BOK: Nils Henrik Smith, som fortsatt ikke har fylt 30, debuterte for to år siden med ei bok som var blant årets aller beste debutromaner, kanskje den beste. For «Manhattan Skyline» fikk han da også Vesaas' Debutantpris.

«Austerrike» etterlater meg dessverre ikke i samme tilstand av begeistring som debuten.

Uten offer
Jeg-fortelleren, en jurist tidlig i 30-åra med en betrodd stilling i et multinasjonalt selskap, sitter i et avhør der flere mennesker lytter til monologen hans.

«Eit brotsverk av særs grov karakter har funne stad, og alle trur - eller ynskjer å tru? - at eg er den som har utført det», sier han tidlig i boka. Han har gjennomgått rettspsykiatriske undersøkelser. Men vi får aldri vite hva han er mistenkt for — muligens er det det bestialske drapet på en åtte år gammel tysk gutt. «Ein krim utan offer, utan etterforsker, utan dommar», kaller forlaget boka.

Krim?
Om boka kan kalles krim er høyst diskutabelt. I alle tilfelle: Gjennom juristens utpreget mystiske og nokså svevende forsvarsfortelling, som samtidig blir en slags livs- og familiehistorie om den utpreget upålitelige fortelleren og hans uvanlige psyke, den gravide kona hans, faren og bestefaren og oppveksten på et lite sted i Norge, berører Smith en rekke temaer, kriminalitet, familierelasjoner, død, overgrep, globalisering, men først og fremst seksualitet — fortelleren er lite blyg i sine uttalelser om sex - og historiefortelling.

Smiths opplegg er snedig, og tyder på intellektuelle ambisjoner. Han skriver stadig både stilsikkert og med intensitet. Men for ofte synes jeg romanen blir så gåtefull at jeg mister interessen heller enn at tankene settes i sving.