FILM: Ja, ja, ja. Jeg skjønner at det var frustrerende å være liten på syttitallet, og være tvunget til å leke med små, stive plastikkfigurer og bare kunne drømme om hvordan det ville være å se dem bevege seg. Jeg skjønner at det må ha virket som en genial idé å lage spillefilm av barndommens lekeverden, i alle fall på det hasjtunge nachspielet der Stéphane Aubier og Vincent Patar, regissører og manusforfattere, antagelig befant seg da tanken først slo dem. Men «Kaos i landsbyen» er mest av alt en påminnelse om hvorfor åtteåringer ikke bør lage film. Ikke om de er voksne engang.

Stakkato
Aubier og Patar setter sammen et utvalg plastleker i forskjellige størrelser og fra forskjellige fantasiverdener, en cowboy, en indianer, en hest og et bondepar, og lar dem ferdes i en verden som består dels av dukkemøbler og dels av kopper og tannkremtuber i menneskestørrelse som erstatter dukkemøblene de ikke har. I dette landskapet drar figurene ut på et eventyr som virker stakkato og improvisert, som en virkelig barnelek, bare med noen psykedeliske scener og noen rimelig ikke-barnlige referanser til fyll og slåssing lagt inn. Dette er en film for svært eksentriske barn eller svært nostalgiske voksne.

Stor ståhei
Ingen kan beskylde Aubier og Patar for ikke å være originale. Interiørene hjemme hos dukkene har en shabbychic vintagecoolness ved seg, og noen av de surrealistiske morsomhetene er forbausende treffsikre.
Men den særegne teknikken, som forsøker å bevare stivheten i kroppene og ansiktene til figurene samtidig som de skal gå og løpe, blir flimrete og slitsomme. De masete norske stemmene er med på å skape en følelse av stor ståhei for ingenting.
«Kaos i landsbyen» klarer å være stressende og søvndyssende samtidig. Dét trodde jeg strengt tatt ikke var mulig.