Å EIE ET HUS på Ekely er som å eie et par flotte, italienske sko: Når du ser på dem, er du kjempefornøyd. Når du tar dem på, er de akkurat litt for små.

Skulptøren Bård Breivik (60) gliser og ser fra skotuppene sine og utover hjemmet han deler med kona Lene Midling-Jenssen (43), døtrene Frida (16) og Katinka (3) og bikkja Muskat.

Ekely ligger som en bortgjemt liten oase i nærheten av travle Skøyen på Oslo vest. Der, innimellom bydelens mange næringsbygg og prangende eneboliger, ligger kunstnerkolonien diskré og lavmælt. Tre rolige gater, 44 små hus med atelier og høstpjuskete hager, samt det store Vinteratelieret hvor Edvard Munch en gang sto og malte.

HISTORIEN OM EKELY begynner med Munch, som bodde og arbeidet her fra 1916 til sin død i 1944. To år etter kjøpte Oslo kommune eiendommen, og planleggingen av kunstnerkolonien ble påbegynt. Målet var å tilby trygge bo- og arbeidsforhold for norske kunstnere, som ofte levde under kummerlige kår.

OBOS var utbygger, arkitektparet Jens og Wenche Selmer tegnet husene, og de første beboerne flyttet inn i 1951. Kolonien ble ferdigstilt i tre byggeetapper.

— På 1950- og 60-tallet var det et skikkelig bohemliv her, forteller Lene Midling-Jenssen.

— Guy og Sossen Krohg hadde en apekatt som kjæledyr og en vær i hagen — slik at Guy skulle slippe å klippe gresset. Og Sossen kunne titt og ofte beskues mens hun solte seg i gullbikini. Folk festet, gikk mellom husene til hverandre og lånte vin, og det hendte til og med at folk byttet barn med hverandre i perioder for at ungene skulle lære seg hvordan andre folk hadde det. Men det folk reagerte mest på, var denne væren i hagen. Først da kom klagene — og dyrevernet, sier hun og ler.

LENE MIDLING-JENSSEN er TV-produsent og planlegger dokumentarfilm og bok om livet i den unike kunstnerkolonien, hvor hun selv har bodd i ti år. For noen år tilbake dro hun i gang en serie med utstillinger i Vinteratelieret, for å vise fram en del av kunsten som produseres her.

Ekely har opp gjennom åra vært arbeidsplass og hjem for en rekke av Norges mest anerkjente kunstnere, blant andre Frans Widerberg, Thorbjørn Egner, Nils Aas og altså Guy og Sossen Krohg.

Blant dagens mest kjente beboere er Bård Breivik, Håkon Gullvåg, Tom Sandberg og Per Maning.

STEMNINGEN ER FORTSATT idyllisk, men i dag er det mer A4 over kunstnerlivet på Ekely. Lene Midling-Jenssen serverer oolong-te ved familiens hyggelige spisebord, som vender ut mot en avskjermet hage.

— Vi føler det som om vi bor på landet midt i byen,sier hun og kikker ut på høstfargene.

— Her er både rev og skogsfugl.

Huset hvor hun og Bård Breivik bor, tilhørte tidligere kunstmaleren Finn Fåborg. Alle husene på Ekely er mer eller mindre like, med en boligdel og en atelierdel, hvor det er høyere under taket og store vindusflater mot nord. Atelierene var opprinnelig bygget slik at de var lukket og skjermet fra familiedelen av huset.

— Her skulle modellene kunne komme og gå uten å ha kontakt med familielivet i den andre delen av huset, forteller Bård Breivik.

DE FØRSTE HUSENE ble bygget uten sprosser på vinduene, slik arkitekt Jens Selmer ville ha dem, mens de siste husene fikk sprosser, slik Wenche Selmer ville ha dem.

Bård Breivik og Lene Midling-Jenssen har et «sprossehus» med atelier, stue og kjøkken i første etasje, tre soverom og bad i andre, og utbygd kjeller. Kjøkkenet ble pusset opp i fjor, og huset er etter hvert blitt en moderne familiebolig.

— Da jeg kjøpte huset, var det i dårlig stand, med store setningsskader. Men det har bra beliggenhet og potensial for utbygging av atelieret — så jeg bød alt jeg kunne, sier Bård Breivik.

EKELY BLE FREDET i 1997, men atelierene kan utvides der hvor det er mulig, og Breivik har sikret seg tillatelse til å bygge ut.

Det eksisterende atelieret på rundt 35 kvadratmeter er for lite for hans ofte monumentale arbeider, og han jobber derfor i et atelier i Badebakken i Oslo. I tillegg har han et atelier i Beijing i Kina.

Atelieret på Ekely har han åpnet opp mot boligdelen av huset, og det brukes i dag som familiens stue.

— Jeg har litt dårlig samvittighet for det — atelierene skal jo brukes til å arbeide i. Derfor føles det godt at jeg nå skal bygge ut det jeg kaller mitt «pensjonistatelier» i forlengelsen av det gamle atelieret, sier han.

— 35 KVADRATMETERS ATELIER var stort den gang folk sto og malte bilder på staffeliene sine. I dag jobber de fleste i større formater, sier billedkunstneren Annelene Merton (65), som bor i husrekka på andre siden av veien.

Hun var bare sju år da hun flyttet til Ekely. Faren hennes, maleren Erling Merton, fikk kjøpe et av de første husene. Siden har hun kjøpt et annet hus midt på Ekely, hvor hun har bodd og arbeidet hele sitt voksne liv.

— Det var fantastisk å vokse opp her, med masse barn som løp rundt. Det var ingen gjerder mellom husene, folk var sosiale og dugnadsånden sto sterkt. Nå er hele samfunnet blitt mye mer privat, også her på Ekely, sier hun.

— Ekely var en sosialistisk enklave midt i «kapitalistland» på Oslos vestkant, legger Lene Midling-Jenssen til.

— Det var også borgerlige kunstnere her, sier Annelene Merton.

— Men ja, det var foreldre som sendte barna på kommunistisk ungdomsleir ved Svartehavet. Og naboen vår kjørte en russisk Volga. Det var ikke fritt for at vi ble mobbet, av folk utenfor Ekely. Det var ikke bare enkelt å flytte til vestkanten som kunstnere. Men innad på Ekely var det et fantastisk samhold, sier hun.

MERTON VISER OSS rundt i atelieret der hun jobber med bilder til blant annet Desemberutstillingen i Kunstnerforbundet.

På veggene henger familiebilder tett i tett. Jens Bjørneboe er med på flere av dem.

— Bjørneboe var læreren min i sju år på Steinerskolen, og det har vært svært viktig for meg. Han var en flott lærer og et flott menneske, som så oss ungene.

Mertons hus er bygget forsiktig ut for å gi større plass til kjøkkenet, ellers er løsningen i huset den opprinnelige fra 50-tallet.

— I dag tror jeg husene ville blitt bygget med større og frittstående atelier, utenfor boligdelen, sier hun.

— Det skulle jeg gjerne hatt selv — for det er noe bra med å gå ut av huset for å gå på jobb. Spesielt når du har små barn. På den tida husker jeg at det fort ble til at jeg satte på en vask eller gjorde andre ting i stedet for å konsentrere meg om bildene. Nå bor jeg alene, men går ofte en tur rundt Ekely om morgenen før jeg går tilbake til atelieret og begynner å arbeide.

ØVERST I GRENDA sitter Martine Linge (50) og jobber konsentrert mens mann og datter er på jobb og skole. Detaljerte, organiske tegninger flyter over fra det ene skissearket til det andre. Rundt om i atelieret ligger ferdige og halvferdige skulpturer. Bare den halvvoksne valpen hennes forstyrrer arbeidsroen.

Det er tolv år siden familien flyttet hit — selv om de i utgangspunktet hadde vært temmelig skeptiske.

— Hadde det ikke vært for kunstnerkolonien, ville vi aldri flyttet til en så «fin» bydel på vestkanten, sier hun og ler.

— Vi bodde midt i sentrum, på østkanten, og jeg likte det urbane livet. Helt til vi fikk barn. Etter ett år i bygård med liten baby, bestemte vi oss for å flytte. For meg var det supert å ha atelier hjemme da jeg hadde småbarn. Det eneste vi har savnet, er flere barn i området. Men samtidig er vi glade for at det er en god generasjonsspredning her.

— INGEN VIL FLYTTE HERFRA, nikker Lene Midling-Jenssen. Hennes mann, bergenseren Bård Breivik, hadde ingen plan om hvor lenge han ville bli værende på Ekely da han kom hit med flyttelasset for 14 år siden.I dag stortrives både han og kona med sitt valg av bolig — selv om skoen til tider klemmer.

Breivik setter opp et nytt, fornøyd glis.

— Jeg er stolt over at et sted som Ekely fortsatt kan eksistere, og det med så høy kvalitet på kunstnerne. Nå har jeg begynt å tenke at jeg skal bæres ut herfra med beina først.

sondag@dagbladet.no