BOK: Få bokdebutanter har fått så mye forhåndsomtale som 29 år gamle Jenny Hval. Delvis skyldes det nok hennes karriere som musiker under artistnavnet Rockettothesky, delvis en serie litterære og journalistiske bidrag i ulike publikasjoner de siste par åra. «Buzzen» tatt i betrakning, synes jeg den 123 sider lange «Perlebryggeriet» må kunne kalles en heller skuffende debutroman. Den er utpreget stillestående, ofte temmelig pretensiøs og, slik jeg leser den, ikke nettopp preget av humør eller humor.

Spinkel
Den spinkle handlingen er lett å oppsummere: Den norske ungjenta Jo, bokas jeg-forteller, reiser til utlandet og byen Aybourne for å bli biologistudent. I jakten på et sted å bo ender hun opp i et gammelt og merkverdig bryggeribygg der den mystiske kvinnen Carral holder hus. Etterhvert utvikler det seg et slags forhold mellom de to, som samtidig begge står i med den minst like mystiske nabomannen og forfatteren Pym.

Etter en nokså tradisjonell begynnelse, ender boka med å utfordre realismen: Naturen bryter seg til de grader inn i kulturen hjemme hos de to kvinnene, ved at alskens biologi - Jos fag - nærmest okkuperer den stadig mer overgrodde boligen. Bryggeriet blir sitt eget, gåtefulle univers der rare krefter settes i sving, både i menneskene og omgivelsene deres. I takt med endringene, blir Hvals språk dessuten gradvis mer poetisk, noe også bokas tittel antyder. Grensen mellom drøm og «virkelighet» blir uklar, slik også grensen kvinnene imellom blir det, og trekantdramaet med Jo, Carral og Pym (navnene er like underlige som skikkelsene) i rollene, ender temmelig uutgrunnelig.

Forfatteren har åpenbare intellektuelle ambisjoner, og tematiserer, ved siden av natur-kultur-problematikken, særlig kvinnelig seksualitet, kropp og sansning: Alt hovedpersonen hører, lukter, smaker og føler er avgjørende i teksten. Ikke minst er «Perlebryggeriet» ei bok som stadig tematiserer lesing, fiksjon og - først og fremst - skriving. Særlig spiller bibelske historier en viktig rolle i romanen, som dessuten er full av musikk.

Egenart
Bortsett fra ofte oppstyltede og nokså intetsigende dialogpartier, viser Hval seg som en lovende skribent med sans for interessante bilder. Men jeg synes hun får for lite ut av de store temaene hun gir seg i kast med. Om utgivelsen heller aldri blir særlig morsom å lese, er «Perlebryggeriet» likevel ei bok som merker seg ut, både med ambisjoner og en form for egenart. Det meste jeg har lest, tyder på at vi kommer til å høre mer fra Jenny Hval.