- Jeg er ikke redd lenger. Ikke for noen ting.

Den svenske sangeren og skuespilleren kan se tilbake på snart tretti år i scenelyset. På opp- og nedturer, på store teatersuksesser og høye plasseringer på hitlistene. Og på et eventyrlig platesalg.

Men Peter Jöback har også hatt mørke øyeblikk, der han fortvilt har stirret ned i bunnløse juv. Han har forelsket seg og fortrengt, opplevd glede og idyll, men har også slitt med skyldfølelse og skam. Harmoni, eller balanse, som han sjøl kaller det, fant han først ganske nylig.

- For snart et år siden bestemte jeg meg for å forandre livet mitt, sier han.

- Jeg ville ta en pause, dra til et annet sted der ingen visste hvem jeg var.

Regnet drysser fra den mørke himmelen over Södermalm. Det er et surt drag i lufta, og Peter Jöback trekker strikkelua lenger ned i panna. Brosteinen skinner i lyset fra gatelyktene, bakken blir brattere og Götagatan blir til Gågatan.

- Dette er min by. Söder er mitt hjem. Det var her jeg fikk min første leilighet, det er hit jeg kommer tilbake - uansett hvor reisen har tatt meg, sier han.

Snart går reisen til Oslo Spektrum, der Jöback skal holde julekonsert den 15. desember. Akkurat slik han gjorde i fjor. Da klarte han pinadø å fylle hele salen. Han har et stort, norsk publikum, for så mange svenske kelnere er det tross alt ikke i Oslo.

- Helt fantastisk, sier han. - Det er ekstra moro for meg, fordi dere i Norge først ble kjent med meg da jeg sang «Gå inte forbi» sammen med Sissel Kyrkjebø. Da var jeg 33 og altså godt voksen. Dere slapp Melodifestivalen, barnestjernen Peter, alt det der. For meg ble det en bekreftelse på at jeg var bra, at dere likte det jeg gjorde der og da.

To timer tidligere. Gondolen er en pen restaurant i hjertet av Stockholm med fantastisk utsikt. Så nå sitter vi der og skuer utover byen han er så glad i, sangeren, artisten, skuespilleren og tabloidyndlingen Peter Jöback. Og Norgesvennen. Som seg hør og bør fra en ekte Norgesvenn, kommer han med det obligatoriske skrytet. At han er veldig glad i landet vårt og det norske publikummet. Han flasher en kritthvit perlerad og det brune blikket er oppriktig. Han forventer å bli trodd. Og kanskje han har rett? De svenske platekritikerne synes i hvert fall ikke å være Jöbacks beste venner for tida.

2. november ble albumet «East Side Stories» sluppet. Jöback forteller at det er en veldig personlig plate. Litt underlig, kanskje, siden den utelukkende inneholder coverlåter. Han sier at alle sangene, fra blant andre Travis, Depeche Mode og R.E.M., illustrerer hvor han er i dag, både som artist og menneske. Men tolkninger av kjære og til dels veldig kjente sanger har en tendens til å få hard medfart hos kritikerne. Selv om det å tolke sanger fra sin samtid egentlig er det samme som Frank Sinatra, Ella Fitzgerald, Billie Holiday - alle de store vokalistene fra noen tiår tilbake - gjorde med stor suksess. Kritikken har vært blandet. Men Jöback har fått hard medfart i pressen før, til dels svært hard, uten at det syntes å plage ham nevneverdig. Eller å skade platesalget. Per i dag har han solgt godt over en million album i Sverige, og har solgt både til både gull og platina her hjemme. Men all suksess til tross, Jöback behøvde et avbrekk. Han ga manageren ordre om å avlyse alle oppdrag og bestilte en billett med åpen retur til New York. Han reiste fra jobb, samboer, venner og forpliktelser.

- Jeg bestemte meg for å sette meg sjøl først. Jeg ville finne ut hvem jeg er. Hvordan jeg oppfører meg i omgivelser der jeg ikke er en kjent person. Jeg kunne sitte på undergrunnsbanen og se på folk, akkurat slik folk alltid har sett på meg her hjemme. Hvis noen skulle komme til å se på meg, var det kanskje fordi de syntes jeg var kjekk. Eller rar. Ikke fordi jeg var den apekatten de hadde sett på tv, sier Jöback.

Det har vært en prosess som har tatt lang tid. Tre og et halvt år før han dro til New York hadde han oppsøkt et rehabiliteringssted i England. Ikke fordi han hadde rusproblemer, men fordi han ville bryte med det gamle mønsteret. Da han kom hjem igjen følte han at han endelig hadde det bra. At han var fri. Men gleden ble kortvarig.

- Jeg havnet snart i det gamle sporet igjen. Jeg jobbet for mye, akkurat det jeg hadde lovet meg sjøl ikke å gjøre. Og jeg oppdaget at selv om jeg ville forandre meg, betød ikke det at andre ville at jeg skulle gjøre det. Derfor trengte jeg denne turen til New York. Jeg trengte rett og slett tid til å være alene og reflektere, sier han.

Det er ikke riktig at Jöback bare satt og stirret på folk på undergrunnsbanen. Eller satt hjemme og glante på veggen. Til det er han for glad i jobben sin. Han gikk på auditions, holdt et par konserter - og spilte inn albumet «East Side Stories». Høres ut som nok til å fylle almanakken, men Jöback understreker at dette utelukkende var lystbetont og ikke føltes som arbeid. Mer eller mindre tilfeldig møtte han musikere og vokalister, som ble med på albumet. Blant dem Sia, Gail Ann Dorsey og B-52's-vokalisten Kate Pierson, som før har sunget med Iggy Pop, Ramones, Michael Stipe - og nå altså Peter Jöback. Men til tross for dette var han var mye for seg sjøl i New York. En slik dag, mens han satt mutters alene i den lille kåken han hadde leid, løsnet det.

- Det var som om det sa «klikk». Alle bitene falt på plass, sier han og drar hendene nedover mens han vifter med fingrene.

Endelig var han klar for å endre kurs i livet. Og for å snakke høyt om ting som han store deler av livet hadde gjemt under lag på lag med skyldfølelse og skam.

«Do, re, mi, fa, so, la, ti», sang Peter og de andre von Trapp-barna i Folkoperaens oppsetning av «The Sound of Music». Året var 1981 og Peter var ti år gammel. Han sto på scenen kveld etter kveld og elsket hvert sekund. Det var her han hørte hjemme. Her han ville være. Så snart han gikk inn i rampelyset, forsvant alle problemer og bekymringer.

- De første åra av mitt liv var trygge og harmoniske. Men så fikk pappa kreft og med det fulgte naturligvis mye sorg. Hans måte å takle det på var å drikke.

- Hvordan taklet du det?

- Jeg flyktet inn i jobben. Og jeg flyttet hjemmefra. Det ble en måte å overleve på. Ja, jeg vet det høres dramatisk ut, men det er sant. Jeg kommer fra en ganske dysfunksjonell familie. Mamma og pappa hadde nok med sine egne problemer. De hadde rett og slett ikke tid til min storebror og meg. Fra jeg var ti til jeg flyttet hjemmefra som femtenåring var livet ganske vanskelig.

- Er du bitter?

- Nei. Jeg tenker at jeg hadde uflaks. Vi hadde uflaks alle sammen. Sånt skjer. Men jeg er lei meg for at pappa døde før vi fikk mulighet til å forsones skikkelig.

Jöback husker ikke helt hvor gammel han var. Tolv, eller kanskje tretten. Da skjedde det som aldri skal skje. En voksen mann forgrep seg på ham. Den uerfarne og forvirrede guttungen reagerte slik barn utsatt for overgrep ofte gjør. Han holdt det hemmelig. Og han skammet seg.

- Det var først da jeg innså at jeg ikke hadde noen grunn til å skamme meg at det løsnet for meg. Alt det jeg hadde båret på i alle disse åra var ikke min skyld. Jeg var et barn og uten evne til fullt ut å forstå mine handlinger. Jeg kjente ennå ikke mine følelser. Visste ikke hvordan det skulle være. Om jeg følte lyst da, spiller ingen rolle. Først som godt voksen skjønte jeg at det faktisk dreide seg om et overgrep. Og at barn selvfølgelig ikke kan klandres når det blir begått overgrep mot dem.

- Vurderte du noen gang å fortelle dine foreldre om det?

- Nei. De hadde nok med sine egne problemer. Det er helt sjukt, men det var slik jeg tenkte. Dessverre tror jeg mange barn i en slik situasjon tenker liknende tanker. De føler skyld og skam, samtidig som de ikke vil plage foreldrene sine.

- Virket dette inn på ditt kjærlighetsliv seinere?

Jöback tenker seg om. Stryker seg over tredagersstubbene på haken.

- Jeg husker storebroren min sa til meg en gang: «Faen Peter, du har et så jævlig sterkt driv! Du har tunnelsyn! Vi står jo her og vinker til deg, men du ser oss ikke». Sannheten er at det gjorde så vondt at jeg ikke klarte å stå i ro, men den gang skjønte jeg ikke helt hva det skyldtes. Så, ja, jeg tror helt sikkert at det var en direkte sammenheng mellom det at jeg ble utsatt for overgrep og at jeg ikke klarte å gå dypere inn i noen forhold.

Og i dag? Jöback smiler småsjenert og sier at han har det bra.

- Jeg har det veldig bra. Nå vil jeg gifte meg med kjæresten min og så får vi se om vi med tida etablerer en familie.

Kjæresten til Peter Jöback er fire år yngre og heter Oscar Nilsson. Han har jobbet som personlig trener og aerobicinstruktør, og er ekspert på kosthold og kropp. De møttes gjennom felles kjente for snart fem år siden. Nyttårsaften 2005 byttet de ringer og lovet hverandre troskap. Til pressen kunne Jöback etterpå fortelle at han var «jätteglad» og at det var «jättekul» og mottok varme gratulasjoner i retur. Bare idyll å være popstjerne, skuespiller, kjendis og homofil hos broderfolket, altså? Ikke helt.

Helt fra den unge, søte Stockholmsgutten medvirket i musikalene «Fame» og «Grease» ble det hvisket om ham. Var det slik at den talentfulle kjekkasen, ja, du vet, egentlig foretrakk gutter? I 1995 ble han engasjert av Abba-gutta Björn Ulvaeus og Benny Andersson til deres storsatsing «Kristina från Duvemåla». Forestillingen gikk i en liten evighet, og hitlåten «Guldet blev til sand» lå hele 110 uker på de svenske hitlistene, hvorav 36 på førsteplass. Nå var Jöback en stor stjerne. Ryktene om hans seksuelle legning vokste proporsjonalt med berømmelsen.

- Det var en periode der mange spurte om dette. For eksempel i intervjuer. Jeg kunne tenke: «Dette blir et bra og saklig intervju». Men så la jeg merke til en viss uro hos journalisten. «Det er ikke jeg som lurer, altså, men sjefen min vil gjerne vite om du liker gutter eller jenter». Jeg nektet lenge å svare, da jeg mente det var en privatsak.

- Men du valgte til slutt å åpne skapdøra?

Jöback nikker.

- Jeg fikk en følelse av at folk oppfattet det som om jeg ikke sto for det jeg var. Da var det på tide.

Den 1. april 2004 var Jöback gjest i det populære talkshowet «Sen kväll med Luuk» på TV4. Da Jöback ble stilt spørsmålet og svarte bekreftende, fulgte tre millioner med på direkten. Reaksjonene varierte fra «Nei!» via «Ja!» til «Hva så?». Journalistene hørte definitivt til kategori en eller to. Ja, rent bortsett fra at de i begynnelsen ikke var helt sikre på hva de skulle tro.

- Det morsomme er at mange trodde det var en aprilsnarr. Avisene skrev først om det noen dager seinere, så timingen kunne ikke vært bedre, sier Jöback og flirer. - Siden har jeg vært åpen om min legning. Ikke fordi jeg føler at jeg har noen plikt til å være det, men fordi jeg håper det kanskje kan hjelpe andre. At noen som kjenner seg igjen, ser at det ikke er så farlig utenfor skapet.

- Mange kjente mennesker lever stadig et dobbeltliv, vil du oppfordre dem til å følge ditt eksempel?

- Jeg er overlykkelig over å ha kommet ut, men ville aldri presset andre til å gjøre det, og vil aldri bebreide de som velger å bli i skapet. Valget må være ens eget.

- Er du engasjert i homopolitikk?

- Jeg har tro på at det å være homofil blir lettere med tida. Men det krever åpenhet. Likevel, som offentlig person er jeg sanger og artist. Homoseksualitet er ikke mitt yrke.

Jöback har søkt lykken utenfor grensene før. I København gjorde han stor suksess som konferansieren i «Cabaret», og i 1997 overtok han den mannlige hovedrollen i musikalen «Miss Saigon» i London. Der kom han i kontakt med superprodusenten Cameron Mackintosh, og fikk en stor rolle i originaloppsetningen av «The Witches of Eastwick». Og hva er den naturlige fortsettelsen etter Londons West End? Broadway, selvfølgelig. Men på Broadway spiller det ingen rolle hvor berømt du er i hjemlandet. Der handler det om talent. Og kontakter.

- Jeg gikk på auditions og stilte helt bakerst i køen.

- Hvordan var det?

- Vet du, jeg syntes faktisk det var ganske deilig. At jeg ble vurdert ut fra det jeg faktisk presterte der og da, ikke for noe jeg hadde gjort tidligere.

- Men du fikk deg en agent?

- Ja, etter hvert gjorde jeg det, og da stilte jeg plutselig i en helt annen liga, sier han og begynner å fortelle historien om hvordan han nesten fikk hovedrollen i gigantproduksjonen «Phantom: Love Never Dies», oppfølgeren til «The Phantom of the Opera» som etter planen skal ha urpremiere neste år.

- Det gikk veldig bra lenge. Jeg gikk videre fra audition til audition. Jeg måtte lære meg de nye sangene, møtte Andrew Lloyd Webber og ble vurdert av markedsavdelingen. Til slutt var vi bare fem kandidater igjen.

- Men du fikk ikke rollen?

- Nei. Og jeg tror jeg vet hvorfor. Den største feilen jeg gjorde, var at jeg var for sikker. Da jeg var på vei til siste audition, planla jeg allerede hva jeg skulle si i takketalen min da jeg fikk Tonyprisen. Jeg tenkte for langt fram i tid. Jeg ler av det nå, men det var ikke så moro der og da.

- Hva begrunnet de avslaget med?

- De sa jeg sang kjempebra, men jeg så for ung ut. For veltrent. Bla, bla, bla. «Men jeg skal jo ha maske på», sa jeg. Det hjalp ikke.

Jöback trekker på skuldrene.

- Samtidig er jeg kjempefornøyd med å ha kommet så langt. Men jeg må innrømme at jeg gleder meg til å bli eldre. Jeg er lei av å ha babyface. For hver lille rynke jeg oppdager, jubler jeg. Den unge mannen og førsteelskeren har jeg spilt. Nå har jeg lyst på roller med mer dybde. Mer karakter.

Jöback ser på klokka. Han skulle tatt noen telefoner og burde allerede vært hjemme. Men han sier jeg gjerne må slå følge et stykke, slik at han kan vise fram litt av Söder, bydelen han er så glad i.

Elleve etasjer lenger nede blir vi møtt av et surt vindkast fra Mälaren. Jöback drar glidelåsen på jakka høyere opp. Vi passerer T-banestasjonen Slussen, og Jöback foreller at ruten vi går er identisk med den han beskriver i sangen «Stockholm i natt», en av hans største suksesser.

- Har du gitt opp Broadway?

Jöback skritter utenom en sølepytt.

- Planen er å reise tilbake til New York så snart jeg er ferdig med platelansering og juleturné. Men da må jeg ha med meg kjæresten min. Selv om det at vi var fra hverandre styrket vårt forhold, er det i lengden ingen ideell situasjon å bo på hver sin side av Atlanteren. Vi får se hva som skjer. Kanskje jeg satser på faste engasjementer og familie.

- Hvis du om noen år har barn og de har lyst å følge i dine fotspor, ville du fraråde dem å gjøre det?

- Nei. Jeg ville oppmuntre dem, men samtidig ville jeg følge veldig godt med. Det må være en lek, ikke en jobb. For meg ble det en jobb, ja, barnearbeid rett og slett. Jeg ble veldig rutinert, men samtidig gikk jeg glipp av mye. Når jeg ser en barnestjerne nå, håper jeg inderlig at han også spiller fotball. At han får lov å være barn i tillegg til å stå på scenen.

- Angrer du på at du søkte deg mot rampelyset så ung?

Jöback svarer kontant.

- Nei, hva faen skal jeg det for? Man har nå en gang den ryggsekken man har. Og uten mine erfaringer, både de gode og de mindre gode, hadde jeg ikke vært den jeg er i dag. Jeg har lært meg å omfavne ting jeg har gjort i stedet for å støte dem fra meg.

- Tror du det er noe av hemmeligheten til et lykkelig liv?

Jöback stopper ved trafikklysene like utenfor Maxigrillen på Medborgarplatsen. Lysene reflekteres i den våte asfalten. Rødt. Gult. Grønt.

- Just precis, sier han, rekker fram hånda og krysser gata.

eal@dagbladet.no