LES OGSÅ: Datalagrinsdirektivet og det liberale samfunn

Istedenfor å møte den argumentasjonen som er ført fra motstanderne av Datalagringsdirektivet (DLD) - herunder i min kronikk i Dagbladet 30.10.09 - har diverse Ap-representanter valgt å gjenta særlig ett hovedmantra: I den grad (!) statspålagt registrering og lagring av alle data om vår telekommunikasjon har negative følger for personvernet, er det «verdt det» hvis bare ett barn kan reddes fra pedofile overgripere.

I sitt innlegg i Dagbladet 09.11.09 betegner parlamentarisk leder i Ap, Helga Pedersen, min kronikk som hørende til de «mest ekstreme» i debatten. Å bli stemplet som ekstrem, når jeg minner om de rettslige skranker som gjelder for statens inngrep i vår privatsfære og vår kommunikasjonsfrihet, og om hvorfor DLD representerer en farlig utvikling i retning av en totalitær tankegang, kan jeg leve med.

SOM EKSTREMIST er jeg i så fall i godt (men maktkritisk) selskap. Ikke bare i ICJ-Norge, som ledes av høyesterettsdommer Ketil Lund og hvis styre for øvrig består av både advokater, dommere og universitetsjurister.

Vårt «ekstreme» syn deles som nevnt også av både Personvernkommisjonen, Datatilsynet og EUs Datatilsyn.

Vanskeligere er det å leve med at regjeringspartiet Ap søker å unngå et kritisk lys på sine kontrollambisjoner, ved å stemple påberopelse av rettsstatsprinsipper og grunnleggende menneskerettigheter som «ekstremisme».

Hvis AP misliker referanser til det totalitære i denne debatten, bør kanskje egen retorikk revurderes.

Viktigere for saken er imidlertid substansen i Aps argumentasjon. Ap forsøker å underkjenne personvernproblemet, ved å si at det «bare» er snakk om lagring, og at det er strenge regler for når myndighetene kan bruke opplysningene.

Dette står i kontrast til Menneskerettsdomstolens syn, slik det ble uttrykt bl. a. i en dom i 2008 om lagring av personopplysninger til politiformål: «The mere storing of data relating to the private life of an individual amounts to an interference within the meaning of Article 8 (...) The subsequent use of the stored information has no bearing on that finding.»

Selve lagringen til politiformål er altså et inngrep som må dokumenteres som nødvendig i et demokrati, uavhengig av om og på hvilke vilkår de lagrede opplysningene brukes.

Hvis f. eks. bekjempelse av overgrep mot barn i menneskerettslig forstand nødvendiggjør en viss lagring av bestemte typer trafikkdata, bør det underbygges konkret hva som er nødvendig, i h. t. disse kriteriene. Det holder ikke å vise til at lagring er nyttig (kontrollparadigmet), det må være nødvendig og proporsjonalt. Dette kan håndteres gjennom norsk lovgivning, uten DLD.

SÅ LANGT har Ap i hovedsak fremhevet at innsyn i lagrede data om internettbruk, kan være nødvendig for å avdekke medlemmer av pedofile nettverk.Det er mulig, men hvordan det skal forsvare lagring av alle borgeres trafikkdata for telefoni, e-postkommunikasjon og nettbruk, har ikke Ap svart på ennå. Jeg er ikke bekymret for rettssikkerheten til overgripere.

Vi bør alle være bekymret for potensiell, politisk overvåkning av dem som Staten oppfatter som «ekstremister».