BIOWARE BLE ET kjent og kjært navn for rollespillentusiaster gjennom å lage spill basert på «Dungeons & Dragons» - et univers som omfatter et utall rollespillbøker, hundrevis av romaner og godt over 60 dataspill.

Med denne enorme mengden bakgrunnshistorie tilgjengelig skapte de (med god hjelp fra Black Isle) perler som «Baldur's Gate», «Icewind Dale» og «Neverwinter Nights». Klassikere alle som en.

MEN NÅR SPILLUTVIKLEREN nå tar en tur tilbake til sine røtter så er det uten bagasje. Denne gangen satser de på å lage et eget fantasy-univers, og med tanke på hvordan de forvaltet D&D-arven så kan man vanskelig tenke seg noen mer kvalifisert.

«Dragon Age: Origins» kaster deg inn i en verden der dommedagskrig mot underjordiske demoner blandes med Shakespearsk slottsdrama. Det er en potent miks av blodig brutalitet og vonde intriger, spesialdesignet for å sette deg i den moralske klemma.

Den intrikate historien splittes opp allerede etter du har valgt rase og klasse. Har du valgt en menneskekriger vil du starte et helt annet sted enn en alv med magi som fokus. Disse skreddersydde introduksjonsområdene belyser separate deler av historien og tilbyr spennende innfallsvinkler til hovedfortellingen.

MED INVADERENDE demonhorder og en potensiell borgerkrig på trappene er det nok av oppdrag som venter deg i Ferelden, men det brukes også mye krefter på å etablere denne splitter nye verdenen for spilleren.

Ting som hvordan magi fungerer, de forskjellige fraksjonene og intrigene dem imellom samt en verdenshistorie som strekker seg flere hundre år tilbake i tid samles i en katalog som du selv kan fylle opp gjennom samtaler, observasjoner og aktiv leting. Dette er selvsagt stoff du kan ignorere, men som likevel ligger i bakgrunnen og venter for de som vil begrave seg i det.

I god gammeldags stil styrer du en gruppe på fire eventyrere rundt i denne mørke fantasiverdenen og utfører oppdrag for penger, ære og eventyr. Det blir raskt klart at dersom du skal overleve må du  ta et lynkurs i de forskjellige klassenes egenskaper.

KAMPENE I SPILLET er nemlig mer kompliserte enn hva den klassiske oppskriften skulle tilsi. Du kan pause når som helst ved et tastetrykk og dermed gi nye ordre til gruppemedlemmene dine i ro og mak. Med tanke på de taktiske mulighetene du blir stilt ovenfor er dette en velsignelse.

Du kan blant annet bli flankert og fienden gjøre større skade dersom han angriper deg i ryggen. Magikeren, som er spillets kraftigste klasse, krever ekstra oppfølging da magiangrepene hennes skader venner som fiender. Det er altså ikke særlig smart å starte en svær ildstorm med gruppemedlemmer i nærheten med mindre du spiller på enkleste vansklighetsgrad.

Kampene har det også med å være uvanlig krevende, og dette kommer fra noen med en ganske usunn mengde rollespill bak seg.

ALLEREDE ET PAR TIMER inn i spillet vi du møte fiender som kan gjøre kål på hele gruppa iløpet av tre sekunder hvis du ikke rekker å trykke på pause for å administrere riktige helseformulærer og gi riktige ordre.

For å lette byrden litt har alle i laget ditt en automatisk ordresamling du kan definere selv. Fra relativt enkle kommandoer som å få de til å angripe nærmeste fiende, til litt mer komplekse som å bruke et bestemt magiangrep på en fiende som har mindre enn 25 prosent helse igjen.

Bruker du litt tid med dette systemet vil du forhåpentligvis spare deg for de største katastrofene og minske detaljstyringa litt.

LIKEVEL RISIKERER DU å havne i situasjoner der du rett og slett er for dårlig utrustet eller for lite forberedt, og spillet er ikke så behjelpelig med å fortelle deg om disse situasjonene er ungåelige eller ikke.

Da er det tidligere lagringer som må redde deg hvis en svær jævla drage plutselig bestemmer seg for å ruge på hodet ditt i et par tusen år.

Denne steile vansklighetsgraden er med på å overbevise meg om at «Dragon Age: Origins» mest av alt er en gave til fansen. Litt merkelig siden det markedsføres med Marilyn Mansons «This Is The New Shit», som skulle tilsi at spillet er for nyklekte fjortiser fra 1999 som har reist til vår tid i en tidsmaskin drevet av tårer og selvskrevne dikt.

SELV DEN MEST DREVNE rollespillfantast vil finne utfordringer i spillets kampsystem, men alle vil forhåpentligvis sette pris på spillets største styrke: historien.

Det finnes enormt mye prat i dette spillet, men igjen er det du som avgjør hvor mye av det du vil utforske. Du kan hoppe rett til saken eller pine figuren gjennom en lang, rablende diskusjon om politikk eller religion.

Alle samtaler i spillet er stemmelagt av skuespillere som varierer fra det middelmådige til det helt geniale. Spesielt Corinne Kempa må nevnes som gjør en strålende rolle som «Leliana».

Etter hvert som du samler opp gruppemedlemmer vil disse være avhengige av en viss kontakt for å være mest mulig effektive. Du kan gi de gaver for å bedre humøret deres og de vil reagere på valgene du gjør.

«DRAGON AGE: ORIGINS» har ikke den typiske oppdelingen mellom snill og slem. Du blir ikke forklart hvem som er «de snille» eller hvilke konsekvenser valget ditt vil skape. Du får derfor servert noen fabelaktig vansklige dilemma som satte meg fullstendig ute av spill i et par tilfeller.

Spillets områder står dessverre ikke helt i stil til historien. De sentreres rundt en håndfull oppbrukte konsepter som alveskoger og dvergegruver. Når utvikleren først stiller med blanke ark hadde det vært hyggelig om de hadde valgt litt mindre stereotypiske steder å utforske.

SPILLET ER UANSETT et steg tilbake i riktig retning. På sitt beste er det bevis for at ingenting overgår spill når det kommer til historiefortelling.

Det er interaktivitet koblet med våre fremste metoder for å fremkalle følelser: musikk, skrevne ord og det rørende vennskapet mellom et sverd og en skabbete demonhals.