TENK DEG AT OLDEBARNA til nordmenn som dro til USA for hundre år siden stadig kom på besøk til Norge, snakket en klokkeklar norsk dialekt, giftet seg med sine egne, lobbet for å flytte grensa innover i Sverige for å få tilbake Jämtland og Härjedalen, bidro med 40 prosent av BNP, restaurerte kirkene, betalte veiene og engasjerte seg sterkt i norsk kultur.

Sammenligningen er aparte, men det er ikke helt ulikt deler av eksil-armeneres forhold til sitt «moderland» Armenia, selv om denne diasporaen er mye mektigere enn Minnesota-nordmenn og på langt nær noen ensartet gruppe.

I høst har folk i diasporaen jobbet på spreng mot den historiske avtalen mellom Tyrkia og Armenia som ble signert 10. oktober.

De to landene forsøker å løfte minijernteppet som har dominert i Kaukasus. Grensa mellom de to erkefiendene skal åpnes og forholdet normaliseres. Avtalen kom i stand etter påtrykk fra blant annet USA og Russland, til tross for flere til dels blodige protester blant diaspora-armenere rundt om i verden. De føler seg sviktet av Armenias president som har inngått en avtale med Tyrkia til tross for at landet ikke vil anerkjenne folkemordet på en million armenere for 100 år siden.

NÅ SKAL AVTALEN ratifiseres av landenes respektive parlamenter.

Nettsider som Stop the protocols fortsetter motstanden. Diaspora-armenere har truet med å trekke støtten til Armenia som følge av protokollene.

- Diasporaen og opposisjonen i Armenia vil presse på for at parlamentet ikke skal ratifisere avtalen. Alle som er imot protokollene insisterer på å kjempe imot implementeringen med midlene den armenske konstitusjonen tillater, sier diaspora-armener Raffi Doudaklyan med bakgrunn fra Canada og Syria, og nå med seks år bak seg i Armenias hovedstad Jerevan.

GRENSEN BLE STENGT av Tyrkia i 1993 som følge av krigen mellom Armenia og Aserbajdsjan om enklaven Nagorno Karabahk.

Lokalt er støtten for å åpne grensa større enn blant diasporaen fordi all transport i dag må gå via Georgia. Innbyggerne i det lutfattige landet har opplevd store problemer som følge av isolasjonen. Under krigen mellom Georgia og Russland i fjor sommer ble det slutt på bensinen i Armenia fordi toglinjene ble bombet. Matprisene gikk også mye opp.

- De ser jo at om grensen åpnes kan det bli mer handel og mer utveksling av varer, sier Lene Wetteland i Helsingforskomiteen til Dagbladet.no. Hun har bodd i landet i flere perioder.

- Det er de som lever her som gjennomgår alt dette. Jeg har forståelse for problemene, fattigdommen og arbeidsløsheten. Personlig er jeg imot at mange utenfra blander seg inn i deres politikk, sier Gaizag Demirdjian, armener som bor i Oslo med bakgrunn fra Israel. Han er likevel ikke begeistret for protokollene, fordi de åpner for at folkemordet på armenerne kan diskuteres.

- Jeg ønsker et godt forhold til Tyrkia og åpne grenser, men når store deler av befolkningen er imot er det problematisk, sier Demirdjian.

Myndighetene har da heller ikke jobbet for å få befolkningens støtte. Lite informasjon ble gitt før avtalen var klar. I gammeldags, autoritær stil ser planen ut til å være å presse avtalen og arrestere de som demonstrerer imot.

MEN DEN ARMENSKE DIASPORAEN, kalt spiurk på armensk, er en av verdens mektigste, og har ikke tenkt å gi opp kampen.

I 2006 utpekte magasinet Foreign Policy de tre mest effektive etniske lobbygruppene i USA: Israelerne, kubanerne og armenerne.

Ifølge statsviter Heather S. Greggs rapport fra 2002 har den armenske lobbyen lykkes i mye. Siden 1992 har USA gitt nærmere 2 milliarder dollar i bistand til landet. De får mest per innbygger av alle de tidligere Sovjetstatene.

Lobbyister har lykkes i å blokkere mye bistand til fienden og nabolandet Aserbajdsjan ved å opprettholde seksjon 907 i Freedom of Support Act. Seksjonen stopper direktestøtte til Aserbajdsjan, og rammer bare dette landet. Presidenten kan oppheve regelen midlertidig, og har gjort det flere ganger. Dermed har Aserbajdsjan med sine 8,3 millioner innbyggere ifølge USAID fått 284 millioner dollar siden 1992.

Ifølge Greggs har armenske lobbyister også klart å utsette en våpenavtale med Tyrkia, samt selvsagt å øke støtten for offisiell anerkjennelse av folkemordet.

Det siste ser man stadig i den amerikanske kongressen. At parlamentets speaker Nancy Pelosi er et av kongressmedlemmene som kjemper for at USA offentlig skal anerkjenne folkemordet på armenerne er ikke tilfeldig. Hun representerer California, hvor flesteparten USA-armenerne bor.

- Diasporaen er mektig, men ikke mektig nok, sier Demirdjian, som peker på at de ennå ikke har fått viktige land som USA og Israel til å anerkjenne folkemordet.

I DAG BOR EKSIL-ARMENERE over hele verden, og utgjør kanskje så mange som åtte millioner mennesker, med store grupper i Frankrike, USA og Russland, altså langt flere enn i selve Armenia, hvor det bare bor mellom 2 - 3 millioner.

I Russland bor det kanskje så mange som to millioner armenere, flest i Moskva. Los Angeles har den nest største armenske diasporaen i verden, i Hollywood finner du Little Armenia. I Glendale i LA oppgir 27 prosent av innbyggerne å ha armenske aner. Her finnes det tallrike armenske kirker og skoler, noe du også finner på østkysten, særlig i Boston-området.

- Armenia er avhengig av nabolandene sine, men er uvenner med flere av dem. Derfor er de også avhengig av diasporaen, som sender det fattige landet mye penger, sier Wetteland.

- JEG VILLE HA BYTTET ut hele regjeringen med folk fra diasporaen sier Gevorg Barsegkian til Dagbladet.no, amerikansk-armener fra Los Angeles som har bodd i fire år i Armenia.

På Republikkplassen i Jerevan har han i høst demonstrert mot avtalen med Tyrkia sammen med partifeller i Dashnak (Den armenske revolusjonære føderasjonen). Diaspora-partiet oppsto i dagens Tyrkia, men medlemmene gikk i eksil etter folkemordet og Sovjetunionens innlemmelse av Armenia.

Partiet jobber for å etablere et Stor-Armenia fra Kaspihavet til Svartehavet og for erstatninger til armenere som ble fratatt eiendom under folkemordet i dagens Øst-Tyrkia.

Dashnak har basene sine i armenske eksil-miljø i Libanon, Syria og USA, og er sentrumet for armensk nasjonalisme, til tross for at partiet i flere år var forbudt i Armenia. Akkurat nå jobber de for et lovforbud som gjør det straffbart å si at Aserbajdsjan bør få tilbake landområder i Nagorno Karabakh, melder Radio Free Europe.

De siste 80 årene har partiet etablert seg i mer enn 200 land. Det har vært sentrale i bygging av armenske kirker over hele verden, samt skoler og ungdomsorganisasjoner, og arbeider for at armenere skal engasjere seg i politisk, altså i folkemordet. Nå frykter de at Tyrkia prøver å splitte diasporaen og de lokale armenerne med vennskapsavtalen.

- Dashnak har gjort mye for å holde armenerne samlet, for den armenske nasjonalfølelsen. Noen av dem går vel langt, det er ikke realistisk med et Stor-Armenia, sier Gaizag Demirdjian.

DET ER TYRKIAS AVVISNING av folkemordet og armenernes kamp for anerkjennelse som fryser utviklingen i regionen.

- Armenerne har blitt utsatt for svært mye gjennom historien, men spørsmålet er hvor mye man skal se tilbake og ikke fremover, sier Wetteland.

For diasporaen er folkemordet et mer følsomt spørsmål enn for lokale armenere. Det var deres familiemedlemmer som ble drept eller måtte flykte fra Kaukasus under folkemordet. Diasporaen har røttene sine i dagens Tyrkia, i det de selv kaller Vest-Armenia. Disse områdene lå innenfor Det osmanske riket - forløperen til dagens Tyrkia - som var preget av oppløsning og sterk nasjonalisme i tiden før og etter første verdenskrig.

Øst-Armenia, som ble til dagens Armenia etter Sovjetunionens fall, lå under russerne og armenerne som bodde her ble ikke like hardt rammet av folkemordet.

- Diasporaen har på en måte bidratt til å holde Armenia tilbake med sitt arbeid for å opprettholde sin identitet som armenere. En måte å opprettholde denne identiteten på er å hjelpe armenere i landet. Men det er en del tilfeller der armenere i Armenia har vært fornøyd med utviklingen mot Tyrkia, mens diasporaen har vært kritisk. De vil beholde den felles lidelseshistorien som har holdt dem sammen, sier Wetteland.

Tyrkernes kontante avvisning av enhver form for ansvar for at rundt en millioner mennesker døde under folkemordet har antakelig bidratt til at folkemordet på armenerne har fått mer oppmerksomhet enn det ellers ville gjort.

EKSIL-ARMENERNE legger enorm arbeidsinnsats i å få anerkjent folkemordet, både fra tyrkiske myndigheter, men også andre viktige land, som USA.

Mange millioner dollar er donert for å få oppmerksomhet rundt «Armenias Holocaust». I Washington har et folkemordmuseum vært planlagt siden 2000. Målet er å opplyse folk om prototypen på folkemord, inspirasjonen til Holocaust, Kambodsja, Rwanda og Darfur, som det heter på nettsidene.

Gjennom grupper som Armenian Assembly of America og Armenian American Political Action Committee arbeider lobbyister fra diasporaen med å påvirke politikere.

- Før eller siden vil Tyrkia anerkjenne folkemordet. Historiske fakta kan ikke ignoreres for alltid. Det skjer store endringer i det tyrkiske samfunnet, og vi må oppmuntre den positive utviklingen til Tyrkia en dag er klare for å takle sin egen fortid, sier Raffi Doudaklyan.

Rundt 20 land, en rekke amerikanske delstater, byer og kommuner har anerkjent folkemordet etter innsats fra slike grupper. Frankrikes anerkjennelse var en viktig seier.

HVA BINDER diasporaen sammen? Det armenske alfabetet ble laget på 400-tallet, og det unike språket har vært viktig for armensk identitet.

- Kirken, sier Gaizag Demirdjian. Armenia ble det første landet i verden til å ta kristendommen som statsreligion, og den særegne armenske kirken har vært en egen gren siden 500-tallet.

Kanskje har armenerne gått for lite i kirken? For det har selvsagt ikke manglet på interne uenigheter blant armenerne, heller.

Den armenske diasporaen var delt i to fram til 1991, da landet ble selvstendig. Folk fra de øst-armenske områdene/Sovjet sto imot dashnakene, noe som førte til at sistnevnte ble forbudt av landets første president.

Motsetningsforholdet har resultert i flere stridigheter også etter at Armenia ble selvstendig.

I dag preges forholdet mellom de lokale armenerne og diasporaen av hyppige kulturkollisjoner.

Bare noen få hundre diaspora-armenere bor i Armenia. Det store flertallet fortsetter å bo i utlandet. Mange som har flyttet til «moderlandet» har dratt tilbake til diasporatilværelsen, blant annet på grunn av korrupsjon, fattigdom og lite gjennomsiktighet i Armenia.

- Mange har blitt lei og gitt opp på grunn av forskjellig tenkemåte, sier Demirdjian, som mener alle årene under Sovjet har en stor del av skylda.

- De kan ha en drøm om hvordan Armenia er og ikke minst var, men er mer ukjent med de mange utfordringer vanlige armener sliter med hver dag. Støtten er velvillig, men ikke alltid like velinformet, sier Wetteland.

Ikke minst skiller eksil-armenere som kommer «hjem» seg ut fordi de snakker vest-armenske dialekt,  som har annen uttale og mangler alle de russiske låneordene lokale armenere har fått i språket sitt.

- Diasporaen gir mye støtte og det positive er at de vet hva som er viktig for armenere og fokuserer på det. På denne måten er det annerledes enn forfeilet norsk bistand til afrikanske land vi ikke skjønner noe av. Men på den annen side kan hjelpen fra diasporaen virke passiviserende. Det blir lite vits i å jobbe når slektninger sender mye mer penger enn du noen gang kan klare å tjene, sier Wetteland.

DE ANTI-TYRKISKE FØLELSENE står sterkt både lokalt og i eksil. Magasinet Foreign Policy karakteriserer konflikten i Kaukasus som så følelsesladet og vanskelig at den kan sammenlignes med Midt-Østen-konflikten. På begge sider herjer nasjonalistene, og fiendebildet er velutviklet.

- Bestefaren brukte timevis på å fortelle datteren min om folkemordet, han ville innprente anti-tyrkiske følelser i henne, sier en lokal, armensk mor som giftet seg inn i en diasporafamilie.

En ung velutdannet kanadisk-armenske kvinnen forteller at hun en gang hadde en sør-amerikansk kjæreste. I dag er hun gift med en armener. Hva ville skjedd om hun ikke valgte armeneren?

- Da ville foreldrene mine drept meg, ler jenta humoristisk. Hun ville kanskje fått problemer, men ikke av verste slag.

- Da jeg vokste opp på 1950-tallet ble vi oppdratt til å tro at alle armenere var engler. En kompis besøkte Armenia og kom tilbake helt sjokkert «Jeg så folk slåss på gata!», ler Gaizag Demirdjian.

- Armenerne vokser opp med at man ikke kan stole på Tyrkia, og at resten av verden ignorerer Armenia og ikke hører på dem. Det vil de prøve å få gjort noe med. I den sammenhengen er det positivt tegn at protokollene er underskrevet slik at Tyrkia og Armenia kan gå i dialog om uoverensstemmelsene, sier Wetteland.

ARMENERNE HAR KLART å holde på sin identitet, språk, religion, kultur gjennom årtusener med press utenfra, utrenskning og flukt. Derfor finnes fortsatt amerikansk-armenske jøder, israelsk-norske og kanadisk-syriske armenere. Men hva er «armensk» om man avviser nasjonalistenes uheldige påstander om at det er blodet som binder dem sammen?

Det armenske er i stadig kreolisering.

På en restaurant i Armenias hovedstad forteller en armensk kvinne med 40 år bak seg i Canada at den armenske ektemannen hennes ikke kan spise maten på utestedene i Jerevan. De serverer ikke «skikkelig armensk mat», mener han. Men maten på spisestedet for eksilarmenere, den mener han er god og ekte. Og med mer enn et hint av libanesisk.

Men folkemordet er de enige om også her. Å ikke anerkjenne folkemordet er som å fornekte Holocaust. 1,5 millioner ble drept, sies det rundt bordet på restauranten.

Hva skjer med diasporaen om folkemordet en dag anerkjennes av Tyrkia?

- Etter anerkjennelse kommer spørsmålet om kompensasjon. Men folkemordet er ikke den eneste faktoren som former diaspora-armeneres unike identitet. I tillegg finnes kirken, kulturen og mest av alt det nylig uavhengige Armenia. Dette er alle deler av den armenske diasporaens identitet, sier Raffi Doudaklyan.

I DESEMBER SKAL TYRKIAS statsminister besøke Barack Obama. I den armensk-amerikanske diasporaen er lobbyistene i full gang med jobben som må gjøres: Folkemordet skal anerkjennes.

- Obama er ikke den første presidenten som har lovet å anerkjenne folkemordet før han ble valgt til president, sier Gaizag Demirdjian.

Clinton og Bush gjorde det samme i sine valgkamper. Da de ble presidenter fikk realpolitikken og forholdet til Tyrkia og NATO forrang.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.