- Det fantes ikke tvil i min sjel: Dette er slutten. Alt er forbi. Rekken av surrealistiske hendelser hadde ledet fram til nettopp dette. Verden kommer verden til å gå under nå i natt..

Tilo Koch (41) er tilbake på Checkpoint Carlie 20 år etter høstnatta i 1989. Den tidligere spesialsoldaten fra DDR forteller om tankene som suste gjennom hodet, like etter at grensa mellom øst og vest var blitt åpnet.

- Jeg tok farvel med livet, strakte hendene mot himmelen og ventet på..jeg vet ikke. Det høres sprøtt ut, ikke sant? Hva får en overbevist ateist til oppføre seg sånn?

Tilo er en cool type, filmregissør med blå brilleglass, svartkledt. Han går bort til en fortauskant, sparker i den, løfter blikket og orienterer seg.

- Jeg fikk blomster og sigaretter av de vestlige demontrantene, ganske nøyaktig her!

Eks-soldaten planter beinet i bakken. Bak ham, ved den gamle vaktbua, tuller tyske skoleelever med liksomsoldatene som lever av turistenes almisser.

- Altså, i minuttene før vi fikk vite at grenseovergangen på østsida var åpnet, skjedde det noe uvirkelig. Den kom en grizzlybjørn gående gjennom gata her. Det er sant! Bjørnen rett forbi oss i retning vest. Ved siden av dyret gikk en sirkusdame. Så begynte ryktene å spre seg, om at grensa var blitt åpnet ved Bornholmerstrasse. Absurd! Jeg nektet å tro det. Like etter ble området vi nå står på, verdens strengeste bevoktende grenseovergang, oversvømmet av mennesker.

Tilo fisker fram enda en Pall Mall fra jakkelomma.

- Jeg opplevde altfor mange dramatiske hendelser på altfor kort tid. Det føltes som om hjernen min kokte over.

Løytnant Kochs spesialenhet på 100 mann hadde ankommet byen en uke tidligere. Deres oppdrag var å slå ned det stadig voksende folkeopprøret i Øst-Berlin. Soldatene var topptrente, toppmotiverte. Planen deres var todelt. Først skulle fjerne hver eneste demonstrant fra gatebildet, så skulle de på ferie.

- Ferien var det aller viktigste, ler Tilo.

- Nei, sannheten er at jeg elsket landet mitt og var villig til å dø for det. Jeg trodde på lederne i DDR og på den sosialistiske ideologi. Det som skjedde her den natta, var et svik.

Gjensynet med Checkpoint Charlie stter tydeligvis i gang sterke følelser hos denne mannen.

_- Historien viser at det ikke ble løsnet et eneste skudd noe sted langs muren. Jeg forstår jo i ettertid, rent logisk, at det var det beste. Men følelsene mine fortsetter å mene noe annet. Jeg er bitter på politisk og militær ledelse i DDR. De sviktet oss.

Minnene strømmer på. Adrenalinet stiger.

- Vi var profesjonelle kampsoldater. Vi hadde tilgang til våpen. Vi var beredt. Men våre ledere feiga ut. Jeg er forbanna på Sovjeterne også, som ikke kom oss til unnsetning.

Tilo ber om timeout. Han trenger å sette seg ned, puste, røyke, forklare.

- Altså; Min far var oberstløytnant og partisjef Honeckers forlengede arm i Karl Marx Stadt. Far tilhørte det øverte maktsjiktet I DDR, dem seg med svimmingpools og vestlig luksus. Jeg fikk elektrisk gitar til 15 års dagen. Ingen andre jeg kjente hadde elektrisk gitar!

Den bortskjemte tenåringen startet eget punkeband. Han arrangerte ulovlige konserter og kom i klammeri med politiet. En kveld gikk det helt galt. 17-årige Tilo ble tatt på fersken mens han hang opp en plakat som dreit ut diktaturet ledere.

- Min far kom på politistasjonen og hentet meg. Hjemme i stua satt han fram en Cognacflaske. Han sa ikke noe. Vi drakk. Etter flere timer gikk han ut og ringte et par telefoner. Så kom han tilbake og sa: Nå har jeg ordnet opp for deg, du slipper unna. Til gjengjeld skal du gjøre noe for meg, Tilo. Du starter på offisersutdannelsen.

- Jeg elsket min far og elsker ham fortsatt. Dealen var rimelig. Og slik begynnte altså min militære karriære, som endte så katastrofalt.

I månedene etter murens fall gled Tilo Koch inn i en dyp depresjon. Med øl og røyk som eneste næringsmidler barrikaderte han seg inne på rommet i militærleieren.

- Jeg registerte at jeg hadde overlevd. Det var alt. Så sov jeg. Jeg klarte ikke å forestille meg noen framtid, verken for meg selv eller landet mitt. Følelsen av nederlag var fullstendig. Hele verden jubla og vi satt igjen som de store drittsekkene. Jeg klarte ikke å fatte det. I mitt hode var DDR fortsatt landet uten arbeidsløhet, den marxistiske idealstaten, bolverket mot fascismen.

Året etter fikk Tilo og ungdomskjæresten Susann Cordula sitt første barn, Josefine. To år etter kom Leopold. Likevel slet Tilo med å få tilbake livslysten. Han forstod ikke samfunnet i det gjenforente Tyskland. Han studerte økonomi, startet en slags punkekneippe med en kamerat og lot familien seile sin egen sjø.

- Jeg ga egentlig blanke i alt. Marerittene fra 1989 plaget meg. Jeg gikk i psykiatrisk behandling, men resultatene uteble. I 1995 ga min kone klar beskjed. Enten slutta jeg å surre, ellers kom skilsmissebrevet i posten.

Tilo bestemmer seg for å forlate Checkpoint Charlie. Han snur ryggen til grenseområdet og labber innover i de fredlige sidegatene.

- Det tok meg ti år etter murens fall før jeg begynnte å tro på framtida. Jeg hadde skriblet ned noen minner fra tida som soldat, som min kone viste til en forlegger. Det ble bok og boka åpnet dørene til filmbransjen.

I fjor ble Tilo Kochs liv filmatisert. Kjempeproduksjonen”Das Wunder von Berlin” - Mirakelet i Berlin - høstet applaus og innbragte penger. Det lover godt for Tilos egne kunstfilmer i fremtida.

- Det tok meg litt tid å skjønne hva dette “Miraklet” alle snakket om var for noe. Men så forstod jeg: Det var et mirakel at 9. november 1989 ikke endte i blodbad og tragedie. Ingen vet bedre enn meg at det var et mirakel..