINGSDIREKTIVET: Det er statens behov for kontroll over våre private kommunikasjonsmønstre og -nettverk som begrunner tiltaket, skriver advokat Jon Wessel-Aas. Foto: SCANPIXVis mer

Hvem skal kontrollere kontrollregimet?

Datalagrinsdirektivet truer privatsfæren som fellesgode i et fungerende demokrati, skriver Jon Wessel-Aas.

||| Justisminister Storberget forteller oss at det er uproblematisk for samfunnet vårt og for personvernet og kommunikasjonsfriheten, å innføre EUs Datalagringsdirektiv. Han sier også at det er helt nødvendig å innføre direktivet for å muliggjøre bekjempelse og oppklaring av alvorlig kriminalitet.

Begge forutsetninger er uttrykkelig tilbakevist av flere uavhengige ekspertorganer, herunder Personvernkommisjonen og samtlige europeiske datatilsyn.

DIREKTIVET anses som rettslig tvilsomt i forhold til personvern og kommunikasjonsfrihet, og forskning tyder på at effekten for kriminalitetsbekjempelse er minimal. Presidenten for European Confederation of Police, påpekte i en pressemelding i 2005 at kriminelle ved enkle midler kunne omgå den sporing som kan foretas gjennom teletrafikkdata, og at direktivet ville ha «little more effect on criminals and terrorists than to slightly irritate them».

Storbergets hovedforutsetninger for innføring av direktivet bygger på tilbakeviste postulater.

Hvorfor synes likevel tilsynelatende mange at det er ubetenkelig at staten skal tvangslagre alle data om hvem vi ringer eller sender tekstmeldinger til når og fra hvor, samt når og til hvem vi sender e-post? Grunnene kan trolig deles i noen hovedkategorier:

For det første forestillingen om at lagringen vil føre til vesentlige mer vellykket kriminalitetsbekjempelse. Dette er — som vist ovenfor — i beste fall en stor overdrivelse.

For det andre forestillingen om at innføring av Datalagringsdirektivet egentlig bare innebærer en ovfesting av dagens situasjon og praksis. Denne forestillingen er både faktisk og prinsipielt feilaktig.

NÅR DET GJELDER det faktiske, gir Storberget uttrykk for at det i hovedsak bare er spørsmål om noe lenger lagringstid enn hva som er praksis i dag. Det er meget misvisende. Det dreier seg både om lagring av kommunikasjonsdata som overhodet ikke lagres i dag, og om lagring i sammenstilt form av data fra flere kilder.

Når det gjelder det prinsipielle er det viktig å fremheve at i den grad trafikkdata lagres i dag, er det basert på avtalevilkår i avtaler mellom hver av oss og de enkelte teleselskapene, begrunnet i faktureringshensyn. Lagringen er dessuten basert på tillatelser fra Datatilsynet, som nettopp av personvernhensyn fører en streng praksis. Datalagringsdirektivet innebærer at alt skal lagres ved lovpålagt tvang og på vegne av staten til eventuell bruk i politiets kriminalitetsbekjempende arbeid.

Det er altså statens behov for kontroll over våre private kommunikasjonsmønstre og -nettverk som begrunner tiltaket.

Opplysninger om oss samles og lagres for eventuell bruk som vil foregå i hemmelighet og i det skjulte for den enkelte og for offentligheten.Vi betraktes alle som potensielle forbrytere.

Selve tankesettet angriper grunnforutsetninger for en demokratisk rettsstat: forholdet mellom stat og borger med hensyn til informasjon og kontroll med informasjon.

I utgangspunktet er det vi som har krav på åpenhet om og innsyn i informasjon om hvordan staten forvalter den makten den har fått fra oss gjennom våre folkevalgte. Vi skal kunne føre kontroll med at makten ikke misbrukes.

DET FORUTSETTER ikke bare åpenhet og innsyn i forvaltningen. Det forutsetter samtidig at vi fritt kan kritisere måten makten blir forvaltet på og at vi kan velge når vi vil diskutere/kommunisere om dette og annet i fortrolighet og når vi ønsker å kommunisere offentlig.

Hvis staten, i større grad enn nødvendig for å opprettholde selve demokratiet, kan tvinge til seg innsyn i vår private kommunikasjon, fratas opposisjonen muligheter til å utvikle og utveksle sine alternative tanker, meninger og strategier i fortrolighet. Noe som selvsagt bidrar til å konsolidere den regjerende makten.

Hvis det i tillegg er slik at den enkelte er usikker på når kommunikasjon er fortrolig, fordi statens eventuelle «innsyn» foretas i det skjulte, gjennom hemmelig innsamling/overvåkning/avlytting, skapes en ytterligere nedkjølende effekt på opposisjonell aktivitet.

Dette er de klassiske og historisk veldokumenterte tegnene på det som - hvis det går for langt - skaper en totalitær stat, der all opposisjon knebles.

Dette behøver ikke skje gjennom dramatiske statskupp, det kan like gjerne skje gradvis og nesten umerkelig - som resultatet av en sum av isolert sett «uskyldige» tiltak. Det er derfor Menneskerettskonvensjonen begrenser flertallets adgang til å innskrenke privatsfæren og kommunikasjonsfriheten.

HJELPER DET når Storberget sier at vi må huske på at staten v/politiet bare kan få tilgang til våre trafikkdata hvis vilkårene for bruk av skjulte tvangsmidler er oppfylt - og at det (normalt) bare skal skje etter rettens kjennelse?

For det første kan man diskutere hvor strenge vilkårene egentlig er praksis i dag, og om de er strenge nok — noe Metodekontrollutvalget har gjort nylig. Det skal ikke gjøres her.

Like viktig er forholdet til hvilke handlinger som til enhver tid er kriminaliserte. Reglene om når politiet kan bruke skjulte tvangsmidler er nemlig knyttet til om det foreligger mistanke om visse typer straffbare forhold.

I nyere tid er særlig straffebestemmelser knyttet til kampen mot terror egnet til å illustrere problemet. På dette feltet har vi nemlig fått bestemmelser som gjør det straffbart allerede å forberede eller planlegge enkelte handlinger som defineres som terrorvirksomhet, ved å inngå forbund med noen om dette.Ved å ha kriminalisert slike forberedelseshandlinger, har man åpnet for bruk av skjulte tvangsmidler før det «egentlig» foregår ulovligheter.

POLITIET trenger bare å sannsynliggjøre at det foreligger mistanke om at vedkommende har slått seg sammen med en eller flere andre for å planlegge en fremtidig terrorhandling. PST, som har egne fullmakter, kan i tillegg få adgang til skjulte tvangsmidler i rent forebyggende øyemed, altså før det engang foreligger mistanke om straffbart forhold. For PST er det tilstrekkelig å vise til at det foreligger grunn til å tro at noen kan komme til å inngå forbund med sikte på å begå en terrorhandling.

Derfor hjelper det lite at domstolene skal kontrollere om vilkårene for eksempel for utlevering av trafikkdata foreligger. Vilkårene er ikke vanskelige å tilfredsstille når de underliggende straffebudene favner så vidt.

Selv det «lovlige» misbrukspotensialet er åpenbart, både i forhold til å ramme mange uskyldige borgere ved «feil», og i verste fall ved mer eller mindre bevisst politisk overvåkning.

Ønsker vi da å gjøre opplysningene om vår private kommunikasjon «klare for inspeksjon», uten at vi egentlig vet om, når eller hvorfor staten kommer på inspeksjon?

Det dreier seg ikke bare om den enkelte av oss synes vi har noe å «skjule», det dreier seg i større grad om beskyttelse av den private sfære som sådan, som nødvendig fellesgode i et fungerende demokrati - og informasjons- og kontrollbalansen i et demokrati.

Vi trenger ikke mer kontroll med borgernes privatliv. Vi trenger en metakontroll - med selve kontrollregimet.

KRITISK: Advokat Jon Wessel-Aas advarer mot konsekvensene av å ta EUs datalagrinsdirektiv inn i norsk lov. Vis mer