VED BERLINS GRENSE utplasserte østtyske myndigheter på det meste 50 støysendere. De skulle forhindre at sendingene fra Vest-Berlin nådde folk i øst. Men det var vanskelig å holde radiosignalene ute. Østtyskernes egne samband ble rammet av støyet, mens Radio Luxemburg slapp igjennom.

Dette er blant historiene du kan lese i den nye boka «DDR - Det det var», redigert av Benedikt Jager og Jon Raundalen. Her gir en rekke fremstående akademikere innblikk i østtysk kultur- og hverdagshistorie, 60 år etter at DDR ble grunnlagt og 20 år siden murens fall. Og de forteller historier som tyder på at DDR ikke var så ille som man ofte skal ha det til.

Noe skikkelig jernteppe mellom øst og vest senket seg aldri. For selv om de østtyske styresmaktene mente den amerikanske slagermusikken hadde en «farlig, krigsforberedende rolle» så var dette realiteten: I 1968 svarte over 85 prosent av østtysk ungdom at de hørte på popmusikk minst en gang i uka, over 40 prosent hørte på vesttyske radiosendinger. To tredeler kunne ta inn vesttyske fjernsynssendinger.

DET GÅR ET VIKTIG SKILLE mellom landet DDR og staten DDR, mener forfatterne. Landet og folket har én historie, staten har en annen.

- Det var forferdelig mye å sette fingeren på i DDR, folk ble sperret inne og overvåket. Selv om vi ikke er ute etter å unnskylde regimet på noen måte, prøver vi å nyansere bildet. De 17 millionene som bodde her var en del av den østtyske kulturen. Et stort antall kulturarbeidere sto opp mot regimet og ville laget et bedre samfunn. Vi kan ikke late som de ikke fantes, uten at det er til forkleinelse for Stasiofrene, sier Jon Raundalen til Dagbladet.

Kun i et område rundt Dresden var landskapet slik at vesttyske fjernsynssignaler ikke nådde frem. Dette ble på folkemunne kalt «de intetanendes dal.»

HVERDAGSLIV I DDR var ifølge redaktørene noe midt mellom den ukritiske «ostalgien» og de sensasjonspregede fortellingene om Stasis groteske fremgangsmåter. DDR var ikke Nord-Korea.

- Nyere forskning har vist at det diktatoriske systemet rommet noen pustehull, der DDRs befolkning hadde innflytelse på egen livssituasjon, skriver Raundalen og Jager.

På det kulturelle feltet var det selvsagt begrenset hva som ble tillatt, mens på arbeidsplassen kunne man kjempe for bedre lønn - bare man ikke filmet det. Og kulturpersonligheter våget å stå mot regimet.

- I Øst-Europa testet man hele tiden grensene for hvor langt man kunne trekke sine metaforer. De forsøkte å få fortalt sine historier uten at de trangsynte sensorene fikk øye på det. Men var kritikken mer direkte, gikk det ofte galt, sier Raundalen.

Hva som slapp gjennom sensuren varierte. Av og til jobbet kulturinteresserte personer her, andre ganger politiske hardlinere. Raundalen mener likevel kulturen som ble til under sensur er verdt å dvele ved.

- Mange mener at det som ble laget i Øst-Tyskland ikke er noe verdt. Jeg er uenig. Det finnes filmer og litteratur fra DDR som bør tas inn i den europeiske kanonen. Her har man hatt en kulturell demarkasjon fordi dette kom fra øst, sier Raundalen.

Morsomme vitser hadde de i alle fall, blir man oppmerksom på når man leser Benedikt Jagers artikkel om den politiske vitsen. En av DDR-vitsene lyder:

En DDR-soldat på vakttårnet til en annen: «Hva synes du egentlig om vår arbeider- og bondestat?» «Jeg syns det samme som du». «Beklager, men da må jeg arrestere deg.»

Og:

«Hvorfor fantes det ingen terrorister i DDR? De måtte vente i 15 år på en fluktbil.»

Eller:

«Nå skal du høre, jeg har en vits. Honecker går inn i skogen med et rep.» Den andre: «Og så?» «Det får jeg ikke fortelle, men begynnelsen er lovende - ikke sant?»

FOLK I DDR trakk et skarpt skille mellom det offisielle og private livet, ifølge forfatterne.

De legendariske fortellingene om alt som manglet i DDR er med i boka, samt en egen shoppingguide for mangeløkonomi skrevet av Anna Kaminsky. Dagene dreide seg ifølge henne om mye venting, kø, byttehandel, dårlig service og et stort gråmarked.

På strekningen mellom hjemstedet til Erich Honecker og jobben i Berlin var butikkene bedre. Her fantes det flere varer i butikkene enn vanlig. Husene var restaurert, men bare i høyden man kunne se fra bilvinduet. Alle visste at sentralkomiteen hadde bestemt at Berlin skulle fungere som et utstillingsvindu, skriver

- Dette var et prinsipp i DDR. Man viste frem hovedstaden som overhodet ikke var representativ for resten av landet. Det var viktig at Berlin så flott ut for turister og politikere på besøk, sier Raundalen.

Men det var ingen som demonstrere mot mangel på grønnsaker. Tvert om ble de særegne, østtyske varene gjenstand for nostalgiske følelser bare få år etter murens fall.

ALL KULTUR I REGIMET var underlagt sterk statlig kontroll og ble overøst med penger.

- Man trodde at man kunne påvirke folk gjennom kulturen. Og mange av de som jobbet med kultur hadde tro på at de var viktige for samfunnsbyggingen. Tanken var at kunstnerne skulle gå hånd i hånd med politikerne, slik man så et blaff av i Sovjetunionen på 1920-tallet, da man fikk avantgardkunst som partiet likte. I DDR hadde mange troen på dette, og drømmen var et «poetokrati» (dikterstyret) hvor kunstnerne hadde like stor innflytelse som politikerne. Men man var selvsagt avhengig av at de føyde seg, sier Raundalen.

I DDR var det uhørt at kunsten skulle fungere som en korreks til staten. Tvert om. Kulturlivet var en drivreim for andre prosesser i samfunnet, en støtte for de ideologiske målene.

DE VIKTIGSTE INITIATIVENE til regulering i kulturpolitikken i DDR kom fra Sovjet på begynnelsen av 1950-tallet. Østtyske myndigheter med Sozialistische Einheitspartei Deutschlands (SED) leder Walter Ulbricht i spissen fulgte lydig opp. Brecht og Dessau fikk raskt et operaprosjekt forbudt. Musikken var modernistisk, teksten utydelig, het det fra sensurapparatet.

Kultur som ikke passet inn ble kalt formalistisk, kontrarevolusjonær og sågar krigsforberedende, skriver Benedikt Jager i sin artikkel i boka.  Arbeidet for «en sosialistisk kulturrevolusjon» fortsatte ufortrødent fram til midten av 1960-tallet. Forfatterne og malerne skulle tre tilbake og bli en del av arbeidslivet, mens arbeiderne skulle bli kunstnere. Det lykkes ikke i det hele tatt.

I perioden ble Kafka, Proust og Joyce forbudt på grunn av «vestlig dekadanse», men muren ga paradoksalt nok trygghet og en oppmykning i kulturpolitikken. Med den trodde man det skulle bli mulig å skape en fri, indre sosialistisk selvforståelse.

- Nå har vi muren, og mot den skal vi knuse alle som er mot oss, skrev forfatteren Otto Gotsche.

Det varte imidlertid ikke i mange år.

- Vårt DDR er en uklanderlig stat. Her har vi en urokkelig målestokk for etikk og moral, sa sekretær i sentralkomiteen Erich Honecker, den senere partisekretæren, i 1965. TV-program og filmer som skadet sosialismen ble kritisert. Billedkunstnere, filmskapere og forfattere ble hengt ut som antisosialistiske og kontrarevolusjonære.

Da Honecker tok makta fra Ulbricht i 1971 øynet kunstnere likevel nytt håp. En ny, yngre leder i opposisjon til Ulbricht overtok, skriver Manfred Jäger og Hannes Krauss i boka. Honecker forsøkte da også på en forsoning med kulturarbeiderne og i resten av DDRs levetid ble det vekslet mellom tøvær og innstramming.

Hovedsaken for Honecker var hele tiden å sikre makten, og derfor lot han flere filmer slippe gjennom sensuren. Men under Honecker begynte også den eksplosive veksten i det indre politiet. I 1989 hadde Stasi 91 000 fast ansatte og 400 000 uoffisielle informanter.

- Han var slu. På papiret forsøkte han å vise åpenhet mot kunstnerne. Men hans sanne jeg kom fort fram. Dette er en sammensatt historie knyttet opp mot internasjonale utviklingstrekk. Mye av oppmykningen handlet om å vise seg som liberal ute i verden for å slippe gjennom nåløyet til FN og få diplomatiske forbindelser. Etterpå kunne man stramme til igjen, sier Raundalen.

Honecker navnga selv regissører og filmer som var spesielt samfunnsfiendtlige og skadelige. Begrunnelsen for forbud var ofte at filmer skulle vise hvordan forhold burde være, ikke hvordan de faktisk var.

Den «sosialistisk realismen» var sjangeren. Det var en måte å beskrive samfunnet på som var realistisk i utseende, men som hadde et positivt, fremadskuende ferniss. Man kunne skildre problemer i samtiden, men kritikken skulle være løsningsorientert og optimistisk. En feil kameravinkel kunne dermed avstedkomme mistanker om kontrarevolusjonær framferd.

FORTELLINGER FRA arbeiderbevegelsens historie og beretninger om motstandskampen mot nazistene var populære og trygge områder for kunstnere.

En stor sjanger i filmen ble også pussig nok western. Interessen for indianer og westernliv var svært stor i DDR, og myndighetene samarbeidet for å få ungdommen på kino, det var bedre enn at de så TV fra Vest.

En smart filmregissør kom på at filmene kunne fremstille hendelsene fra indianernes perspektiv. Når sjangeren kunne brukes til å fortelle om kapitalismens overgrep mot en urbefolkning var det plutselig en god tanke. De kalte det for «indianerfilmer».

OFTE FIKK SENSUREN komiske utfall. Sosialistpartiene i hele østblokken hadde en sterk moralsk pekefinger, en slags småborgerlig moral var helt typisk. Dyd, anstendighet og sunt samliv var målet, uekte barn og homofile var ikke velkomne, her heller.

I ungdomsfilmen «Heisse sommer» fra 60-tallet fikk ikke de forelskede hovedpersonene hverandre, selv om det var eneste tenkelige slutt.

Det viste seg senere at slutten ble endret etter instruks fra myndighetene. De som var involvert i produksjonen syntes det var underlig.

En teori er at individuell lykke ikke skulle promoteres. De som spilte det forelskede paret var et berømt musikerpar i DDR. De var forelsket også i virkeligheten. Fikk de hverandre i filmen kunne det anses som uheldig.

MUSIKK STO HØYT på den politiske dagsorden, man fremstilte musikken som et ledd i kampen for å gi arbeiderklassen og folket demokratiske rettigheter og frihet. Alle tekster som skulle fremføres ble offentlig kontrollert.

Ungdommen måtte holdes unna nedbrytende musikk. Men noe måtte man gi de Radio Lux-lyttende. De fikk dansen «lipsi.» Myndighetene fant ut at dansemusikken kunne oppdra folk på en sosialistisk måte. Det ble komponert flere hundre lipsier.

Beat- og rockmusikk ble også til en viss grad akseptert på 1950-tallet fordi man oppfattet dette som en protestbevegelse sprunget ut av sosiale konflikter i kapitalistiske land. Utover på 1960-tallet ble man bekymret og advarte mot Vestens musikkformer som man mente ville manipulere østtysk ungdom.

En skandalekonsert med Rolling Stones på Westberliner Waldbühne i 1965 var medvirkende til innstramninger. Erich Honecker mente beatmusikken var skadelig. Walter Ulbricht var enig. På det 11. plenumsmøtet tok han tak i problemet. Med referanse til refrenget «Yeah, Yeah, Yeah» i Beatles-sangen «She Loves You».

- Er det virkelig slik at vi må kopiere all den dritten som kommer fra Vesten? Kamerater, jeg tenker at vi må slutte med je-je-je-monotonien og hva det nå heter, alt sammen.

Beatbevegelsen ble forbudt. Bare i Leipzig fantes det 54 band som fikk spilleforbud. Det førte til at minst 2000 ungdommer samlet seg i protest i byen i oktober 1965. Store politistyrker ble satt inn mot «Leipziger Beatdemo», som ble det største opprøret i DDR siden oppstanden i 1953 (se bildet øverst til høyre). 97 ble sendt til tvangsarbeid.

Restriksjonene etter opptøyene ble ikke redusert før utpå 1970-tallet. Myndighetene forsøkte å gi ungdommen et alternativ ved å opprette sangklubber rundt om i landet.

NÅR DE TO LANDENE skulle slås sammen etter Berlinmurens fall, ble den østtyske, statskontrollerte kulturproduksjonen lagt ned. De 40 årene i atskillelse hadde satt dype spor og to ulike kulturer skulle gjenforenes. Ikke minst var det som skaper fellesskap, språket, blitt ulikt. I DDR var det påvirket av russisk og strengt regulert av partiet.

Veststyskerne skjønte ikke DDR-ord som Aufbaulotterie (lotteri der inntekten gikk til oppbygging av staten), Aufklärungslokal (offentlig lokale til bruk for politisk skolering), Industrieladen (fabrikkutsalg). Ord i DDR hadde også fått nye betydninger, som Kollege («kollega» pluss «medlem av de yrkesaktive fellesskap»). Enda bedre var staten på eufemismer. Ordet «muren» ble nær sagt aldri brukt om Berlinmuren. Den het antifaschistischer Schutzwall. En hjemlig spion het Kundschafter des Friedens («fredsspeider»).

Fahrerlaubnis (kjøretillatelse) ble innført istedenfor Führerschein (førerbevis) for å unngå det belastede ordet Führer. DDR hadde seks ord for gamlehjem, den sentrale kontrollen over benevnelser var mye sterkere i øst enn i vest. Dermed ble p-pillen hetende «ønskebarnpillen».

Andre ganger var det vestlig innflytelse man skulle unngå. Schallplattenalleinunterhalter (eller Schallplattenunterhalter, Diskomoderator og Diskosprecher) ble innført for å slippe det engelske ordet discjockey. Niethose erstattet jeans.

De færreste brukte ordene og formlene fra det politiske språket til daglig, i alle fall ikke uten ironi. Men også i dagligspråket ble det utviklet typiske ord man ikke hadde andre steder. Det mest kjente ordet er kanskje «Broiler» som ble brukt om grillet kylling. «Grilletta» erstattet hamburger. «Bückware» var en vare som ikke var utstilt, men som selgeren måtte bøye seg ned under disken og hente fram. Denne salgsmåten forutsatte at selgeren var trygg på kunden. «Autoanmeldung» betydde ikke å registrere bilen, men å registrere seg for å få kjøpe bil.

- Det er ofte blitt beskrevet i litteraturen at borgerne i DDR utviklet en egen tospråklighet. Alle var klar over når man måtte bruke det offisielle språket (for eksempel i skolen, ved offisielle anledninger osv.), og når man kunne snakke uten å ta hensyn til disse kravene, skriver Benedikt Jager i boka.

Verst var det innenfor partiapparatet, hvor man utviklet en uforståelig, formelbasert, gammeldags språkdrakt. Brecht kalte dette for «kaderwelsch».

SPRÅKFORSKJELLENE HAR VART frem til i dag, mens den glorete sosialistiske realismen for lengst er død. Den østtyske, politisk korrekte estetikken gikk med i dragsuget.

- Mye ble visket bort etter murens fall. En av grunnene til at kulturlivet i DDR var spennende var at de hadde så store midler. Det jobbet rundt 3000 fast ansatte i det østtyske, statlige filmselskapet. Få av dem klarte å holde seg flytende når de måtte finne seg jobber i det kommersielle, sier Raundalen.

20 mennesker var ansatt for å lage Sandmann-serien. Da muren falt beholdt de én.

- Man blir fascinert av DDR. For historikere er det tilfredsstillende å holde på med. Vi sitter med fasiten, vi vet hvordan det gikk. Heldigvis ble det ikke blodbad den 9. november, sier Raundalen

Kilde: DDR - Det det var, av Benedikt Jager og Jon Raundalen (red.)

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.