BOK: «Forfattere gjør som regel ingen skade», lyder andre setning i Jan Guillous memoarer. Riktignok er den trolig myntet på skjønnlitteratur og Guillou var ingen bestselgende forfatter da han innledet sitt femårige samarbeid med den sovjetiske etterretningstjenesten i 1967, men utsagnet får uvegerlig en annen mening etter de siste ukenes avsløringer. Som forfatter, som journalist, som skrivende menneske — på slutten av 1960 var Guillou i ferd med å vikle seg inn i noe som kunne blitt riktig stygt, til tross for at motivasjonen angivelig var å avsløre organisasjonens virksomhet på svensk jord: Han forfattet «rapporter» for KGB mot betaling. Det er problematisk av mange årsaker, men akkurat nå er de fleste opprørt over at Jan Guillou ikke nevner dette forholdet i sin tilsynelatende ærlige bok «Ordets makt og avmakt».

Dermed blir aviser tvunget til å anmelde ei bok som ikke eksisterer. Boka får mest oppmerksomhet for det som ikke står i den, og enhver setning blir lest i lys av den nye kunnskapen. Ifølge én forklaring, er dette årsaken til at Jan Guillou ikke tok historien med i boka: Han fryktet at en slik avsløring ville føre til et tisiders oppslag i Expressen om at han var KGB-agent, og at det ville skygge for det øvrige innholdet i memoarene. Derfor holdt han kjeft. Og så kom det likevel ut — over ti sider i Expressen.

Guillou, som ellers framstår som en mann hvis fremste egenskap er å vurdere muligheter, konsekvenser og andres strategiske mottrekk, har denne gang feilberegnet sitt publikum. Den tyske forfatteren Günter Grass valgte en annen løsning da han skulle slippe nyheten om sitt medlemskap i Waffen-SS i forbindelse med lanseringen av selvbiografien «Når løken skrelles» i 2006: Han fortalte det i et intervju i forkant av utgivelsen. Men heller ikke han lyktes med å få leserne til å konsentrere seg om det øvrige innholdet i boka da den utkom.

Guillous og Grass? opprinnelige «synd» er vesensforskjellig og hadde ulike beveggrunner, men konsekvensene er like ødeleggende. Begge skylder på ungdommelig uvitenhet og naivitet, men det forklarer ikke det faktum at de holdt tilbake disse opplysningene inntil de nådde godt moden alder. Og begge må nå leve med at deres bøker og deres offentlige rolle — både framover og bakover i tid — blir tolket i lys av det som ikke ble sagt. Guillou og Grass har livet gjennom dyrket den moralske tordenrøsten. De har skapt seg en posisjon, og fått en autoritet, som de ærlige og de etisk overlegne — skruppelløse sannhetssøkere som taler makta midt imot. Denne autoriteten er det ikke lenger like opplagt at de har. «Sannheten sto på det godes side, sannheten var alltid revolusjonær», kan vi lese i Guillous selvbiografi. Løgnen og fortielsen, får vi anta, står på den andre siden.

Å anmelde ei bok som ikke er skrevet, høres ikke rimelig ut, men i dette tilfellet gir det mening. Mange opplysninger får en annen betydning satt opp imot ny informasjon utenfra. Ett eksempel: Etter at Jan Guillou og Peter Bratt avslørte den militære etterretningsorganisasjonen IB i 1973 — at den virket bak de folkevalgtes rygg, bedrev overvåking av venstreopposisjonelle og brøt med den svenske nøytralitetslinja ved å spionere på vegne av Israel og USA — ble Guillou dømt til ti måneders fengsel for spionasje. På et tidspunkt da han ennå ikke vet hva han er arrestert for, forteller han:

«Hva slags spion hadde de gjort meg til? Sovjetspion? Nei, hele venstresiden ville ledd seg fordervet; vi i SKP mente at Sovjetunionens undertrykkelse var verre enn alt annet, at sovjetimperialismen var den største trusselen mot Sverige, og at sovjetsystemet innebar at nettopp slike som oss ville bli de første som ble sperret inne i leirer eller henrettet». Avisa Dagens Nyheter skrev samtidig at de arresterte hadde jobbet for fremmede makter. Slikt «oppspinn» gjorde, og gjør fortsatt, Guillou forbannet, for i klartekst sto det «på Dagens Nyheters førsteside at vi var betalte agenter som arbeidet for KGB. Vi var altså ikke journalister, men landsforrædere». Sagt forsiktig: Indignasjonen står ikke i forhold til det vi nå vet. Guillou har bedyret at han vil ta med KGB-historien i et tillegg når pocketutgaven skal trykkes. Det samme vil hans norske forlag gjøre. Men det er mulig det trengs mer omfattende redigering.

Når KGB-historien er unnagjort, bør det nevnes at boka har kvaliteter. Den er velskrevet, og gir et spennende innblikk i det politiske og journalistiske klimaet i Sverige på 1960- og 1970-tallet — ei tid da avvik, selvstendighet og bruk av det frie ord ble slått hardt ned på. Det er primært hans liv i skrift han skildrer (altså minimalt om privatlivet), men det er nok av dramatikk til å lokke flere enn den svorne fansen: Her er det underholdende anekdoter og substansielle meninger om Vietnamkrigen, kampen for palestinerne, oppbygging av det radikale magasinet Folket i Bild/Kulturfront, kampen mot sikkerhetspolitiet, mye om den klin gærne Jan Myrdal, diverse justismord som må oppklares, Palme-mordet, livet som tv-kjendis, kontroversiell spaltistvirksomhet, og ikke minst viktig for de hengivne: Motivasjonen for å skrive bøkene om etterretningsoffiseren Carl Hamilton og seinere om den enda større lesermagneten: Tempelridderen Arn Magnusson.

Jan Guillou har gjennom åra blitt anklaget for å være en svulstig posør, oppblåst og selvhøytidelig, en mann som trives på en høy hest. Det er ikke tatt helt ut av lufta. Når Guillou beskriver seg selv som ung dikterspire, inspirert av de franske nyromanforfatterne Alain Robbe-Grillet, Claude Simon og Jean-Marie Gustave Le Clézio, framstår han som forlegen og ydmyk. Det samme gjelder den første tida som journalist. Utover i boka, ettersom han får mer erfaring og samtidig støter fra seg stadig flere miljøer og allierte, blir det alt vanskeligere for Guillou å innrømme feil. Jo mer erfaren han blir, jo mindre vilje har han til å innse at andre kan ha rett. Til slutt står han igjen alene.

Når Guillou for eksempel blir kritisert av journalistkolleger, skyldes det «oppdemmet misunnelse og skadefryd». Det er Jan Guillou mot røkla. «Snart har jeg bare frikirkefolket på min side? Nei, faen vet om jeg ikke har vært ute etter dem også». Det virker ikke som om den setningen er skrevet med glimt i øyet. Bokas oppbygning, som en dannelsesreise mot martyrieglorien, gjør det komplisert å putte inn informasjon om en uheldig KGB-affære: Det undergraver det møysommelig konstruerte selvbildet av en som har rett til å kaste den første steinen.

Stian Bromark er bokanmelder i Dagbladet