- Om ti år?

I noen øyeblikk er Kjersti Holmen langt borte. Langt, langt borte. Hun har lukket øynene og er et sted som er fritt for premierenerver, forventningspress og journalister som vil at hun skal åpne seg, og dele generøst av sine tanker og følelser.

Hun åpner øynene forsiktig, så trekker hun pusten.

- Om ti år er jeg ikke lenger skuespiller. Og det mener jeg helt på alvor.

Vi er i Holmens garderobe på Nationaltheatret. Arbeidsdagen er over, og hun legger ikke skjul på at hun er sliten.

- Hvor vil du ha meg? spør hun tegner Graff.

Alternativene i den fem kvadratmeter store garderoben er ikke mange. Enten en kort benk, eller en vond pinnestol foran sminkebordet en halvmeter unna. Veggene er dekorert med gamle teaterplakater og postkort med lykkeønskninger. Mellom manuskripter og bøker på hylla over benken, står et par vinglass og en flaske champagne av merke Lanson. Uåpnet. Halvflasken med whiskylikøren Southern Comfort er det tatt litt av, men det er et fint lag av støv på skrukorken. Myten om sus, dus og rus i kulissene stemmer kanskje ikke?

- Alt det der har forsvunnet for lenge siden. Teater i dag handler først og fremst om hardt arbeid. Mye hardt arbeid, sier Holmen.

Om det har vært verdt alt slitet, stresset og nervene, får både Holmen og de om lag 35 andre som står på scenen vite i kveld. Da er det verdenspremiere på teaterversjonen av «Fanny og Alexander».

Forestillingen basert på Ingmar Bergmans prisbelønte film, er ifølge teateret sjøl deres største satsing noensinne, kanskje bare slått av Edith Rogers «Peer Gynt»-oppsetning fra 1975. Det gjør ikke presset mindre. Heller ikke det faktum at flere av høstens andre forestillinger ikke har gått så bra som man håpet og trodde.

- Jeg befinner meg over juvet nå, og har lite å gå på om dagen. Akkurat nå er jeg i en fase der alt gynger. Jeg vet jo at det går bra til slutt, men likevel sliter jeg. Jeg lærer aldri, sier hun.

Kjersti Holmen spiller Emilie, mammaen til Fanny og Alexander, som utvilsomt er den viktigste, voksne rollen - i hvert fall i filmen. For Holmen er rask med å understreke at stykket ikke er basert på filmen, men på Bergmans opprinnelige, og langt mer omfattende tekst. Publikum kan derfor vente seg en noe annen historie. Men rollen hennes er av typen mange drømmer om, men få får. Måten hun reagerte på da hun fikk den illustrerer det.

- Det var et slags sjokk. Rett og slett. Jeg ble helt forfjamset. Helt stum. Og så gråt jeg. Litt. Det er ikke så lenge siden jeg passerte femti, og jeg tenkte at nå, ja, nå flater det ut.

- Du tenker på dette med mangel på gode roller for voksne kvinner?

Holmen nikker.

- Jeg tenkte at nå har de fleste togene gått. Og så fikk jeg denne rollen. Emilie er en kvinne jeg føler mye fellesskap med. Hun er en varmblodig og lidenskapelig kvinne. En emosjonell kvinne, på godt og vondt.

- Det var ikke noen fest å bli et halvt århundre?

- Da jeg fylte femti, syntes jeg det var skrekkelig. Jeg følte meg plutselig veldig gammel. I dag føler jeg meg yngre enn jeg gjorde for noen år siden, så nå ler jeg av det. Og jeg ler enda høyere når jeg tenker på hvor ille jeg trodde det skulle bli å fylle førti.

- Det var det ikke?

Holmen rister på hodet og sier at nettopp 40-årsdagen ble fantastisk - etter hvert. Det begynte nemlig ikke så bra. Kvelden før den store dagen gikk hun og la seg. Alene og deppa. Et mangeårig samboerforhold til Reidar Sørensen var nylig oppløst og Holmen hadde det ikke bra.

- I ensomhet foldet jeg hendene og ba en stille bønn. «Kjære Gud, jeg skulle ønske jeg ikke følte meg så alene. Nå må det bli en forandring i livet mitt». Akkurat da skjedde det noe. Lyset utenfor ble helt annerledes. Det flammet liksom opp. Og så hørte jeg stemmer som sang. «Herregud, jeg mente det ikke så bokstavelig. Skal jeg hentes allerede?», tenkte jeg. Så gikk jeg bort til vinduet. Utenfor sto alle vennene mine med lys i hendene og sang en bursdagssang de hadde laget. Tenk å ha så fantastiske venner! Det er det nærmeste jeg kommer en religiøs opplevelse.

- Så dette med at du drømte om å bli nonne som ung stemmer ikke?

- Jo, jeg gjorde det - etter at jeg hadde sett «The Sound of Music» tolv ganger. Minst. He he. Nei, det stakk ikke så veldig dypt.

Noen skuespillere kan skryte av å nedstamme fra flere generasjoner av scenekunstnere. Det kan ikke Holmen. Far var i bilbransjen, mor skredder og de hadde ikke for vane å ta med Kjersti og hennes to søstre i teateret. Som barn begrenset hennes befatning med levende kulturuttrykk seg til et og annet besøk på Cirkus Arnardo, og en forestilling på Folketeatret av Bjørnsons «En glad gutt». Likevel bestemte den purunge Kjersti seg for å bli skuespiller - uten peiling på hva jobben egentlig består i. Hun kom inn på teaterskolen 21 år gammel, og etter endt eksamen fikk hun fast jobb på Oslo Nye Teater. Siden har det gått bra. Påfallende bra. I løpet av sin snart 30-årige karriere har hun lykkes i forskjellige formater. Fra tv-serier til lystspill, fra komiprosjekter med Hege Schøyen til actionfilm. Pr. i dag har hun tre Amandastatuetter hjemme. Kerrs Pink, Beate eller Pimpernell - hun kan brukes til det meste, og er på fornavn med mange av de store kvinneskikkelser fra verdensdramatikken. Også de aller fleste av Ibsens store kvinner er å finne på cv-en til Holmen. Hedda, Rebekka, Agnes, Ellida - you name it. Men, vent litt. Er det ikke én som mangler?

- Er det? Jeg tror ikke det er noen jeg savner… sier hun.

- Kanskje Nora i «Et dukkehjem»?

- Det er riktig, sier hun kokett. - Nei, Nora har jeg aldri spilt og det skulle jeg gjerne ha gjort. Som de fleste skuespillere tenker jeg at jeg er Nora!

- Ja vel?

- Altså, jeg er i hvert fall like mye Nora som alle andre som har spilt henne, sier hun.

- Er det for seint?

- Det tror jeg ikke. Juni Dahr spilte Nora nylig og det ble en fantastisk forestilling. Jeg tror det er interessant for voksne mennesker å se en voksen Nora. Kanskje jeg skal gå opp til teatersjefen og minne henne om at jeg mangler Nora? Hvis vi skal være helt alvorlig, så er ikke alder hva det en gang var.

- Dagens 50-åringer har ikke så mye til felles med sine foreldre?

- Det er i hvert fall annerledes å være femti i dag, enn det var da mine foreldre var det. Vi oppfører oss annerledes, og vi oppfatter oss sjøl annerledes. Det er jeg sikker på.

28 år gammel slo Kjersti Holmen seg sammen med kollega Reidar Sørensen og paret fikk sønnene Elias og Isak. Så går det slik det gjør med over halvparten av oss. Samboerskapet ble oppløst. I dag deler Holmen adresse med Sverre Anker Ousdal. Men så, i forfjor fikk Ousdal sykdommen alle frykter.

- Hvordan er det å stå hjelpeløs ved siden av og se på at noen du elsker blir rammet av kreft?

Holmen er stille. Lenge.

- Jeg vet ikke… begynner hun. - Jeg vet ikke hva jeg vil si, rent bortsett fra at Sverre er den tøffeste jeg vet om. Få hadde klart å komme så langt og å våge så mye etter å ha fått så mye juling. Sverre er en helt. Rett og slett.

- Når du konfronteres med en slik krise, blir du sjøl mer redd for døden?

- Jeg ble ikke mer redd for døden, men jeg fikk

en veldig stor respekt for livet. Jeg ble minnet om

viktigheten og sannheten i ordene «memento mori», husk at du skal dø.

Holmen tar en pause. Tenker seg om.

- Vi er så sårbare, vi mennesker. Vi drar av gårde hver eneste dag, smeller igjen ytterdøren, og i løpet av dagen kan ting skje. Jeg har begynt å tenke mer på det nå. Denne…, sier hun og banker på en svart sykkelhjelm som ligger på vasken ved siden av henne. - Denne begynte jeg å bruke etter at jeg så en mann stupe på sykkel i fjor. Kvinner er veldig jålete når det gjelder sånt, og jeg blir veldig stygg med hjelm. Men det driter jeg i. Sånne ting har jeg begynt å tenke på, sier hun.

Ousdal er i dag i full jobb igjen, og spiller sammen med Holmen i «Fanny og Alexander».

- Så lenge det får en lykkelig slutt, er det noe bra ved slike alvorlige hendelser? At man setter større pris på det man har?

- Det er jo også et aspekt ved det hele. Jeg kunne sagt mye mer. Det har vært en lang reise, sier hun.

Så er hun stille igjen. Kommer det mer? Nei.

Lørdag 9. november 1985. Klokka er ti på ti og tv-publikummet har nettopp sett Harald Tusbergs overraske Kjell Aukrust i «Dette er ditt liv». Den neste drøye halvtimen er viet «Rød snø. Ny svensk/norsk TV-thriller», som det står i programoversikten. I de seks ukene som følger hersker det nærmest «Rød snø»-feber over hele landet. Historien om den unge, norske jenta Anne Eriksen, som under 2. verdenskrig forelsket seg i den blonde, kjekke og staute Hans Solberg, bød på spioner, grenseloser, nazister og motstandsmenn - samt rikelig med humor, nostalgi og romantikk. Denne vinteren er det mange unge guttehjerter som banker litt ekstra mens de følger vakre Annes eventyr i grensetraktene mot Sverige. Holmen var allerede godt etablert som teaterskuespiller i hovedstaden, og hadde medvirket i «Orions belte» tidligere samme år, men tv-mediets gjennomslagskraft er noe ganske annet. Kraften var enda sterkere den gang, da Norge ennå var en enkanal-stat. Over natta hadde Kjersti Holmen fått status som rikskjendis. Den statusen har hun kjempet innbitt imot siden.

«Paparazzienes skrekk». Det var det hun ble kalt i VG i 2004, etter at hun - ifølge artikkelen - dro til en fotograf som forsøkte å ta bilde av henne og Ousdal den gang forholdet deres ikke var kjent.

- Nei, jeg slo ikke til fotografen. Tror jeg… Jeg ga ham en dytt. Å snike seg innpå folk for å ta bilder av dem er så frekt. Det har alltid provosert meg enormt.

Holmen sukker oppgitt.

- Jeg har aldri hatt noen ambisjon om å bli kjendis, har aldri oppsøkt premierer eller vært på besøk hos Dorthe Skappel.

- Noen vil kanskje si du har valgt feil yrke?

- Det er greit med oppmerksomhet når den skal være der. Men jeg trenger ikke oppmerksomhet rundt mitt privatliv, sier hun.

- For mange skuespillere synes berømmelse å være en viktig motivasjon?

- Ja, og det har jeg lagt merke til, sier hun knusktørt. - Jeg kan ikke begripe at folk vil seg sjøl så vondt. Det må jo være veldig stressende.

- Plager det deg å bli gjenkjent på gata?

- Jeg synes det er hyggelig når fremmede nikker eller hilser. Det er et tegn på at de har sett meg i noe, og at

vi derfor har noe felles. Men jeg føler meg virkelig

ikke som en kjendis. Jeg har aldri seilt videre på bølgen av ting jeg har gjort før. Jeg har heller ikke likt de

menneskene som har kommet for å snakke med meg

om de tingene. Som har kommet for å ta bilder av meg.

- Beundrere?

- Nei, nei. Jeg tenker på journalister. Det der har alltid vært kjempestressende. Jeg har heller konsentrert meg om det neste jeg skal gjøre, eller likt å være i fred med mine mennesker.

Hennes eventuelle problemer tilknyttet jobben synes ikke å ha skadet neste generasjons fascinasjon for teateret.

- Begge sønnene mine er hekta på teater. Den eldste, Elias, går i første klasse på Statens teaterhøgskole nå. Jeg har aldri oppmuntret dem, de har funnet sin vei sjøl. Snust seg fram, sier hun.

En trenger ikke ha veldig sterk luktesans for å finne fram til rampelyset når en er oppvokst under slike forhold. Er du i familieselskap i den utvidede familien Holmen-Sørensen-Ousdal, er sjansen stor for at du får en skuespiller som sidemann. Kjersti Holmen kommer kanskje ikke fra en teaterfamilie, men hun er jaggu med på å skape et teaterdynasti. Med tida kunne det sikkert blitt litt av en slektskrønike. Fint da, at Holmen trofast og flittig har nedtegnet store og små begivenheter.

- Jeg har skrevet dagbok helt siden jeg leste «Anne Franks dagbok» som ganske ung. Jeg har skrevet om hele livet mitt, riktignok i rykk og napp. Jeg liker å bruke språket, jeg liker å skrive. Hver gang noe står på, når jeg er veldig lykkelig, eller veldig ulykkelig, er det godt å få skrevet det ned. Kanskje det er mentalhygienisk riktig. Ja, det tror jeg faktisk.

- Det blir en form for terapi?

- Ja, på en måte. Jeg får satt ord på ting. Samtidig som jeg verken plager eller sårer noen.

- Sensurerer du deg selv når du skriver?

- Ikke i det hele tatt.

- Du tør det, til tross for at det nærmest er en naturlov at dagbøker havner i feile hender før eller siden?

- Faen. Du sier noe. Jeg må nok se å få brent dem snart.

Fra høyttaleren på veggen får vi vite at alt er klart for kveldens forestilling «Om Hamlet» på Malersalen. Holmen blir minnet på hvor hun er. Hva som står foran henne. Kan det virkelig være så ille?

- Det er en byrde, men samtidig er det spennende. Og iblant fantastisk. Den roen, den lykken man føler når teppet går ned og man har fått det til nok en gang, er ubeskrivelig. Der og da er det verd alt slitet. Det er derfor vi holder ut i dette yrket.

- Men om ti år er det altså slutt?

- Om ti år sitter jeg under en syrinbusk og leser eventyr for mine barnebarn.

- Og da har du lagt skuespillerkarrieren på hylla for godt?

- Hva mener du?

- For to timer siden sa du at du ikke kom til å være skuespiller om ti år.

Holmen smiler skrått og trekker på skuldrene.

- Du må ikke tro på alt jeg sier. •

eal@dagbladet.no