Møt den overraskede oktoberpoeten, Oddbjørn Aardalen (65).
Tips:
Send tips til Dagbladet.no MMS/SMS: 2400 Tlf: 2400 0000 e-post: 2400@db.no
DELER TITTELEN: Ken Rune Hansen.
Månedens vinnere
ODDBJØRN AARDALENS OKTOBERDIKT:
Draumen er lekk
eg set ei blå skål
under svevnen
Juryens kommentar:
Elegant draumearbeid
Når poetar maktar å samla det gåtefulle og konkrete, det vakre og det litt skremmande, på tre linjer og i så få ord, og gjer det med ein eleganse og dugleik som imponerer, då er det ein fryd å kunna løfta diktet fram igjen ved ei månadleg markering som dette. Aardalen har ei av dei røystene som me gjennom eit stort nedlagt arbeid, i tekst etter tekst, har sett utvikla seg til større og større meisterskap framfor augo våre på Diktkammeret. I denne vesle teksten er det òg som om me kan sjå korleis sjølve diktarbeidet er knytt direkte opp til draumearbeidet menneska held på med om nettene. Korleis poeten samlar opp restane av minne som har runne frå undermedvitet og som vert sitjande i oss og blir med oss ut i dagen, og der kan verta til dikt; enkle, mystiske og vakre.
KEN RUNE HANSENS OKTOBERDIKT:
Forfra
Hver gang begynner vi på nytt:
dette store hjertet vi bærer med oss
må males rødt,
disse arrete hendene må leies
gjennom dagene.
Tikkingen fra meteret
som henger i gangen.
Du leser bruksanvisningen
for å nullstille det.
Å se noe starte om igjen:
en bålkjele som tømmes, vaskes
og settes over ilden.
Oss to ved kneppteltet,
telefonene utenfor dekningsområdet.
Stillheten varte ukevis
etter at du fortalte meg alt.
Noe løsner inni oss: et sort flak
faller fra taket
og legger seg blant de hvite.
Hver kveld begynner det om igjen:
vi hører det samme brevet
bli stukket gjennom dørsprekka.
Her inne summer insektene
over søppelhaugen.
Vår egen fylling for
de uferdige ettermiddagene,
de uventede nettene.
Hver morgen starter det om igjen:
Den høflige mannen
som alltid ventet på deg
ved porten
sitter i stua vår.
Juryens kommentar:
Skurrande normalt
I dette diktet opplever ein at det vert opna rom etter rom av menneskeleg erfaring. Det vert gjort på ein både varsam og merkverdig omfattande måte, i og med at det heile tida vert viset til konkrete ting, som arrete hender, måleren på gangen, knepptelt og bålkjele, som om det dreier seg om å stå opp i ein bustad og dra ut på tur. Men der underteksten samstundes byggjer opp om ei uhygge, om ei nullstilling, om menneske som lever i ei form for uuthaldeleg stille som bare veks, om forfall og forrotning. Me får ei veksande kjensle av at informasjonar som kjem fram, får konsekvensar for all kommunikasjon framover, og om ting som stoggar opp. Men så startar det ubønhøyrleg på ny og på ny igjen, likevel.
Avslutninga med den korrekte, men feilplasserte høflege mannen som har invadert vårt private rom, kjennest som eit symbol på Big Brother som følgjer oss overalt eller som den eine som alltid er ein for mykje. Den me ikkje veit kvar me skal gjera av. Eit dikt som fangar opp i seg så mykje som dette, kan stå i fare for å sprengjast om ikkje forma held det på plass. Her opplever juryen at det balanserer på ei grense, og det er samstundes nett det det handlar om. Poeten samlar trådane i ei avslutning som er skurrande normal, når alt elles i diktet skulle tilseie at noko er i ferd med å bryte saman.
Jurykommentarene er signert Helge Torvund. Juryen består også av Kristian Rishøi og Maria Børja.
Draumen er lekk
eg set ei blå skål
under svevnen
Juryens kommentar:
Elegant draumearbeid
Når poetar maktar å samla det gåtefulle og konkrete, det vakre og det litt skremmande, på tre linjer og i så få ord, og gjer det med ein eleganse og dugleik som imponerer, då er det ein fryd å kunna løfta diktet fram igjen ved ei månadleg markering som dette. Aardalen har ei av dei røystene som me gjennom eit stort nedlagt arbeid, i tekst etter tekst, har sett utvikla seg til større og større meisterskap framfor augo våre på Diktkammeret. I denne vesle teksten er det òg som om me kan sjå korleis sjølve diktarbeidet er knytt direkte opp til draumearbeidet menneska held på med om nettene. Korleis poeten samlar opp restane av minne som har runne frå undermedvitet og som vert sitjande i oss og blir med oss ut i dagen, og der kan verta til dikt; enkle, mystiske og vakre.
KEN RUNE HANSENS OKTOBERDIKT:
Forfra
Hver gang begynner vi på nytt:
dette store hjertet vi bærer med oss
må males rødt,
disse arrete hendene må leies
gjennom dagene.
Tikkingen fra meteret
som henger i gangen.
Du leser bruksanvisningen
for å nullstille det.
Å se noe starte om igjen:
en bålkjele som tømmes, vaskes
og settes over ilden.
Oss to ved kneppteltet,
telefonene utenfor dekningsområdet.
Stillheten varte ukevis
etter at du fortalte meg alt.
Noe løsner inni oss: et sort flak
faller fra taket
og legger seg blant de hvite.
Hver kveld begynner det om igjen:
vi hører det samme brevet
bli stukket gjennom dørsprekka.
Her inne summer insektene
over søppelhaugen.
Vår egen fylling for
de uferdige ettermiddagene,
de uventede nettene.
Hver morgen starter det om igjen:
Den høflige mannen
som alltid ventet på deg
ved porten
sitter i stua vår.
Juryens kommentar:
Skurrande normalt
I dette diktet opplever ein at det vert opna rom etter rom av menneskeleg erfaring. Det vert gjort på ein både varsam og merkverdig omfattande måte, i og med at det heile tida vert viset til konkrete ting, som arrete hender, måleren på gangen, knepptelt og bålkjele, som om det dreier seg om å stå opp i ein bustad og dra ut på tur. Men der underteksten samstundes byggjer opp om ei uhygge, om ei nullstilling, om menneske som lever i ei form for uuthaldeleg stille som bare veks, om forfall og forrotning. Me får ei veksande kjensle av at informasjonar som kjem fram, får konsekvensar for all kommunikasjon framover, og om ting som stoggar opp. Men så startar det ubønhøyrleg på ny og på ny igjen, likevel.
Avslutninga med den korrekte, men feilplasserte høflege mannen som har invadert vårt private rom, kjennest som eit symbol på Big Brother som følgjer oss overalt eller som den eine som alltid er ein for mykje. Den me ikkje veit kvar me skal gjera av. Eit dikt som fangar opp i seg så mykje som dette, kan stå i fare for å sprengjast om ikkje forma held det på plass. Her opplever juryen at det balanserer på ei grense, og det er samstundes nett det det handlar om. Poeten samlar trådane i ei avslutning som er skurrande normal, når alt elles i diktet skulle tilseie at noko er i ferd med å bryte saman.
Jurykommentarene er signert Helge Torvund. Juryen består også av Kristian Rishøi og Maria Børja.
- Det var godt å komme seg ut i skogen og gjøre ungskogen en tjeneste. Det kjentes bra både for den og meg. Få ristet litt løs, og få all viraken og hurramegheien litt på avstand.
Noe lite, noe stort
Oddbjørn deler månedstittelen med Ken Rune Hansen (31). Men før vi skriver mer om det, la oss se litt nærmere på Oddbjørns oktoberdikt: Draumen er lekk er stramt og lite, kun en overskrift og to linjer som slutter med at søvnen ender — men en blå skål har fanget opp deler av drømmen. Vi må spørre:
- Hva fant du i skåla da du våknet?
- Jeg fant et lite dikt. Så lite og spedt at jeg nesten ikke så det. Heldigvis tok jeg likevel vare på det, skrev det inn i sinnet og sendte det til Diktkammeret. Tenk at noe så lite skulle kunne bli månedens dikt for oktober.
Inspirasjonen til disse linjene kom ikke fra noe spesielt, skal vi tro poeten:
- Som oftest kommer bildene brått; seilende, flyvende, eller de kan ligge på en blå skål under søvnen når jeg våkner.
Dobbel dose
Ken Rune Hansen har med Forfra skrevet det andre oktoberdiktet. De to oktoberdiktene er svært, det ene ordrikt der det andre er ordknapt. Også spennet mellom de to diktenes form, bildebruk og motiv er stort.
Ken Rune var også finalist i september, da med et sterkt dikt kalt absorpsjon. Han ønsker ikke å kommentere verken det eller forfra ytterligere enn følgende:
- Diktene er en del av en syklus. Temaene jeg tar for meg er invasjon og det å leve under forhold som er åpenbart uakseptable, sier han.
- Ken Runes diktning har jeg beundret lenge, han ruver virkelig her på DK, sier Oddbjørn Aardalen om dikterkollegaen.
- Han skriver ut en glede, og klare og meningsfulle bilder som setter seg fast i leseren og blir der. Det er ikke for ingenting han har vært månedens poet flere ganger.
- Hva synes du om oktoberdiktet hans, Forfra?
- Det er bilderikt, som vanlig fra den kanten. Det er lettlest, ord faller naturlig etter ord, linjer følger linjer som ukedager. Jeg leser anger, tilgivelse, jeg leser at vi må komme videre. Dype eksistensielle tanker får mening i diktet og slutten løfter diktet opp mot novemberhimmelen. Og jeg spør: Hvem er den høflige mannen som sitter i stua vår? Slik skal et godt dikt ende.
I godt selskap
Mens Ken Rune Hansen dukket opp som månedsfinalist første gang i 2005, er det seks år siden Oddbjørn Aardalen startet å skrive i Diktkammeret. Siden har han vært finalist sju ganger og månedens poet to ganger. I februar 2007 med diktet Om ho visste og i august 2008 med Postludium.
Underlig nok har han delt månedens-poet-æren med en annen vinner også disse andre gangene. Det skjer i godt selskap, skal vi tro poeten:
- Det er svært mange gode skrivere og dikt i Diktkammeret hver måned. Jeg er takknemlig for at jeg kan være med der. At jeg kan treffe trivelige og rause medpoeter, en utrolig dyktig diktlærer, og at Dagbladet fremdeles prioriterer lyrikk så sterkt.
Utmerkelsen til månedens poet gir ham pådriv og oppmuntring til å fortsette:
- Diktkammeret har holdt nevene sine på skuldrene mine og puffa meg framover i mange år, avslutter han.
Les alle de fem oktoberfinalistene i Diktkammeret, og de seks i Skolekammeret.
