«Land of The Lost» byr på umotivert blotting, lettvin homoerotikk og en spektakulær matorgie i marihuanarus
«Land of the Lost»
- Orginaltittel: «Land of the Lost»
- Regi: Brad Silberling
- Kategori: Komedie
- Premieredato: 06.11.09
- Skuespillere: Will Ferrell, m.fl.
FILM: I og med den etter hvert formidable mengden klipp som finnes med Will Ferrell på internett, nå også på hans egen sketsjdatabase funnyordie.com, er det kanskje ikke til å unngå at kinofilmene hans noen ganger blir en nedtur - det er rimeligvis lettere å være morsom i fire minutter enn halvannen time.
Parallelldimensjon
Det tenker man i alle fall innimellom i «Land of the Lost», en slags parodi på en barne-tv-serie fra 70-tallet, hvor Ferrell spiller en vitenskapsmann som med sin forskning på berøringspunktene mellom paleontologi og tidsreiser har falt utenfor hva han med et fnys omtaler som «mainstream science». Hjulpet av sin britiske forskningsassistent, spilt av den tillitsvekkende «Østkantfolk»-stjernen Anna Friel, skal han imidlertid motbevise sine kritikere når de en dag de snubler over en parallelldimensjon hinsides tid-rom-kontinuumet. Her lever dinosaurer lever side om side med en neandertalertalerkoloni og et mystisk brorskap av firfislemennesker som har på seg tunika og går i takt - aldri noe godt tegn, som en av ekspedisjonsmedlemmene påpeker.
Dinosaururin
Disse nye omgivelsene gir Will Ferrell anledning til å spille på noen av sine største gaver som skuespiller, som hans barnlige entusiasme (en morgen vender han tilbake til leiren etter å ha samlet labprøver med dinosaururin, og konstaterer: «Det er så fredfullt ... som fluefiske») og ubendige vilje til selvfornedrelse (særlig i en scene som rommer et kull sovende pterodaktylbabyer, khakihotpants og koreografi fra musikalen «A Chorus Line»).
Matorgie
Men klimaksene til side, handler «Land of The Lost» også mye om umotivert blotting, lettvin homoerotikk og en spektakulær, men i lengden uspennende matorgie i marihuanarus, hvorav ingenting fungerer som annet enn en slags binders på jakkeslaget for å signalisere at hvor enn han måtte befinne seg i forhold til tid-rom-kontinuumet, en Will Ferrell-film er fortsatt en Will Ferrell-film.
Parallelldimensjon
Det tenker man i alle fall innimellom i «Land of the Lost», en slags parodi på en barne-tv-serie fra 70-tallet, hvor Ferrell spiller en vitenskapsmann som med sin forskning på berøringspunktene mellom paleontologi og tidsreiser har falt utenfor hva han med et fnys omtaler som «mainstream science». Hjulpet av sin britiske forskningsassistent, spilt av den tillitsvekkende «Østkantfolk»-stjernen Anna Friel, skal han imidlertid motbevise sine kritikere når de en dag de snubler over en parallelldimensjon hinsides tid-rom-kontinuumet. Her lever dinosaurer lever side om side med en neandertalertalerkoloni og et mystisk brorskap av firfislemennesker som har på seg tunika og går i takt - aldri noe godt tegn, som en av ekspedisjonsmedlemmene påpeker.
Dinosaururin
Disse nye omgivelsene gir Will Ferrell anledning til å spille på noen av sine største gaver som skuespiller, som hans barnlige entusiasme (en morgen vender han tilbake til leiren etter å ha samlet labprøver med dinosaururin, og konstaterer: «Det er så fredfullt ... som fluefiske») og ubendige vilje til selvfornedrelse (særlig i en scene som rommer et kull sovende pterodaktylbabyer, khakihotpants og koreografi fra musikalen «A Chorus Line»).
Matorgie
Men klimaksene til side, handler «Land of The Lost» også mye om umotivert blotting, lettvin homoerotikk og en spektakulær, men i lengden uspennende matorgie i marihuanarus, hvorav ingenting fungerer som annet enn en slags binders på jakkeslaget for å signalisere at hvor enn han måtte befinne seg i forhold til tid-rom-kontinuumet, en Will Ferrell-film er fortsatt en Will Ferrell-film.
