Ingmar Bergmans klassiker var først en film. Så TV-serie. Så roman. Lørdag på Nationaltheatret ble det for første gang teater.

Tips oss 2400

Fanny og Alexander

Av Ingmar Bergman.
Tilrettelagt for scenen av Kjetil Bang-Hansen. Nationaltheatret
Teatrets magi tryller vekk innvendingene: Fanny og Alexander er blitt en stor teaterfortelling
TEATER: Kjetil Bang-Hansen og Nationaltheatrets verdenspremiere på Ingmar Bergmans «Fanny og Aleksander» er en seier for teatret. Vi kjenner historien fra filmen, men på Nationaltheatret er fortellingen formet til en stor kjærlighetserklæring til selve teatret, samtidig som det fortsatt er en fortelling om fantasi og virkelighet, om masker og mennesker, om kunsten og kunstneren og om barn og voksne.

Det gir selvsagt ikke mening å sammenlikne film og teateropplevelse, så la oss begynne med det. Filmen har muligheter teatret ikke har: Nærbildet, klippet fra scene til scene, kameraet som dreier seg rundt handlingen. Men teatret har liv, forestillingen spilles av mennesker som puster i samme rom som sitt publikum. Alt som skjer i et teater er her, nå og virkelig i den forstand— i en kontrakt med publikum. Det som skjer i et teater må gjenskapes hver eneste kveld. Slik sett er teatret på et underlig vis mer virkelig enn filmens ferdigproduserte realisme. Slik Bergmans diktning på sitt vis kan være sannere enn virkeligheten.

Teaterversjonen er bygget opp som et triptyk, et tredelt bilde: Først er vi i familien Ekdahls (enhver likhet med Vildandens og livsløgnens Ekdahl-familie er slett ikke tilfeldig) høyborgerlige, men sanselige og emosjonelle verden: Et juleselskap fylt av tradisjoner og livsglede. Men her løftes motsetningene fram: Ser man nøyere etter har de tre brødrene Ekdahl henholdsvis et forferdelig ekteskap, et halvt ekteskap og et aldeles grenseløst ekteskap. Bestemor matriark er en overlevende fra et langvarig trekantforhold. Teatersjefen er slett ikke Fanny og Alexanders far.

Så dør teatersjefen, og hans kone gifter seg på nytt med biskopen: De flytter inn i et gotisk skrekkhus, komplett med blafrende lyn, der ondskapen er flettet sammen med gudstroen til en uløselig livsfornektende knute. Var det Ekdahlske karneval et paradis for barna er dette helvete. Redningen ut finnes i tredje bilde — i jøden Isaks magiske verden, hos hans tvekjønnede farlige sønn kan mennesker drepes og liv endres — den samme allmakt kunstneren har over sitt verk når han skaper. For dette er Ingmar Bergmans skapelseshistorie, der barndommen splittes og splintres i bilder. Følelsene er sanne, fortellingen er skapt. Virkeligheten blir fortellingens tjener.

Åpningen er litt nervøs, ennå litt for mange løftede armer og pekende, forklarende gester, som i en redsel for at noe ikke skal forstås. Men så fanges publikum av teatret, der vi sammen blir enige om hvilke regler som gjelder. Nils Ole Oftebro gjør en praktrolle som den uhelbredelige livsnyter, det gode menneske med ereksjon. Kari Simonsen har en rolig autoritet som matriarken, Kjersti Holmen viser fint skuespilleren Emilie, som har gått seg vill i alle sine roller og lengter etter orden.

Den finnes hos biskopen, men den rensede orden har ikke plass til liv. Anne Krigsvoll, Gisken Armand, Tone Danielsen lar oss se livsfornektelse, mens Bjørn Skagestad i fiolett røykejakke er nærmere djevel enn gud, godt hjulpet av gotisk uvær. Likevel er det vanskelig å få tak i denne biskopen, vi forstår ikke hans ondskap. Vi ser hans handlinger men ikke hans indre. Da blir tvetydighet til utydelighet. Men dramatisk gir han Alexander motstand nok, vi holdes på plass av drivet i fortellingen. Denne forestillingen tar bevisst bedre vare på varmen enn kulden, her søkes heller håp enn angst. Og redsel er varmere enn kulde.

Det løses med magi, men med en magi som gir skyldfølelse nok til et helt kunstnerliv. Sverre Anker Ousdals fine små grep blir en stor skikkelse, John-Christian Alsakers vakre scenografi skaper nok et fint rom. Og når slutten nærmer seg er vi dradd inn, lokket med, vi er blitt en del av det teatret vi ser. Kåre Conradis fortellerskikkelse trekker seg klokt bakover der fortellingen vokser fram.
Kjetil Bang-Hansen har basert seg på romanversjonen av fortellingen, men vi ser mange ekko av filmen. Slik vi også hører ekko av Shakespeare, av Ibsen, av en teatertradisjon like magisk som Isak Jacobis verden. Noen har spurt om en stor film bør og kan fortelles som teater. Det er et meningsløst spørsmål. Selvsagt kan den det. De store fortellingene skal alltid fortelles videre.
John Arne Markussen

Velkommen til debatt
Tusen takk for at du ønsker å delta i vårt kommentarfelt.
Vi holder imidlertid nå stengt. Dette gjør vi for at moderatorene våre skal kunne ha raskere responstid i debattfeltenes åpningstid.
Åpningstiden er hverdager fra 10:00 til 20:00.

Med vennlig hilsen John Arne Markussen, sjefredaktør