Alt dette og mye mer kommer fram i den kritikerroste selvbiografien «Meg, Cheeta», forfattet av verdens eldste sjimpanse. Jo da, av en sjimpanse på 76 år, fortalt med jeg-stemme over tre hundre sider. Her er det selvsagt noe som skurrer, men før vi problematiserer det, la oss presentere hovedpersonen Cheeta eller Jiggs, som han egentlig heter.

Hans historie begynner i Afrikas jungel, nærmere bestemt i Liberia, der han og flere i omgangskretsen ble tatt til fange i 1932. Det vil si: Cheeta oppfatter det ikke som at han blir fanget. Inntil da har livet vært et døgnkontinuerlig mas med psykopatiske, ustabile alfahanner, voldtekter, barnedrap og kannibalisme, og så det evige regnet, da. Det regner hele tida. Så da han blir hentet ut av den lumre og livsfarlige jungelen, er Cheeta er overlykkelig.

Han ender på et skip med kurs for USA, og slik Cheeta oppfatter det, skal han nå bli rehabilitert for å kunne leve et mer sivilisert liv blant menneskene.

Det viser seg at Cheeta er en særdeles oppvakt og lærenem sjimpanse, som raskt skjønner hvordan han skal imponere, blant annet med baklengs saltomortale. Mens flere av hans mindre talentfulle artsfrender faller fra, i det han omtaler som seleksjonsprosessen, (de ender som forsøksdyr), havner Cheeta i Hollywood. Det er der han begynner han å røyke og drikke, og det er der han treffer mennesket som skal bli hans beste venn: Svømmeren Johnny Weismuller, etter hvert mer kjent som Tarzan.

I 1934 spiller de to inn den første av i alt tolv filmer om Apenes konge, skjønt antallet er omstridt. Sannsynligvis har det vært langt flere sjimpanser i sving, men la oss ikke henge oss opp i detaljer. La oss bare slå fast at mens filmene fikk blandet mottakelse, fikk Cheeta strålende kritikker som Tarzans tresvingende sidekick, eller som den selvopptatte sjimpansen ubeskjedent skriver:

- Jeg er den siste store utøveren av stumfilmkomedie.

Cheeta er en nesegrus beundrer av Johnny Weismuller, og omtaler ham som universets vakreste menneske. Men selv Cheeta innser at selv ikke Tarzan er perfekt.

- En original, en bakstrever, en eremitt, og for all del, en det hadde rablet litt for, men han ble ansett som noenlunde oppegående hva angikk spørsmål omskogsforvaltning.

Nådeløst og skamløst forteller Cheeta om livet foran og bakenfor filmlerretet under Hollywoods gullalder. Han skriver om utroskap, sjalusi og kokain, om fyllekjøring, fester og skilsmisser, og hans anstrengte forhold til Jane. Han kan bare ikke like henne. Alt blir fortalt i en slentrende, og tidvis anmassende stil, med lange anekdoter og stadige avsporinger.

For hvordan ser vi mennesker ut sett fra et sjimpanseperspektiv? Jo, til tider ganske eksotisk. Som når Cheeta ser på sin favorittkanal Animal Planet, og hører en kommentator fortelle om det komiske forspillet en gartnerfugl setter i gang for å få seg en venninne.

- «Å imponere damene er en strabasiøs oppgave», som fortelleren alltid sier på Animal Planet, (…) «Kanskje har ingen annen skapning en mer komplisert paringslek enn gartnerfuglen». Ingen annen skapning? Skal det være en vits? Kommer du ikke på noen andre? Hint: Som en del av sin kompliserte paringslek har denne rasen funnet opp telefoner, levende bilder, biler, musikk, penger, organisert krigføring, tigerskinnstepper, alkohol, dempet belysning, speedbåter, minkkåper, byer og poesi. Så vær så snill, ikke noe fnising av gartnerfuglens forsøk på å få seg litt.

Cheetas karriere i Hollywoodbråstopper etter 14 år. Under et opptak i Acapulco drikker han seg sanseløst beruset på tequila, og opplever det forsmedelige å bli erstattet av en yngre kollega. Og dermed bærer det rett i buret for Cheeta. Der blir han lenge.

- Hvor var jeg da JFK ble skutt? I et bur. Cuba-krisen? I et bur. Månelandingene? I et bur. Borgerrettsbevegelsen, Martin Luther King, Robert F. Kennedy? Bur. Kunne blitt en flott film: Cheeta: Øyenvitne til historien.

Det ensformige burlivet blir innimellom avbrutt når han hentes ut for diverse veldedighetsoppdrag, og dessuten begynner han å male. Skjønt male?

- Skal jeg være fullstendig ærlig med dere, så er jeg ikke spesielt god til å male. Noe av det som presteres av gorillaer for tida, skremmer meg når jeg stiller det opp ved siden av mitt. (…) I apekunstverdenen er jeg bare enda en abstrakt ekspresjonistisk smører.

Hvordan gikk det så med Johnny Weismuller? Ikke så bra. Etter fem ekteskap, slår han seg ned i Acapulco. Der møtes Johnny og Cheeta for siste gang, et møte sistnevnte beskriver på følgende vis:

«Håret hans var hvitt, og bustete fordi det var tynt, og ansiktet hadde mistet symmetrien. Huden på kinnene der jeg kysset ham var røffere, og jeg kunne kjenne knoklene i skuldrene hans. I hudfoldene på halsen hans var det en liten plastventil (…). “Goo' Chee'a” gjentok han stadig, og det var noe galt med stemmen hans, som om bare halve munnen bidro. De fleste ordene var bare pust. Men han var Johnny».

Og Weismuller snøvler:

- Cheea. Venn. Beste jævlavenn ... jæ nongang ... hatt.

Johnny Weismuller døde fattig av lungeødem 20. januar 1984.

De siste 18 åra har Cheeta bodd sammen med andre pensjonerte filmdyr i Palm Springs. Bortsett fra en sprekk på 80-tallet, rører han verken sigaretter eller alkohol men verdens eldste sjimpanse er merket av alderen. Den Coca-Cola-fargede pelsen er blitt grå og tynnslitt, fingrene er hovnet opp, han er blitt kastrert og har pådratt seg diabetes. Glansnummeret baklengs saltomortale, gjør han ikke lenger. Det eneste trikset på repertoaret er å vrenge leppene. Men som han sier, og dette er igjen ifølge boka:

- Jeg er heldig. Jeg er den heldigste sjimpansen i verden. Sant å si er jeg verdens heldigste dyr.

Men så til det store spørsmålet: Hvem er det som har nedtegnet Cheetas liv? Spekulasjonene gikk høyt da boka kom ut, og toppet seg da den ble nominert til Booker-prisen. The Sunday Times kunne til slutt avsløre at boka var skrever av den engelske forlagsmannen James Lever. Ideen til det originale prosjektet var det en av redaktørene i forlaget Fourth Estate som hadde. Han hadde lest en avisomtale av Cheetas 75 årsdag, og ville ha en biografi om sjimpansen. Han ville se Hollywood gjennom en sjimpanses øyne, og gjennom det avsløre absurditetene bak alle moderne kjendismemoarer. Som forlagsredaktøren sa:

- Nesten alle av dem er jo skrevet av en ghostwriter.

David Lever begynte arbeidet med å lese mer enn tretti Hollywood-memoarer skrevet av stjerner fra 1930 og 1940. Deretter satte han seg bak tastaturet og hakket boka ned på tre måneder.

Cheeta selv har av forståelige årsaker ikke kommentert biografien, men hans eier Dan Westfall, for øvrig nevø av mannen som i sin tid reddet Cheeta fra jungellivet, har latt seg intervjue av The Times.

- Boka er morsom fantasi. Ingen ting av det er sant. Cheeta røykte og drakk, men har ikke gjort det siden 1989.

- Ingen kokain?

- Ingen drugs. Hver uke drar vi på McDonalds. Vi er forsiktige. Han er en gammel mann nå.

Hva mener så den aldrende, tilbakeskuende sjimpansen egentlig om sin innsats på filmlerretet?

- La meg være helt ærlig her. Hvis jeg har vært heldig nok til å få enkelte mennesker til å le litt underveis, og kanskje til og med til å tenke litt, kan det vel hende at mitt eget harde arbeid og mitt talent har spilt en viss rolle. Men det meste av min suksess, kanskje, eller mye av den … noe av den, i alle fall - la oss si en brøkdel av min suksess, ti prosent, det bør vi kunne enes om - kan tilskrives at jeg simpelthen er et dyr. Ingen annen art elsker andre dyr slik som dere gjør.

hop@dagbladet.no

Kilde: Meg, Cheeta, The Times, The Sunday Times