- Jeg ville gjort alt for dem.

Tårene truer med å flomme nedover Andrea Bræin Hovigs rosenrøde kinn. Vi ba henne fortelle hva som gjør Nina Strand og Kjersti Kvam til hennes aller nærmeste venner. Det var ikke så lurt.

- Kan vi ta dette etter at vi har tatt bilder? Jeg er redd maskaraen ikke kommer til å holde.

I filmen «Bestevenner», som har premiere på kino denne helga, spiller Andrea en mor som blir fra seg av bekymring da dattera rømmer for å redde en venninne. «Bestevenner for alltid» er mottoet til de tre jentene.

Selv har Andrea delt alle sine hemmeligheter i tjue år med de to kvinnene tvers over kafébordet. Og det er derfor hun holder på å begynne å grine.

- Andrea er en utrolig lojal venn. Hun har alltid vært der for meg, prøver Kjersti.

Der kom tårene. Best å begynne et annet sted. Best å begynne på begynnelsen, det året Andrea, Kjersti og Nina møtte hverandre på «Nissen», en videregående skole i Oslo, da Kjersti oppdaget Andrea sin fantastiske humor. Og der Nina og Andrea oppdaget Andreas.

- Jeg husker vi satt på bussen. Vi kjente hverandre ikke noe særlig, men så sa du plutselig at du syntes han Andreas i C-klassen var veldig fin. Jeg bare, hæh, sier Andrea og bråsnur ansiktet mot Ninas. De ler.

- Hver eneste helg den høsten gikk vi rundt i byen for å se etter ham. Vi var helt utslitt. Nina sov over hos meg ganske ofte, for vi var ute til langt på natt.

- Han ante ingenting. Vi hadde jo knapt snakket med ham, sier Nina.

Det ble ikke Nina og Andreas. Det ble Andrea og Andreas. Men vennskapet holdt.

- Jeg skjønte fort at det kom til å bli dem, før de skjønte det selv, sier Nina.

Hun skotter nesten forelsket bort på Andrea.

- Og jeg skjønte at jeg hadde funnet ei god venninne.

Tjue år seinere er de alle etablerte på hver sin kant. Kjersti er blitt utgavesjef i KK, Nina er frilansfotograf.
Og selv om de alle bor sentralt i Oslo, er det ikke så ofte de får til å møtes. Foruten premieren på «Bestevenner», er Andrea opptatt med oppsetningen om Evert Taube på Edderkoppen Teater, og nylig kom hennes andre barnebok om Ville Wilma. For ikke å glemme Lucia på seks år, som tar mye av mammas tid og oppmerksomhet.

Andrea og Kjersti ble mødre omtrent samtidig for seks år siden. Nina er midt i ammetåka med sitt første barn. Men før alt dette fikk Andrea muligheten til å gjøre kjærestekuppet godt igjen.

- Bitchy Bræin!

Nina og Kjersti roper i kor. For selv om Andrea var samboer med Andreas, ble hun ofte med ut på byen.
Og da hun en kveld ble sjekket opp av en fyr som tidligere hadde behandlet Nina dårlig, fikk den ellers så tandre Andrea vist fram sin djevelske side. Den unge mannen forlot baren en halvtime seinere. Fullstendig knekt.

- Jeg sa ingenting om Nina, så han skjønte vel ingenting, stakkars. Jeg kan være ganske fæl. Men han fortjente det. Ingen får behandle mine venner på den måten, sier Andrea.

- Hva er det som gjør noen til bestevenner?

- Det er vel kjemien. Det er nesten som en forelskelse, når man oppdager at en annen person ler av de samme tingene, har de samme assosiasjonene, sier Kjersti.

- Jeg kan sitte på kino og høre en mann som synger, og så kan jeg plutselig få et innfall om hvor morsomt det hadde vært hvis det var en penis som sto og sang, sier Andrea.
- Kjersti er den eneste som skjønner det der. Vi kan fnise oss halvt i hjel av sånne ting. Noen ganger glemmer jeg meg, og prøver en penisvits på skuespillerkollegene mine. Det blir veldig rar stemning.

Andrea og Kjersti ser på hverandre. Jentefnisene fyller kafeen.

- Vi kan nok være ganske ekskluderende, sier Kjersti.

- Hvordan påvirker det relasjonen dere tre imellom?

- Å, Kjersti og jeg er ikke bestevenner, sier Nina.

Oisann. Har vi tråkket i salaten? Er det knute på tråden? Har de slått opp?

- Det er ikke sånn at vi ikke har det fint sammen når vi møtes. Men vi pleier ikke treffes, bare vi to. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn, sier Kjersti.

Hun forteller at da Andrea og Andreas giftet seg, var Nina toastmaster og Kjersti forlover. Utdrikningslaget arrangerte de sammen.

- Eksen min syntes det var skikkelig rart og teit at ikke Kjersti og jeg pleide å være sammen. Han kalte det en sånn kjip jentegreie. Men for oss har det aldri vært noe problem, sier Nina.

- Det er kanskje litt min feil, sier Andrea.

- Jeg hadde blitt veldig sur hvis de to hadde gått på byen uten meg.

Latter over bordet. Andrea fortsetter:

- Jeg er ganske tosom. Jeg liker å være alene. Og jeg liker å møte vennene mine en og en.

- Er du redd for at de skal bli hverandres venner og la deg være igjen alene?

- Nei, det er jeg ikke. Selv om jeg tror at de begge lett kan ta andres venner, uten at de går inn for det. De har en helt enorm sjarm og sosial kapasitet, sier Andrea.

De snakker om hvordan relasjoner går i bølger, hvordan man i perioder nærmest kan få dilla på en annen person. Om hvor vanskelig det kan være når de faste rollene forskyves mellom venner. Kjersti innrømmer at hun nok ved flere anledninger har tatt andres venner. Ikke fordi hun går inn for det, men fordi hun er så sosial.

- Det er et følsomt tema. Når det gjelder kjærester er det opplagt. Man stjeler ikke hverandres kjærester. Men venner eier man ikke på den måten, sier Nina.

- Vel, jeg innser ihvertfall at jeg har ganske begrenset sosial kapasitet. Jeg er ikke noe god til å være venn, sier Andrea.
Til høylytte protester.

- Det jeg mener er kanskje at jeg ikke er så god til å få nye venner. Jeg møter utrolig mange gjennom jobben, og får veldig intim kontakt med kollegene mine. Det er nærmest som en forelskelse. Og så, når stykket er over og alle går hver til sitt, kan det gå to år før man møtes igjen.

Før syntes hun disse relasjonene var veldig overflatiske. Nå har Andrea lært å sette pris på dem.

- Det finnes mange typer vennskap, sier hun.

- Noen relasjoner kaller jeg for «hverdagsvenner».

Det kan være naboer, eller foreldre i barnehagen. Jeg setter veldig pris på de relasjonene også, selv om jeg ikke krever like mye av dem som av en bestevenn, sier Kjersti.

- Sånne venner har ikke jeg, skjønner du? Jeg har ikke hverdagsvenner, sier Andrea.

- Er ikke det greit da, hvis du ikke trenger det?

- Jo, men for Lucias skyld føler jeg at jeg burde tatt mer kontakt med foreldrene på skolen. Det husker jeg fra da jeg var liten, at foreldrene mine var venner med foreldrene til mine venner. Og det var veldig fint.

Selv setter Andrea mer og mer pris på vennskapet med Nina og Kjersti. Da hun fikk barn, kjøpte hun en mobiltelefon, slik at venninnene kan sende tekstmeldinger og bilder til hverandre i løpet av dagen. Andrea forteller om da mormoren døde for kort tid siden. På jobben sa hun lite om dødsfallet, de kunne likevel ikke forstå hvor dyp relasjonen mellom henne og mormoren hadde vært.

- Hun var nitti år, ei gammel dame. Javel, kan du sende meg saltet, liksom. Men Kjersti og Nina ringte jeg mens jeg satt på dødsleiet. De er de eneste jeg ikke har hemmeligheter for. Og de eneste som ville forstå hvor trist dette var for meg, sier hun.

Ikke er hun særlig interessert i de andres venner heller.

- Jeg tror ikke du har vært med meg på hyttetur med vennene mine en eneste gang, sier Kjersti.

- Jeg fikser det bare ikke. Jeg klarer ikke stå der sammen med alle folka og småprate mens vi lager mat sammen. Jeg vet ikke hvordan man oppfører seg, hva man snakker om. Og jeg er så utrolig glad for at du aldri har presset meg til det, sier Andrea.

- Du er blitt flinkere med åra, da, sier Kjersti.

- Ja, nå kan det være at det begynner å nærme seg noe. Men jeg lover ingenting.

Det er tydelig at de tre jentene har tilbrakt mye tid sammen. Samtalen er en evig strøm av innskutte setninger. De snakker i munnen på hverandre og i flere retninger samtidig. Selv ser de ut til å holde tråden.

- Hva kreves av en bestevenn?

- En bestevenn vet alt om deg. Og tør å si fra når en gjør ting som kanskje ikke er så lurt, når en er inne i et dårlig spor. Og en kan alltid, alltid stole på at bestevennen vil være der, om en så ringer midt på natta. En bestevenn orker, sier Kjersti.

- Jeg hadde masse venner før jeg møtte Andrea, men hun viste meg et annet type vennskap. Jeg tror jeg
skjønte det helt fra begynnelsen at hun kom til å være en bestevenn.

Hun stiller alltid opp. Hun vet alt om meg, og det er utrolig deilig. Gode venner følger opp. Gode venner kan man belaste, sier Nina.

- Hva om en ikke orker, da? Hvordan skal en si fra at en ikke vil være venner mer?

- Slå opp, mener du? spør Kjersti.

- Jeg har slått opp med venner. Eller jeg har kanskje bare fadet det ut. Latt være å følge opp, sier Nina.

Hun ser beskjemmet ut.

- Noen ganger krever folk mer av deg enn du kan gi tilbake. Da må det være greit å la det vennskapet gå.

Kjersti skyter inn at man må kommunisere forventningene for at et vennskap skal bestå. Man må tørre å spørre om hjelp, og ikke bare forvente at den andre skal skjønne hvordan man har det hele tida.

- Enig. Jeg blir helt klaustrofobisk av sånt. Det samme gjelder i et kjæresteforhold. Man må våge å si: «Nå trenger jeg at du kommer». For da kommer man, sier Andrea.

Hun nøler litt. Så sier hun:

- Jeg har sagt fra. Jeg kan være ganske direkte på sånt. Særlig etter at jeg ble voksen, hvis jeg opplever en relasjon som veldig krevende, sier jeg bare «hei sveis».

Hånda gjør en soldathilsen fra tinningen. Hun vil ikke si så mye om den aktuelle situasjonen, i frykt for å såre den det gjelder. Men at vennskapet var over, det var hun ikke redd for å si fra om.

- Det var en situasjon der jeg var blitt dårlig behandlet. Det ville vært vanskeligere hvis jeg bare var blitt lei av vennskapet. Men så har jeg jo aldri hatt så mange venner å miste, sier hun, ler en mørk latter og ser på Kjersti og Nina.

- Jeg har så utrolig mye fint å si om de to jentene, de er de beste i byen. Jeg føler meg så heldig. Tenk at de fortsatt er hos meg.

kho@dagbladet.no