PRESENTASJON:

Tanken bak serien «Nihilisten» var i utgangspunktet å lage en pseudo-intellektuell og kvasi-filosofisk serie om den livstrette nihilisten og misantropen Arvid Hartwigsen. Jeg ville lage en serie om hans utbrenthet, depresjon og fall, ta tilbakeblikk på hans ferd underveis i tilværelsen, på kausaliteten til det som førte til hans fatale fall og pseudo-filosofiske ferd inn i det knusktørre og evig skyggelagte nihilistiske landskap, som ender i en kjærlig og uopphørlig omfavnelse av Nihil.

Arvid Hartwigsen irriterer seg over det meste. Han har ingen ambisjoner, hater forfengelighet og ubegripelig ærgjerrighet. Han har erkjent at livet er meningsløst og bestemt seg for å ta konsekvensen av sin erkjennelse og meldt seg ut av "klovnetilværelsen i manesjen", og hensatt seg selv til frivillig ensomhet og uvirksomhet.

I motsetning til mange andre mannlige seriefigurer er Arvid Hartwigsen mysogyn; han er heteroseksuell — en legning han verken kan begripe eller anerkjenne — men liker ikke kvinner. Årsakene til dette vil komme fram i løpet av serien. Albin Thorsvik derimot, Arvid Hartwigsens uønskede "venn" - en harry og uutholdelig atal type som Arvid Hartwigsen i løpet av serien bestemmer seg for å anmelde for sosial voldtekt — elsker kvinner, fest og alt annet som Arvid Hartwigsen forakter.

Arvid hartwigsens uopphørlige depresjon og indignasjon fører etter hvert til kronisk sykdom; han får aggressiv ulcerøs colitt (tykktarmsbetennelse), en sykdom som eskalerer i takt med hans stadig dårlige humør og depresjon. Sykdommen fører til utallige ydmykende undersøkelser og sykehusopphold, og ender til sist med "upålitelig rasshøl på magen" (utlagt tarm, eller stomi). Humøret og livslysten blir ikke bedre av dette, snarere tvert om.

Tanken var at Arvid Hartwigsen skulle komme til et punkt hvor han angrer sin bevisste omfavnelse av Nihil, men da er det for sent; tanken er allerede tenkt — han greier ikke å reise seg igjen. Jeg mente det ville oppstå mye komikk både i selve fallet og i hans stadige og fåfengte forsøk på å finne veien tilbake. Dette skulle være noe av seriens utviklingsmuligheter.

Men tilbakemeldingene jeg fikk på de første stripene til serien var at det ble for statisk — for stillestående. Hvem ville kjenne seg igjen i (og identifisere seg med) en fyr som hadde satt seg ned på en stol for å vente på døden? En nihilistisk misantrop som heller ikke hadde noe sosialt liv? Så i et forsøk på å tilføre serien mer dynamikk, tilgjengelighet og action, har jeg tilført den et større figurgalleri; familiemedlemmer og etter hvert også andre figurer. Dette øker seriens utviklingsmuligheter.