AVVISER KRITIKKEN: 
Å diskutere datalagringsdirektivet uten å fokusere på beskyttelse av barn og andre potensielle ofre for grov kriminalitet, blir meningsløst, skriver Helga Pedersen i denne kronikken. Foto: SCANPIX
AVVISER KRITIKKEN: Å diskutere datalagringsdirektivet uten å fokusere på beskyttelse av barn og andre potensielle ofre for grov kriminalitet, blir meningsløst, skriver Helga Pedersen i denne kronikken. Foto: SCANPIXVis mer

Datlagringsdirektivet og det liberale samfunn

Helga Pedersen forsvarer datalagrinsdirektivet.

||| Det har vakt reaksjoner at jeg har brakt ord som «pedofile» og «barneporno» inn i debatten om datalagringsdirektivet. I motsetning til de mest ekstreme innlegg fra motstandere av direktivet, senest advokat Jon Wessel-Aas´ beskrivelse (i Dagbladet 30. oktober) av det selvsensurerende Stasi-samfunnet som er rett rundt hjørnet, blir mine uttalelser oppfattet som ufin, følelsesladet retorikk.

JEG ANKLAGER INGEN for å ta lett på nettbaserte seksuelle overgrep mot barn. Jeg respekterer uroen for personvernet som så sterkt kommer til uttrykk i debatten. Men jeg står fullt ut ved at jeg, i motsetning til de fleste som har deltatt i debatten så langt, har valgt å fokusere på ofrene for grov kriminalitet.

Å diskutere direktivet uten å fokusere på beskyttelse av barn og andre potensielle ofre for grov kriminalitet, blir meningsløst. Det er nemlig den viktigste grunnen til min og Arbeiderpartiets positive grunnholdning. De eventuelle følgene en reservasjon vil få for EØS-avtalen er mildt sagt underordnet.

Fra flere hold etterlyses dokumentasjon på det opplagte, nemlig at en noe senere sletting av trafikkdata vil gi en noe lettere jobb for politiet i arbeidet med å oppklare grov kriminalitet. Trafikkdata er en vesentlig del av politiets etterforskning i de fleste større saker, med Baneheia- og Nokas-saken som kjente eksempler.

Det burde gjøre inntrykk på flere enn meg at Økokrim, Politijuristene og Politiets fellesforbund så entydig ber om at direktivet implementeres.

Framfor alt bør beskjeden fra de i Kripos som jobber systematisk med å avdekke pedofile nettverk, og som påpeker at mange kan gå fri som følge av for tidlig sletting av trafikkdata i Norge, mane til ettertanke.Noen innvender at fokuset på nettbaserte, seksuelle overgrep mot barn er et sidespor, alle den tid terrorbekjempelse var det viktigste motivet for at direktivet ble initiert. Det vil jeg avvise, så lenge direktivet vil lette arbeidet med oppklaring av mange former for grov kriminalitet.

Men jeg vil samtidig argumentere varmt for bekjempelse av terror. Dette har nærmest blitt et tabu, assosiert med George W. Bush og Dick Cheney sine invasjoner og den famøse «Patriot Act».

DET ER LETT Å GLEMME hva terrorbekjempelse handler om. Ikke bare handler det om å verne uskyldige mennesker mot lemlestelse og død. Det handler også om å verne det liberale samfunn — den enkeltes rett til å ytre seg uten frykt for voldelige motreaksjoner.

Ulikt det mange har antydet, har vi internt i Arbeiderpartiet en levende og ytterst opplyst diskusjon om ulike sider ved datalagringsdirektivet, personvernet og det liberale samfunn. Stortingsgruppemøtet sist onsdag gikk langt over tiden fordi så mange tegnet seg til debatten om denne saken.

Gjennomgående er likevel en faktabasert tilnærming til hva direktivet handler om og ikke handler om: En noe forlenget lagring av trafikkdata sammenlignet med i dag. Ingen form for lagring av innholdsdata — ingen skal kunne lese innhold i tekstmeldinger eller e-poster, ingen skal kunne se hvor man har surfet på nettet. Ingen data skal lagres hos politiet, bare hos teletilbyderne, som i dag. Ingen data skal utleveres til politiet uten at det foreligger «skjellig grunn til mistanke».

I TILLEGG er det full enighet i partiet om at en domstolsavsigelse skal ligge til grunn for enhver utlevering av data, noe som vil innebære en skjerping i forhold til dagens praksis. Vi ser ikke dette som et brudd med prinsippene for det liberale samfunn: Demokrati, individuelle rettigheter og en stat som er til for innbyggerne, ikke omvendt. Politi og etterretning skal fremdeles være underlagt folkevalgt kontroll, og arbeidsmetodene underlagt en kontinuerlig evaluering.

Klare grenser skal settes for virkemiddelbruken, den skal ikke styres etter en blind «målet helliger midlet»-filosofi. Men vi tillater oss å inkludere potensielle ofre for kriminalitet i vårt bilde av det liberale samfunn.

Uten et målrettet arbeid for å beskytte de aller mest sårbare, gir begrepet lite mening.