ALBUM: Motivasjonen bak Edith Piaf-coverplater virker altfor ofte til å være fundert på et ønske om å brøle «jeee neee regrette riiiiien» og kle seg som en luksuriøs, lettkledd klubbsangerinne på norske revyscener.

Derfor er det umiddelbart urovekkende når Martha Wainwrights Piaf-plate åpner med trekkspill og kabaretlyd som om hun var ja, nettopp Piaf i Paris 1959.

Men skam på meg for å tenke slikt, for det kan vel knapt finnes vakrere innpakning enn den tradisjonelle når det gjøres så hamrende, inderlig og pulserende som på dette impulsive prosjektet til den begavede frøken Wainwright.
 
Skjulte perler
For å ta det først som sist: Den som venter på «Milord», «La vie en rose» eller «Non, je ne regrette rien», venter forgjeves.

Til plateselskapets store fortvilelse var det de skjulte perlene fra Piafs produksjon som Wainwright ville hente fram fra glemselen, og dette minner oss om at alle coverplater egentlig bør lages av en grunn.
  
Ikke fordi «låtene er fine og passer uttrykket mitt», men også for å bringe noe nytt til bordet, som å vise at den folkekjære musikalvennlige originalartisten også var en foregangsfigur for damer som Patti Smith, Regina Spektor, PJ Harvey og tenkende til å framføre marsjerende, skrekkfilmaktige låter som «Les Grognards».

Mørke og aggresjon
Ser du bort fra spillelista og lukker øynene, blir det også klinkende klart at det ikke er «Beat for Beat»-Piaf som møter deg allerede i spor tre. Her lurer en sakral, underskjønn versjon av «Une Enfant», som etterfølges av en mørk «L'accordeoniste» som huser en aggresjon man ikke finner i originalen.
 
Slik blir man gjennom hele plata dramatisk kastet opp i mentale solskinnstopper og brutalt dyttet ned i skyggefylte daler, som om man var ja, nettopp Edit Piaf i Paris 1959.

Når «Les Blouses Blanches» framføres intenst og punka til slutt, er det ikke bare med såpass innlevelse at jeg ikke tør høre på sangen når jeg er alene hjemme, den avrunder også de flotteste 55 minuttene i årets platehøst.