«I skyggen av varmen» forteller om det skjulte herionmisbruket.
«I skyggen av varmen»
- Orginaltittel: «I skuggan av värmen»
- Regi: Beata Gårdeler
- Kategori: Drama
- Premieredato: 20.11.09
- Skuespillere: Malin Crépin, Joel Kinnaman, Johan Holmberg, m.fl.
FILM: Eva har skulderlangt, blondt hår, et lite søkk i haka og et smittende smil. Hun er 30 år og jobber som vekter. I tillegg skyter hun heroin. Ikke hver dag, men nesten. Slik kontroller hun misbruket. Men en dag treffer hun politimannen Erik, og de forelsker seg. De faste rammene utfordres og kontrollen forsvinner.
Skytes i skjul
«I skyggen av varmen» er en film om det å komme skeivt ut fra starten av, om et samfunn som ikke tar ansvar, om rus og om kjærlighet. Men mest av alt er det en film om ensomhet, og om det å ikke bli sett.
Filmen er basert den svenske forfatteren Lotta Thells delvis selvbiografiske roman, og er lett og tro på. I stedet for å utspille seg i rennesteinen, tar den oss med inn en verden som sjelden portretteres, til hverdagsmisbruket og dobbeltlivet, der man tilsynelatende lever et normalt liv med jobb og venner, mens heroinet skytes i skjul.
Vakkert fortalt
Spillefilmdebutant Gårdeler har tidligere vært regiassistent for Jan Troell, uten at hun her kopierer hans filmspråk. Filmen er vakkert fortalt, hemmelighetsfull og betraktende, og regissøren benytter seg av både stemningsskapende nærbilder og oversiktsfotografier.
Forholdet mellom Eva og Erik er lett og tro på, men selve møtet mellom dem hakker noe og det går for fort i svingene. I tillegg byr historien på en rekke bipersoner jeg helst skulle sett den var foruten, men heldigvis unngår Gårdeler de verste klisjeene, og heldigvis har hun valgt Malin Crépin til å spille Eva.
Crépin spiller med bravur og skaper en gjennomsiktig og skjør person, samtidig som hun fyller henne med ønsker og lengsler. Kampen Eva kjemper med seg selv er svært troverdig, og filmen bæres framover på Crépins smale skuldrer.
Hørte vi Guldbagge?
Skytes i skjul
«I skyggen av varmen» er en film om det å komme skeivt ut fra starten av, om et samfunn som ikke tar ansvar, om rus og om kjærlighet. Men mest av alt er det en film om ensomhet, og om det å ikke bli sett.
Filmen er basert den svenske forfatteren Lotta Thells delvis selvbiografiske roman, og er lett og tro på. I stedet for å utspille seg i rennesteinen, tar den oss med inn en verden som sjelden portretteres, til hverdagsmisbruket og dobbeltlivet, der man tilsynelatende lever et normalt liv med jobb og venner, mens heroinet skytes i skjul.
Vakkert fortalt
Spillefilmdebutant Gårdeler har tidligere vært regiassistent for Jan Troell, uten at hun her kopierer hans filmspråk. Filmen er vakkert fortalt, hemmelighetsfull og betraktende, og regissøren benytter seg av både stemningsskapende nærbilder og oversiktsfotografier.
Forholdet mellom Eva og Erik er lett og tro på, men selve møtet mellom dem hakker noe og det går for fort i svingene. I tillegg byr historien på en rekke bipersoner jeg helst skulle sett den var foruten, men heldigvis unngår Gårdeler de verste klisjeene, og heldigvis har hun valgt Malin Crépin til å spille Eva.
Crépin spiller med bravur og skaper en gjennomsiktig og skjør person, samtidig som hun fyller henne med ønsker og lengsler. Kampen Eva kjemper med seg selv er svært troverdig, og filmen bæres framover på Crépins smale skuldrer.
Hørte vi Guldbagge?
