Overvåking er enkelt. Da en kilde for noen år siden ba meg ringe på en sikker linje, følte jeg meg hensatt til en TV-krim. Jeg må innrømme jeg smilte litt av hans paranoia. Hvem ville gå til et så dramatisk skritt for å avlytte relativt uskyldige samtaler? Det var verken snakk om rikets sikkerhet, eller noe kriminelt.

I ettertid har jeg skjønt at jeg har vært naiv. Det er visstnok barnemat å avlytte en mobiltelefon, og jeg reagerer ikke lenger når folk oppfører seg som om de har Lisbeth Salander etter seg. Selv har jeg mer eller mindre bevisst tilpasset meg det nye overvåkingssamfunnet. Jeg skriver sjelden noe på epost, sms eller i sosiale medier som ikke tåler dagens lys. Om ikke annet er jeg sikret, hvis noen skulle ha interesse av å sitere en personlig hilsen i en biografi.

Kall meg likevel naiv, jeg trodde aldri justisministeren skulle overvåke meg. Det kan skje, hvis stortinget vedtar EUs datalagringsdirektiv.

En ting er den praktiske og samtykkende datalagringen som skjer i regi av teleselskaper, banker og arbeidsgiver under streng regulering. De færreste er seg den heller bevisst. Det er noe helt annet når regulererne selv, myndighetene, står bak en omfattende og tvungen lagring i den hensikt å avdekke kriminalitet. Når politiet skal ha adgang til vår datatrafikk i lengre tid.

Knut Storbergets forsvar av datalagringsdirektivet hopper bukk over det skillet når han viser til at data allerede lagres og tidvis brukes av myndighetene i jakten på kriminelle. Som jurist vet han selvfølgelig at forholdet mellom myndigheter og borgere er mer komplisert. Det bygger på grunnleggende prinsipper som privatlivets fred og rettssikkerhet. Til gjengjeld er myndighetene gitt makt.

En stat som vilkårlig overvåker sine innbyggere, står på grensen til det totalitære. Men Storberget og Ap vil i denne saken ha oss til å tro at norske myndigheter er av en annen støpning. De er så demokratisk anlagt at de aldri vil krysse en slik grense. Da foreslår jeg høytlesning av biografien om Haakon Lie på neste sentralstyremøte. Hadde de som bygget landet hatt adgang til dagens teknologi, ville kanskje overvåking vært kalt noe annet.

Fiendebildet var i hvert fall et annet. Nå har det skiftet igjen, og hvem vet hva det er i morgen og hvem som skal definere det. Vi har uansett liten mulighet til å kontrollere hvordan informasjonen blir brukt, eller misbrukt. Vi må bare stole på at politiet, PST og andre myndigheter oppfører seg ordentlig. Helt til de ikke gjør det.

De fleste av oss er blitt fartsblinde. I storbyer kan du knapt bevege deg en meter uten å bli fanget opp av et overvåkingskamera. Storberget fremstiller datalagringsdirektivet som om det ikke er stort farligere og like praktisk. Datatilsynets Georg Apenes har en bedre beskrivelse: Som å samle alle landets høystakker i tilfelle man skal lete etter en nål.

Det kan hende de finner noe som ligner.