Krusifiks-striden trappes opp etter at Den europeiske menneskerettighets-domstolen 3. november slo fast at den italienske praksisen med å ha krusifikser i landets klasserom er i strid med menneskerettighets-konvensjonen. Barn skal ikke tvinges inn i en opplæring under korsets tegn, mente en enstemmig domstol — og utløste et ras av reaksjoner: I Vatikanet er man opprørte og skuffet, naturligvis. Ordførere i enkelte italienske byer skal ha gått til innkjøp av flere krusifikser, i protest. Og i andre land er man livredde for at dommen kan få konsekvenser også utenfor Italias grenser: Den gresk-ortodokse kirken har innkalt til krisemøte for å komme fram til en felles handlingsplan til forsvar for kristne symboler i Europa. I Polen gikk president Kaczynski i forrige uke hardt ut og proklamerte at i hans land skal ingen få komme og ta ned noe kors, så lenge han passer på.

Rettskjennelsen kan få store konsekvenser for religiøs symbolbruk i Europa, og derfor er det interessant å se litt nærmere på argumentene som brukes. Silvio Berlusconi, som er ivrig etter å tekkes religiøse velgere når han kan, mener dommen «fornekter vårt lands kristne røtter». Høyresidens viktigste avis «Il Giornale» henviser til kristendommen som vern mot barbariet: De hevder dommerne i menneskerettighetsdomstolen må være «fulle øldrikkere». Også på venstresiden argumenteres det mot dommen: «En eldgammel tradisjon som krusifikset kan da ikke være til skade for noen», uttalte det demokratiske partiets nye leder, litt forsiktig. Hans parti har vært kritisk til religiøs innblanding i politikkeni andre saker, men akkurat dette med skolekrusifikser framstår som en lite velgervennlig sak å skulle være prinsippfast på. For er det ikke noe overdrevet ved å skulle ta ned små trekors fra veggen i et land der man ser en kirke hvor enn man snur seg, og jomfru Maria kikker ned fra nisjer på ethvert gatehjørne? Er ikke krusifiksene uttrykk for kunst og kultur, snarere enn aggressiv religion?

Åshild Mathisen, pr-rådgiver og tidligere rådgiver i Kristelig Folkeparti, følger den argumentasjonen i sin faste spalte i Morgenbladet denne uka. «Et krusifiks som henger ubrukt i et moderne klasserom, er tømt for symbolmakt og har blitt nasjonal kulturarv», skriver hun. Men det er selvfølgelig bare sant hvis man ikke ser korset i sitt eget øye. Et symbol på Jesu lidelse og oppstandelse er kilde til mye god kunst — men livssynsnøytralt er det virkelig ikke.

Det beste argumentet for at dommen er korrekt, er nettopp en henvisning til tradisjonen. For i denne saken stikker ikke de kristne røttene så dypt som mange skal ha det til. Som den italienske journalisten og forfatteren Curzio Maltese nylig påpekte: Da Italia ble samlet på slutten av 1800-tallet, var krusifikser forbudt i statlige bygninger. Det var en klok, moderne tradisjon som ikke ble brutt før Mussolini kom til makten, og inngikk sin pakt med Vatikanet. Mens krusifikser i seg selv er en viktig del av den italienske kulturarven, er krusifikser i klasserommet en tradisjon fra fascismen. Det betyr naturligvis ikke at det er noe fascistisk ved korset, men det betyr at man skal være forsiktig med å la seg henføre av argumenter om den kristne kulturarvens naturlige forrang i Europa. Italia, som andre europeiske land, har også en vital sekulær tradisjon. Når staten hevder at dens religiøse symbolvalg ikke diskriminerer noen, er det grunn til å være skeptisk.

Kan vi se fram til en god debatt om korset i det norske flagget når stat og kirke skilles her hjemme?