FILM: Hvorfor anstrenge seg mer enn man må? Folka bak «New Moon» tror antakelig Twilight-seriens lidenskapelige lesere på dette punktet er så blindt blodtørstige at de er fornøyde bare det kommer en ny film, bare Robert Pattinson er der, bare han går og snakker og flekker av seg skjorta iblant.

Det er vanskelig å tenke seg noen annen grunn til at de har kvittet seg med Catherine Hardwicke, som regisserte den helt fine «Twilight», og hyret inn Chris Weitz, regissøren som føkka opp «Det gylne kompass» og som nå føkker opp «New Moon». Fansen hadde fortjent bedre.


Pinefullt
Den overjordisk vakre tenåringsvampyren Edward Cullen (Robert Pattinson) og den dødelige Bella Swan (Kristen Stewart) er hjertevenner, men de pines av at de knapt kan komme nær hverandre uten at Edward gripes av trangen til å sette tennene i kjæresten. En dag sier han uten forvarsel at han forsvinner, for godt, ut av den forblåste nordvestlige byen Forks og ut av Bellas liv.

Et dramaturgisk problem både for boka og filmen er at ikke én av bokseriens over tyve millioner lesere tror Edward virkelig vil dumpe Bella. Men Bella tror ham, og hun begynner i stedet å henge med Jacob Black (Taylor Lautner) fra indianerreservatet. Jacob elsker Bella, Bella elsker Edward, men så begynner også Jacob å oppføre seg underlig. Kort tid etter begynner store ulver å herje i skogene rundt Forks, og det viser seg at også Bellas nye bestevenn har et skinn som bedrar.


Ingen atmosfære
Selv om «New Moon» er en svakere bok enn «Twilight», er den oppfinnsom og spennende nok til å kunne bli en anstendig underholdningsfilm.
Men om filmen «New Moon» er stappfull av slow motion og halvgode spesialeffekter, har den ingen atmosfære, ingen lukt eller smak, ingen karakter, bare en og annen ok indielåt på soundtracket, utvaskede, grå bilder og matt skuespill.

Det eneste livfulle nærværet her er Taylor Lautner, men han er tydeligvis først og fremst interessant på grunn av sin meget forhåndsomtalte sixpack, som dyttes opp i kameralinsa i tide og utide.

Så er det også rart at Stewart og Pattinson, som er sammen i virkeligheten, knapt klarer å skape en eneste gnist seg imellom i tåka i staten Washington.


Furten
Noe av det skyldes at hovedpersonen Bella i liten grad har tålt overgangen fra bøkene. Stewart er ikke nødvendigvis en dårlig skuespiller, men det svulstige manuset bevarer ikke den snappy replikken og sansen for sarkasmer som bokas Bella legger for dagen.

I Weitz' instruksjon framstår hun mer som furten og ukarismatisk enn som en romantisk lengtende heltinne.

Nå som før er Robert Pattinsons Edward mer interessant. Men her er han henvist til å lire av seg linjer som «Jeg kan ikke leve i en verden der du ikke er», om og om igjen inntil det søvndyssende ettersom Bella nekter å tro ham, og dukke opp i corny visjoner hver gang kjæresten er i fare. Det er vanskelig å sitte gjennom filmens to timer uten å knise på minst tre gale steder.


Vokskabinett
Vampyrene får i det hele tatt stemoderlig behandling i «New Moon». Også Edwards sofistikerte familie er redusert til stive støtter, scenene i Cullen-familiens skjød føles som en vandring gjennom et vokskabinett. En sentral konflikt i filmen er at Bella ønsker å bli vampyr, noe Edward motsetter seg. For min del må han bare bite henne, jo før jo heller. Så kan hun og vampyrsvigerfamilien hennes sitte og være humørløse sammen mens vi andre finner på noe morsomt.