Han går med raske skritt fra Den Nationale Scene, i retning Torgalmenningen, med ett mål for øye: solbriller. Ja, det stemmer. Det regner ikke alltid i Bergen. For første gang på hvem vet hvor lenge, har sola bestemt seg for å titte fram. Bergen er på sitt kanskje aller vakreste og mest sjarmerende denne høstdagen; mild høstluft, klar, blå himmel, en hel fargepalett av gult, grønt og rødt skimtes på høyden som leder opp mot Fløyen.

- Eg har en avtale med en tjommi om at han ska ta me´ nokken solbriller te meg. Eg ant´ íkkje at det skulle ble såå grådi fint vér!, roper Hjelmeland over skuldra, mens vi småjogger etter.

Tjommien får et kjapt «hei» og et smil, før teatersjefen haster videre, med solbriller på nesa og handsfree i øret. Han vinker i øst og vest, snakker i telefonen, avtaler møter - multitasker på høyt nivå, før vi alle puster ut i heisen, på vei til en av byens restauranter med takterrasse, Jacob Aall. Første gang for oss, første gang for Hjelmeland.

- Når det først er fantastisk vær i Bergen, må vi utnytte det. Hadde jeg ikke hatt denne avtalen med dere om et kontemplativt intervju, hadde jeg sannsynligvis brukt dagen til å være inne på teatret. Det er mange gode sider ved å jobbe på teater, men vi er alltid innendørs, gjerne i mørke rom uten vinduer.

Menyen kommer på bordet. Hjelmeland bestiller cæsarsalat, vann og eplemost.

- Men dropp brødet, roper han etter servitøren.

Null brød er en del av hans nye livsstilsgreie.

- Jeg legger så fort på meg, og har begynt å bli mer bevisst på hva jeg ikke bør putte i munnen, som brød og poteter. I tillegg skal jeg stå på scenen i kveld, og da er det viktig at jeg spiser noe lett.

Etter å ha forlatt Bergen på slutten av 80-tallet til fordel for en skuespillerkarriere i hovedstaden, vendte Hjelmeland snuten hjemover for snart to år siden. Gulroten var jobben som teatersjef ved Den Nationale Scene.«Hektisk hverdag» er muligens en dekkende beskrivelse?

- Det er et veldig høyt tempo i hverdagen min. Jeg liker det, men det er selvfølgelig en grense for alt. Denne uka her er litt vel hardcore, selv for meg - masse avgjørelser skal tas, fotoer for neste års forestillinger skal knipses, i det hele tatt.

Det blir ikke mindre hektisk av at han selv står på scenen, flere ganger i uka, som den sleipe tjeneren Henrik i Ludvig Holbergs hundre år gamle komedie «Mascarade».

- Er det en ekstra belastning?

- Absolutt! Det er ikke engang dobbeltjobb, det er trippeljobb. Når jeg spiller forestillinger, ligger høydepunktet mitt mellom åtte og elleve på kvelden. Jeg får ikke sove med en gang jeg kommer hjem, fordi jeg er så høyt skrudd, så jeg blir nødt for å roe ned med et glass vin eller en kopp urtete, og dermed starte neste dag litt seinere.

Men Hjelmeland virker verken stresset eller sliten. Han snakker i ett kjør, gestikulerer, spøker, ler og poserer for fotografen.

- Jeg elsker å zappe! utbryter han plutselig.

- Jaha?

- Ja, jeg ser veldig lite på tv, så jeg synes det er ekstremt avkoblende de få gangene jeg gjør det. Og da ser jeg gjerne masse trash. Jeg elsker «Åndenes makt»! Et fantastisk program! Det innehar en slags harryfaktor, men uten å ha den realityharryfaktoren.

Vann får ham også til å slappe av - helst i spa-form.

- Jeg er utrolig glad i å bade. Bare det å kunne være et sted med masse vann, og gå rundt i speedoen uten mobilen tilgjengelig, gir meg en god følelse.

For tida bor han sammen med fire andre kolleger, i et stort hus rett bak Fløibanen. De har hver sin leilighet, men lager ofte middag og er sosiale sammen. Men Hjelmeland har ikke planer om å bosette seg i byen mellom de sju fjell på permanent basis. Kjæresten er blitt værende i Oslo, i deres felles leilighet. Det blir mye pendling og avstand.

- Hvordan påvirker det forholdet?

- Det er ingen drømmesituasjon for et kjærlighetsforhold å bo i hver sin by, men sånn er det nå. Det er for en mellomperiode, og vi klarer oss bra - det er jo fint å savne hverandre litt også, sier Hjelmeland.

Ifølge ham selv er han ekstremt sentimental, og tar lett til tårene.

- Jeg har allerede grått to ganger i dag.

Han gråter av ting han blir rørt av, ting som gjør inntrykk. Det kan være alt fra Dagsrevyen til en forestilling. I dag var det gjennomgangen av stykket «Samtaler med mamma» som fikk tårekanalene til å jobbe.

- Heldigvis er alle vennene mine også lettrørte, vi både ler og gråter mye sammen.

Salaten kommer på bordet, og fotografen knipser. Hjelmeland poserer med et stort salatblad i kjeften og tennene på tørk.

- Nei, huff, hvorfor må jeg alltid gjøre sånt? sier han, lettere oppgitt, til seg selv, mens han heller eplemost i vannglasset.

Det ligger vel der, latent i ham. Er det noe Hjelmeland virkelig elsker, så er det å spille teater.

- Kjersti Holmen sa en gang i et intervju: «Når jeg våkner om morgenen og vet jeg skal spille, er dagen ødelagt.»

- Sånn har ikke jeg det. Jeg elsker den rutinen som ligger i det å gå ned på teatret på kvelden, sminke meg og gjøre meg klart til forestilling. Men tanken på at jeg skal spille, den ligger der hele dagen, og der er jeg enig med fru Holmen, sier han,.

- Bevisstheten om at det er kvelden som gjelder, den lurer i bakhodet.

De dagene han ikke står på scenen, reiser han gjerne hjem til kjæresten i Oslo. Eller setter seg på flyet, destinasjon Florida, til huset han eier i Key West. Men formålet er ikke ferie. Det er for å få lesero. Nylig pakket han med seg en bunke manuskripter som han leste i Florida-sola.

- Men jeg jobbet, altså. Jeg leste, svarte på mail, skypet med folk hjemme, holdt planleggingsmøter. Men den roen til å virkelig få lest og konsentrert meg, den får jeg ikke her hvor alle skal ha tak i meg hele tida.

Da Hjelmeland tok over teatersjefsstolen, proklamerte han samtidig at den tradisjonsrike bergenssatiren «Jan Herwitz», som har blitt spilt over 500 ganger siden premieren i 1913, aldri skulle settes opp under hans periode. Bergenserne gikk bananas, og Hjelmeland snudde på flisa.

- Men det er ikke sånn at vi skal by på alt det folk vil ha. Min jobb er å finne ting jeg mener er relevant, og pakke det inn på en måte som gjør at folk får lyst til å se det.

- Er «Jan Herwitz» relevant, da?

- Ja, men ikke som et nytt stykke. Det sier mye om bergensere. Vi elsker å fortelle om hvor stor takhøyde vi har, men stykket viser at småligheten, janteloven, alle de tingene der, også finnes i vår by, og at vi blir nødt til å passe oss så vi ikke blir oss selv nok, som Ibsen sier. Det fineste bergensere vet er når folk har gjort suksess ute og så flytter tilbake.

Da trykker de deg til brystet.

- Merker du det?

- Ja, i aller høyeste grad, sier han og ler.

Noen ganger kan det bli litt slitsomt å være Bergens store sønn.

- Bergen sentrum er veldig konsentrert, og det gjør det ganske rått å gå gjennom byen i helgene. Å gå fra teatret og hjem på en fredagskveld, er hardt. Spesielt når alle vet hvem du er. Jeg har aldri følt det anstrengende å være kjent, men akkurat når folk er fulle, liker jeg å gå sammen med en kamerat og ha en hettegenser for hånden.

Han har aldri opplevd folk som aggressive.

- Det er mer «Whoeeeey! Sett deg ned og ta en øl», liksom. Jeg kan ikke sette meg ned og ta en øl med folk jeg ikke kjenner langs hele lysløypa. Da kommer jeg meg aldri hjem.

Han kikker på klokka og setter solbrillene på nesa. Det er på høy tid å multitaske videre.

sondag@dagbladet.no