KONSERT: Glem Magne Furuholmens «dette er ikke avskjedsturneen, den kommer neste år»-presisering innledningsvis.

a-has 2009-turné ble den de facto starten på avskjedsturneen fra det øyeblikket de varslet sitt opphør.

Det er uansett bare å håpe at de tar med seg mye — helst det aller meste — av dette showet inn i avskjedsåret 2010.

Kresent repertoar
Musikalsk er det stramt og stilmessig kresent fra start til mål.

Spesielt strekket fra «Scoundrel Days» via «Stay On These Roads», «Manhattan Skyline», «Hunting High And Low» og «The Blood That Moves The Body» til «I Dream Myself Alive» — her snakker vi låt nummer fire til ni i settet — var så maktdemonstrativt bra at showet langt på vei peaket her.

Den akustiske «Crosby, Stills & Nash»-inspirerte stunden midtveis likeså, som på halvannen uke siden turnéstarten har gått fra lett sjarmerende til å bli en ren, pen suksess.

Og så banker de det inn i en velvalgt, karrieresveipende ekstranummersekvens — deriblant en dunkende «Cry Wolf», en stolt «The Living Daylights» og selvsagt en svært 80-tallsautentisk «Take On Me» helt til slutt.

Det rette habitat
Det var ikke mye å trekke for i Spektrum i går, utover dei faste postene — Harkets litt anstrengte fotarbeid og et og annet surt øyeblikk (det gikk verst utover «Shadowside») samt en mild irritasjon over Magne Furuholmens mest ublu publikumsfrierier.

På den annen side kunne man i utvalgte øyeblikk høre og nyte gitaristen Paul Waaktaar-Savoy høyt og tydelig, og synthriffene til Magne fikk boltre seg tilsvarende.

Utover dette: Synthreturen er det beste som er skjedd a-ha dette tiåret, den kjølige, skarpskårne og vidåpne popmusikken er deres mest livgivende og kontrastskapende habitat.

Dette er og blir et usedvanlig klargjørende format for a-ha generelt og Morten Harkets stemme spesielt, et format som understreker, framhever og revitaliserer alt det vi kommer til å savne ved bandet.

At de ikke tenkte på dette før.

Og nå er det snart over.