- Om jeg husker dagen da broren min ble drept? Er dere tette i skallen, eller? Jeg kan 24. august 1961 forlengs og baklengs!

Jürgen Litfin (70) er velkledd, høyreist, og en veldig sinna mann. Man blir pinlig berørt av å være i samme rom som ham. Litfin brøler, faktisk. Som en såret løve. Han har omgjort et vakttårn fra murens dager til museum og minnesmerke for sin døde bror. Akustikken inne i det trange tårnet gjør stemmen hans om mulig enda råere.

- Jeg gidder ikke drittprat! Günter var murens første drapsoffer. De myrdet ham kvart over fire ved Humbolthafenbrücke. Det er 300 hundre meter herfra, ok? Dagen etter innbragte de meg til forhør, uten å fortelle meg at Günter var drept. Samme kveld raserte de hjemmet vårt, mens mor så på. Hun brøt fullstendig sammen. DDR var en forbryterstat, et rottereir. Var det noe mer dere ville vite?

Det må gjøre veldig vondt å miste en bror. Særlig hvis broren hadde hele livet foran seg, og i tillegg ble skutt, myrdet. Ekstra smertefullt blir det antagelig, hvis drapet var ondskapsfullt, unødvendig og resultatet av et perverst diktaturs politikk.

- Hør! Historien om min bror Günter er slik: Han ble født i 1937, som tvilling. Tvillingbrorens navn var Alois. Men Alois døde 6 år gammel, som offer for nazistenes voldshandlinger. Da tok Günter meg inn som sin nye tvilling. Jeg var tre år yngre, men ganske tøff. Vi to ble uadskillelige.

Klangen i herr Litfins stemme er en anelse mykere nå.

- Etter at Günter var ferdig med sin skolegang, fortsatte han å gå sammen med meg til skolen. Han hadde begynt å tjene penger og spanderte mat, drikke og godteri på meg. Günter elsket å gi folk gaver!

På slutten av 1950-tallet fikk Günter Litfin jobb i Vest-Berlin, som snekker ved de store teaterne. Han fortsatte å bo sammen med familien i øst, og pendet til jobben i vest. Günter viste seg som en motebevisst, ambisiøs og svært arbeidssom person. Han trivdes utrolig godt sammen med datidens kjendiser, artister og skuespillere. Derfor skaffet Günter Litfin seg en leilighet i Vest-Berlin på senvinteren i 1961. Hans framtid var der.

- Far døde i mai 1961 og mor tok det svært tungt. Derfor utsatte Günter flyttingen til vest. Han var familiens naturlige midtpunkt, ansvarlig, ryddig og lett til sinns. Tre måneder senere satt drittsekkene opp denne muren sin. Günter aksepterte ikke situasjonen. Jeg husker at han sa: Jürgen, jeg har snakka med folk, det finnes åpninger. Og det verste som kan skje, er at jeg blir arrestert.

To dager før Günter Litfins fluktforsøk, bestemte regimet at grensesoldatene kunne skyte mennesker som forsøkte å krysse grensa. Günter visste ikke dette: Rundt klokka fire om ettermiddagen den 24 august, 11 dager etter at muren ble bygget, tok Günter Litfin sjansen. Han så ingen grensevakter ved Humbolthafenbrücke og nærmet seg vannet. Men Günter hadde oversett noen politifolk fra transportetaten. De stod på en brokonstruksjon som var under oppføring. Da Günter la på svøm, skjøt de et varselskudd. Den spreke 24-åringen fortsatte å svømme, avstanden over elva var tross alt ikke mer en 100 meter.

- Skudd nummer to var rettet mot Günter, som nå befant seg 30 meter fra land på andre siden. Det var et bomskudd, men min bror innså nå alvoret i situasjonen. Han sluttet å svømme og signaliserte med den ene hånden at han ville overgi seg. Dette ignorerte svinepelsene oppe på broa, de avfyrte sitt tredje skudd, og dette traff Günter øverst i ryggen. Sekunder senere var han død. Den døde kroppen hans ble trukket opp av vannet tre timer senere. Folka som drepte ham fikk penger, utmerkelser og bilde i avisa sammen med partisjef Ulbricht. Ferdig!

Jürgen Litfin stikker hodet ut av vinduet i vakttårnet sitt og tenner en sigarett. Slik blir han stående i flere minutter, uten å si et ord. Så snur han seg igjen, brått.

- Dere skjønner ikke hva slags svin jeg snakker om! Dette er folk som brukte sine egne barn som tystere i skoleklassene. Min egen datter opplevde det, som 9 åring! Historier fra vårt hjem, som hun fortalte til sine skolevenninner, endte opp på drittsekkenes bord! Dette er ting jeg vet. Jeg ble arrestert etter Günters død, og satt i kasjotten nesten et år. Men før den tid begravet vi Günter, i et hav av løgner. Det fordømte regimet tvang oss til å omtale min brors død som “et ulykkestilfelle”. I avisene ble han framstilt som en forbryter. Min bror! Sånne ting glemmer man aldri.

Tyske historikere kan pr. idag bare dokumentere at 152 mennesker ble drept som en direkte følge av sine fluktforsøk over Berlinmuren. Det er hevet over tvil at de reelle dødstallene er høyere. Men dokumentasjonsarbeidet er ytterst komplisert og spekulasjonene endeløse. Hvis man tar med indirekte dødsfall, som følge av murens eksistens, kommer antallet murofre i hvert fall opp i 250 menneskeliv.

Det som smerter Günter Litfin aller mest, er at drapsmennene stort sett er gått fri. Han strener rundt i vakttårnet. Stemmen er hard som granitt. Han hamrer ordene ut, som skudd fra et maskingevær.

- De svina som drepte Günter lever fortsatt, begge to. Sånne avskum! De har jobbet i den tyske hæren. Men hva skal jeg gjøre? Drepe dem? Pøh! Stenge idiotene inn i en mørk kjeller? Gidder ikke! Faen steike ta dem!