ALBUM: Grønsjen er over oss igjen, og det med full kraft. Slik sett er det vel en viss sannhetsgehalt i tittelen på Creeds comebackplate. Men selv om det er gledelig å flotte plater av Alice in Chains og Pearl Jam i fanget, er det ikke like sikkert at tiden er moden for en postgrønsj-revival i samme åndedrag.  

Med band som Nickelback og Creed som frontsoldater, forplantet sjangeren seg i vakuumet mellom fallerte heavyrock-helter og 90-tallets rockpoeter, som ble for navlebeskuende for sitt eget beste.

Nå skal man ikke underkjenne Scott Stapp og hans medhjelperes evne til å lage iørefallende radiorock som manifesterte seg i salgstall langt over gjennomsnittet. Forbrukervennlig er ikke ensbetydende med kvalitet, og når formålet fremstår som vagt og ufokusert, er det ikke så lett klappe i hendene.

Stapp synger fortsatt som om han har stappet en potet i munnen. Temaene er som før, ensomhet, vanskelig kjærlighet og generell utilpasshet, ført i pennen på rødmefremkallende naivistisk vis. Her skal man ikke trenge ordbok for å fatte tegningen.

Teksturmessig har de lagt på et par kilo i gitaravdelingen, «Bread of Shame» smaker av et drøvtygget Audioslave, mens tittelkuttet lukter på sørstatsrocken. «Rain» er den som står i størst fare for å bli eterføde med sitt passe umiddelbare refreng.

Ellers er det mer eller mindre samlebåndskonstruksjoner med humørløse melodier som omslag som er omkvedet. I sum kan det virke som Creed sliter med å velge hvilket bein de skal stå på. Skal de være et kredibelt rockeband, eller fortsette med sko seg på tenåringsangst og klam radiorock? På «Full Circle» lykkes de ikke med noen av delene.