MED 16 lag i Tippeligaen og en mild finanskrise over norsk toppfotball, var det uansett bare et tidsspørsmål før det første sparelaget nådde elitenivået. At det ble Kongsvinger er greit nok, selv om kvalikmotstander Sarpsborg helt inn til siste minutt virker som den mest spennende nykommeren.

Men nå er det ikke sportslig spenning dette i første omgang dreier seg om.

Det gjelder penger; eller mer presist:

•• Hvor lite penger det er mulig å bruke i Tippeligaen.

LEDELSEN i Kongsvinger har tenkt å bruke rundt 20 millioner eller omtrent halvparten av det nåværende mest sparsommelige laget i den øverste divisjonen.

Norske fotballsjefer har snakket om sparing før uten at det har betydd så mye idet presset utenfra har strammet alt til. Denne gangen er det grunn til å tro at løftene holder.

Først og fremst fordi det nå er gutta med de lokale pengene som sier at nok er nok. Enten klarer klubben seg ok neste år med de midlene som er til rådighet, eller så rykker laget ned igjen.

FORELØPIG ser det meste ut som nedrykk, men det er ingen grunn til å skru på det dårlige humøret nesten et halvt år før Tippeligaen er i gang. Der Edier Frejd strengt tatt så ut som den eneste toppspilleren i 3-1 seieren mot Sarpsborg 08, kan det komme flere i løpet av månedene med trening.

For det er dette sparsomheten dreier seg om. En dreining av fokus fra innkjøp til utvikling.

Her har foreløpig denne nye KIL-utgaven lite å vise til. Laget som har rykket opp, er av den innkjøpte varianten. Helt sentrale spillere som Roger Risholt og nevnte Frejd ble hentet inn for å få klubben opp sammen med trener Tom Nordlie. Det gikk så vidt uten.

SAMTIDIG er balansen i den tidligere sportslige foregangsklubben blitt forrykket. Da Kongsvinger imponerte hele Fotball-Norge med prestasjonene sine på 80 -og 90-tallet, skjedde det helst med egne spillere. Nå er det bare en av den sjeldne sorten på banen, og han er til og med 31 år gammel.

Klubben rekker ikke tilbake til storhetstida før tippeligaen er i gang, men ledelsen har rukket å prioritere en utviklingslinje for satsingen sin.

Det er første steg for de fleste klubbene i tilsvarende posisjon rundt omkring i Norge, og dermed blir Kongsvinger likevel viktig for en sunn sportslig oppbygging selv uten et tvers igjennom lokalt lag.

DET LOKALE får være neste steg. Det er også nødvendig. Da den seinere Dagblad-kollegaen min Tormod Brenna skrev den lett legendariske klubbhistorien «Gi meg en K» i 1987, stod fotballen i byen langst sterkere enn i dag. Det skyldtes ikke bare nyhetens interesse.

Dengang feiret tilhengerne fem år med toppfotball. For en småby føltes det som et mirakel og det magiske var knyttet til storproduksjonen av egne spillere.

Nå er det moro å ha laget tilbake i toppen igjen, men det blir enda artigere om noen år når sparelinja har presset fram den bevisste satsingen på talentene fra hele Glåmdalen.