ALBUM: Det er drøyt 25 år siden «Runaway» gjorde sitt inntog på amerikansk radio og fikk dollartegnene til å funkle i øynene til sultne platebyråkrater.

Med arven fra New Jerseys store sønn Bruce Springsteen godt ivaretatt, ble Bon Jovis livsbejaende arbeiderklasserock i løpet av noen hektiske år et internasjonalt fenomen av rang. Noe som har fortsatt med uforminsket styrke helt fram til i dag.

Bon Jovis «Lost Highway»-turné var nemlig den mest innbringende konsertrekken i verden i 2008.

Bred pensel
Publikumssuksess til tross, det har ikke bare vært velstand i avdelingen for det kreative de siste åra.

Countryestetikken fra forrige plate har de latt hvile i denne runden, og sånn umiddelbart kan det virke som om gjengen har forsøkt å finne tilbake til noe av den samme grunntanken som satte fart i karrieren i starten.

Både «We Weren't Born to Follow» og «Work For the Working Man» disker opp med stadionsvære refreng og pumpende rytmer, malt med bred pensel.

I klassisk Jovi-ånd balanseres det hårfint mellom effektivt allsangfrieri og hårreisende kitsch. Sistnevnte sliter med for mye av det siste.

U2-kompleks
Hovedproblemet med platen er uansett den utrettelige strømmen av dvaske semiballader.

Det kan tidvis høres ut som Bon Jovi har fått et aldri så lite U2-kompleks.

«When We Where Beautiful» tuftes på gospel og sildrende The Edge-aktige gitarer, mens «Happy Now» gjør lite for å skjule referansene til «Where the Streets Have No Name».

Det er ikke noe galt i å la seg inspirere, men når resultatet framstår som platt og livløst, må det være lov å sette foten ned.

Bon Jovi trenger ikke bekymre seg for den videre karrieren, men man skal ikke gi for mye av æren til «The Circle» for akkurat det.