I DET KOREANSKE nettrollespillet «Aion» er de to nasjonene Elysea og Asmodae i tottene på hverandre, etter at planeten deres ble delt i to. Det er opp til spilleren å kjempe for en av sidene, for så å ta rotta på den andre. Og egentlig alt annet i synlig nærhet.

De største koreanske internettspillene har ikke akkurat noe rykte på seg for å sprenge grenser hva angår tilgjengelighet.

Upresise «pek-og-klikk»-grensesnitt, strenge straffer for å gjøre feil, og lange, repetetitive prossesser for å få utrettet noe som helst av betydning, har vært med på å dempe interessen rundt titlene i verdens vestlige del. Og det har vel for så vidt vært greit for alle involverte, med suksessen de derimot oppnår i øst.

MED «AION» FORSØKER imidlertid MMO-kjempen NCSoft å appellere til begge markeder. I nesten et år etter utgivelsen i Asia, har det blitt jobbet med å tilpasse spillet mot vestlige standarder.

Det skinner til en viss grad igjennom, og aller mest via generell lokalisering av tekst og tale, som fremstår som solid. I tillegg er kontrollsystemet gjenkjennelig og brukergrensesnittet upåklagelig.

Men etter en spennende begynnelse, med en ekstensiv karakterbygger og godt innførende startområder, blir det etter hvert klart at dette stort sett er den samme langdryge affæren som har blitt servert så altfor mange ganger tidligere.

I «AION» KOMMER DU stort sett til å gjøre den samme handlingen om og om igjen, gang på gang. Altså konstant grinding, på godt online-språk.

Det finnes en god mengde oppdrag å ta seg til, men til tross for at beskrivelsene og historiene som omgir de er interessante, virker det nesten som om deres rolle kun er å parodiere seg selv med sine endeløse «drep X antall av fiende Y»-mål.

Mens vestlige nettrollespill som regel forsøker å skjule denne sjangerens diskutable svakhet, med halvveis unike gimmicker som ofte ikke gjør jobben sin, omfavner «Aion» repetisjonen og viser den stolt frem som sin make.

OG DET FUNGERER forstyrrende bra en god stund. For som jeg nevnte blant mine førsteinntrykk, er produksjonsverdiene i dette spillet enorme.

Grafikken leverer både teknisk og artistisk, med en tydelig optimalisert motor og en passe asiatisk stil på det hele, som blander sammen akkurat nok av pompøst, mystisk og søtt.

Dette akkompagneres av et eklektisk utvalg musikk, som rangerer fra episk strykeorkester til metal-aktige gitarriff og ren tekno.

Og det er tross alt ikke totalt blottet for spennende idéer heller.

FØRST OG FREMST FÅR man ganske tidlig i spillet sine egne vinger, som naturlig nok gjør at en kan fly. Og nei, konseptet flyging er definitivt ikke noe nytt i seg selv innenfor sjangeren, men her vris det litt om på det.

Vingene må hvile etter et minutt (eller et par til, med diverse oppgraderinger), noe som gjør at en ikke kan holde seg unna bakkenivå i evig tid.

Når man attpåtil kan slåss i luften, utgjør dette mere et taktisk aspekt, fremfor å bare være en måte å reise på. Og det merkes spesielt godt når det kriges mot andre spillere.

DETTE SKJER HOVEDSAKLIG i en enorm sone kalt «The Abyss», som åpnes etter hvert som en stiger i gradene. Her kjemper både spillere og datastyrte fiender om kontrollen over diverse festninger, som gir eksklusiv tilgang til innhold og bonuser for siden som eier de.

Når de spillerskapte legionene slår seg sammen om å angripe og forsvare festningene, samt en rekke strategiske våpen plassert rundt de, har det potensiale til å bli ganske så storslagent.

Som regel vinner faktisk den beste strategien, mye takket være NCSofts solide tiltak for balansering, både av antall spillere på hver side og det rent spillmekaniske.

Ironisk nok ser denne sonen ubegripelig døll ut i forhold til resten av spillet. Tanken på at dette er plassen hvor mye vil skje når en omsider når øverste erfaringsnivå, virker noe avskrekkende. «Aion» passer med andre ord godt på å aldri dele ut for mye av det gode.

SOM SEG HØR OG BØR i et spill av denne sorten, har man også muligheten til å lage sine egne hjelpemidler og utstyr med materialer man kan drasse med seg hjem. Systemet er dypt nok, og det du kan lage er av betydelig kvalitet, men dessverre blir også dette altfor tidkrevende.

Det er helt skrullete hvor lang tid du må bruke på å opparbeide deg nok poeng til å både lage utstyr og plukke opp materialer.

Hadde det ikke vært for at jeg satt med «Civilization 4» i et annet vindu samtidig som jeg trente min karakters evne til å smi, hadde jeg ikke orket å lage så mye som en mutter.

DET ER IKKE MANGE spill som bringer frem ambivalensen i meg i like stor grad som «Aion». Til tross for tidvis dørgende kjedsomhet, er det i utgangspunktet vanskelig å ikke falle pladask for den gode presentasjonen og de gangene spillet faktisk blir ordentlig engasjerende.

Produksjonsverdiene alene er nok til å holde det gående lenge, og egentlig lenger enn det burde. For selv om både utseendet og personligheten absolutt er tilstede, og uansett hvor mye jeg har lyst til å forbli forelsket i «Aion», krever det rett og slett altfor mye av meg til slutt.

Den etter hvert hjernesmeltende repetisjonen, sammen med konforme karakterklasser og et grunnleggende uinspirert kampsystem, overskygger dessverre spillets mer unike aspekter i litt for stor grad.

DET FINNES NATURLIGVIS fortsatt et publikum for dette, og hvis man er ute etter et tradisjonelt og repetitivt onlinespill hvor bragder faktisk betyr noe - om ikke annet enn at man har en zen-aktig utholdenhet - kan nok «Aion» være verdt et forsøk.

For min egen del fikk det meg til å innse at jeg har nådd metningspunktet for den gammeldagse MMO-oppskriften, uansett hvor pent den måtte pakkes inn.