• Les Jan Davidsens svar:
 - Vi er ingen søndagsskole

«Du kødda med meg en gang. Det gjør du ikke en gang til.»

Jan Davidsen (60) er en av fagbevegelsens aller mektigste. Han hersker over lavtlønte kvinner, og disponerer fagforeningsmidler på nærmere en milliard i året. Nå satser Davidsen på fire nye år på Fagforbundets trone. Mandag åpner landsmøtet i forbundet. Og Jan Davidsen kommer til å bli gjenvalgt. Han får det som regel som han vil.

Det er torsdag 14. mai i år. Klokka er 15.20 og på LO-kongressen i Folkets Hus i Oslo er det klart for valg. Sture Arntzen, leder av valgkomiteen, går på talerstolen. Han retter på brillene, ser ned i manuset, skuer utover den fullstappede salen og begynner å lese. På første rad til venstre for Arntzen sitter Jan Davidsen, arkitekten bak overraskelsen som snart skal komme.

- Valget av nestleder var ikke lett, sier Arntzen fra podiet. - Som likestilte nestledere foreslår vi Gerd Kristiansen fra Fagforbundet og Tor-Arne Solbakken fra Norsk Tjenestemannslag.

Det er musestille i salen. Mange av delegatene vet ikke om de tror det de hører. Gerd Kristiansen? Hvor ble det av Rita Lekang, Fagforbundets mangeårige representant i LOs ledelse?

På første rad tar Jan Davidsen en slurk av den kalde kaffen. Så folder han hendene og ser ned. Fra talerstolen hører han Sture Arntzen si at Rita Lekang har meddelt valgkomiteen at hun ikke tar gjenvalg.

- Det var takk for sist,sier Rita Lekang om ydmykelsen på LO-kongressen.

Ett døgn før valget fikk hun vite at hun skulle bli vraket gjennom LOs presseorgan «Fri Fagbevegelse».

«Du kødda med meg en gang. Det gjør du ikke en gang til», forteller Lekang at Jan Davidsen sa til henne da hun bare noen timer før valgkomiteens innstilling skulle offentliggjøres fikk beskjed om at forbundet ville skifte henne ut.

- Da ble det umulig for meg å fortsette, sier Lekang.

Det er høst. 51-åringen har flyttet fra pendlerleiligheten i Oslo til Bodø, der hun er distriktssekretær i LO, en ordning som kom i stand da jobben i Oslo plutselig forsvant. Ordningen innebærer at Davidsens forbund betaler en halv prosjektlønn til Bodø-kontoret, LO resten.

Rita Lekang, som ble valgt inn i LO-ledelsen i 1997, har vært gjennom en tøff periode. I politisk sammenheng skal hun aldri ha blitt mer sveket, men hun har stått han av, som de sier nordpå.

- Det verste var at avgangen min ble avgjort i full fart bak sceneteppet i Folkets Hus. Jan måtte få meg til å trekke meg. De siste fire åra følte jeg at jeg satt i LO-ledelsen mot hans vilje, sier Lekang.

Jan Davidsen var en av dem som trakk i trådene da Gerd-Liv Valla gikk til topps i LO og erstattet Yngve Hågensen i 2001. Bakgrunnen var en langsiktig plan om å overta ledelsen i LO og påvirke Arbeiderpartiet til å føre en mer venstrevridd politikk.

Både Davidsen og Valla var, sammen med blant andre Trond Giske, med i et nettverk av radikale Ap-folk som hadde sitt utspring på nei-sida i EU-kampen i 1994. Med Davidsen på laget la LO-leder Gerd-Liv Valla all sin tyngde i å skifte ut Bondevik-regjeringen med Stoltenberg i 2005. Fattigdomskampen, gode velferdsordninger og sykelønn var et felles prosjekt.

Men under overflaten i LO ulmet motsetningene mellom den såkalte venstre- og høyresiden i Arbeiderpartiet. Vallas lederstil sendte henne ut av LO etter Yssen-saken, som eksploderte i media i januar 2007. Valla ble beskyldt for å ha mobbet Ingunn Yssen, daværende leder av LOs internasjonale avdeling. Jan Davidsen, en av Vallas trofaste støttespillere, likte dårlig det han gjerne omtalte som «Gucci-dommen». En intern granskning foretatt av Fougner-utvalget konkluderte også med at andre følte seg dårlig behandlet av Valla. En av dem var Rita Lekang.

- Det var full pott, sa Davidsen etter maktkuppet på LO-kongressen i år. Han hørte ikke på dem som mente at behandlingen av Lekang var alt annet enn verdig av LO. Ren mobbing og henretting, ble det sagt fra talerstolen.

Da Per Østvold i Transportarbeiderforbundet fikk ordet, antydet han at vrakingen av Lekang kunne ha andre motiver, nemlig ledervalget på landsmøtet i Fagforbundet nå i november. Alt lå an til at nestleder Gerd Kristiansen skulle overta. Nå ender LO-kuppet med at Davidsen selv fortsetter, 19 år etter at han ble valgt inn i toppledelsen for første gang.

Jan Davidsens fagforeningskarriere skjøt for alvor fart etter den tre uker lange kommunestreiken i 1992. Forbundsleder Liv Nilsson var syk, og Jan Davidsen ble streikegeneral. Da Nilsson døde av kreft i juli 1994, rykket nestlederen og brannmannen fra Bergen opp. På neste landsmøte ble han valgt til leder for det kvinnedominerte fagforbundet, og siden har ingen kunnet true denne posisjonen. En ny bestemmelse som ble laget da Fagforbundet ble dannet av det gamle Norsk Kommuneforbund og Helse- og sosialforbundet for seks år siden, fjernet aldersgrensene. Det betyr at Jan Davidsen, som kunne ha sagt takk og farvel da han fylte 58 år, likevel fortsetter.

Davidsen er en bakspiller, en mange fagforeningskolleger betegner som en edderkopp. Han liker seg best i uformelle sammenhenger og inviterer gjerne på middag på forbundets regning. Bakkanalene er i tråd med hans strategi. Når han dukker opp i media, er det gjerne i form av pressemeldinger.

Jan Davidsen avgjør mye på kammerset. Han lar gjerne nære medarbeidere og fortrolige fronte vanskelige valg. Slik var det da SV'er Gunhild Johansen, tidligere første nestleder under Davidsen, skulle bort og ble avsatt på Fagforbundets stiftelsesmøte i juni 2003.

- Var Gunhild Johansen så truende at det ble nødvendig å ty til nystalinistiske maktgrep for å fjerne henne, spurte Thorvald Steen og Are Saastad i Gaustadklubben i en kronikk i Dagbladet samme høst. De to tror at det ikke er SV-medlemskapet, men Gunhild Johansens kamp for å frigjøre forbundet fra Arbeiderpartiet og hennes kamp mot sykehusreformen som plutselig gjorde henne uspiselig for fagforeningskameraten Davidsen. Gunhild Johansen mener det var flere forhold som spilte inn.

- Den som skal lede LOs største forbund må ha riktig partibok. Jeg ble oppfattet som en mulig lederkandidat etter Jan Davidsen da han allerede i 1998 signaliserte at han skulle trekke seg i 2002. Det var helt klart et problem for noen, og jeg fikk stadig høre at jeg måtte bort. Metodene som ble brukt for å fjerne meg, synes jeg ikke er fagbevegelsen verdig, sier Johansen til Magasinet.

- Å bli vraket ved valg er en del av spillet. Å ikke gjennomføre demokratiske valg hører ingen steder hjemme, presiserer hun.

Jan Davidsen kan være varm og inkluderende, sier den avsatte nestlederen.

- Men også kald og avvisende, som om han har en av-og-på-knapp. Fra jeg ble valgt i 1994 jobbet Jan og jeg nært og godt sammen i ledelsen. Men allerede høsten 1999 ble det stadig mer tydelig at han ikke lenger ville ha meg med videre, uten at han ville fortelle meg hvorfor. Det var tre år til neste landsmøte. Den langsiktige strategien gikk ut på å bryte meg ned. Dette fikk han god hjelp til fra et par av sine nærmeste våpendragere. Jeg brukte mye energi på å holde meg oppreist, sier Johansen.

- Til tross for gode skussmål fra andre tillitsvalgte, kolleger og forhandlingsmotparter, framstilte Jan Davidsen meg som vanskelig å samarbeide med. Det er en anklage det er nesten umulig å forsvare seg mot, sier Johansen og ser seg stjålent omkring der vi sitter innerst i et hjørne i cafeen. Det er ikke lett å snakke om dette selv etter så mange år.

- Beskyldningene mot meg ble stadig mer absurde. Jeg fremmet landsstyrets forslag om sykehusreformen på LO-kongressen i 2001. Det ble framstilt som illojalt, som om jeg ville rasere de kommunale pensjonsordningene. Jeg fikk høre at jeg planla å stille opp mot Jan i 2002. Tiltakene mot meg vakte oppsikt. Blant annet ble jeg fjernet fra kvinnekomiteen i Internasjonalen for Stat og Kommuneansatte (ISKA), der Jan er visepresident, selv om de ønsket meg som president. Det hele eskalerte i et mislykket forsøk på å kaste meg på landsmøtet høsten 2002. Etter dette sa Jan ofte at han var forbannet på landsmøtet «som ikke hadde gjort jobben sin». Han hadde fått problemer med kabalen.

På stiftelseslandsmøtet til Fagforbundet i juni 2003 ble det ikke tatt noen sjanser. Det ble ikke gjennomført ordinære valg, og Gunhild Johansen måtte dra hjem uten så mye som en liten takk etter ni år i forbundets ledelse og 19 år totalt i forbundets tjeneste.

- Via en ansatt fikk jeg beskjed om å ringe vaktmesteren for å rydde kontoret på kveldstid. Jeg benyttet meg ikke av tilbudet. Det var tydeligvis veldig farlig at jeg i det hele tatt viste at jeg eksisterte. Mange år etter dette ville gamle tillitsvalgtkolleger helst at vi skulle møtes på steder langt unna forbundet. De var redd for konsekvensene for egen arbeidssituasjon hvis noen nevnte at de hadde kontakt med meg.

Gunhild Johansens advokat ville møte Jan Davidsen. Det fikk han ikke.

- Jan sa til avisene at han skulle møte meg når avtalen var på plass. Det er seks år siden nå, men han har ennå ikke tatt kontakt og kommer neppe til å gjøre det heller. Det er like greit.

Avtalen innebærer at Gunhild Johansen opprettholder ansettelsesforholdet til forbundet uavbrutt fra 1984. For tida har hun permisjon fra Fagforbundet for å være varaordfører i Tromsø.

Jan Davidsen har et stort og mektig nettverk, og han pleier det godt. Pengene sitter løst, men ikke riktig så løst som før. De overdådige hotellrommene er byttet ut med en mer moderat standard. Men Fagforbundet har rause bolig- og hjemreiseordninger. Forbundet har investert i romslige leiligheter i Pilestredet Park og på Grønland. Jan Davidsen har gratis bolig og hjemreiser.

Davidsen har en bevisst strategi om å bygge allianser. Han sitter i sentralstyret i Ap, og er styremedlem i A-pressen, der forbundet også er aksjonær. Han er styreleder i alliansen «For velferdsstaten» og tankesmia «Norge 2015» med nettstedet Res Publica. Davidsen er en av initiativtakerne til den radikale tankesmia, som han har forsynt med Fagforbundets penger. «Norge 2015» består av forskere, politikere og representanter fra organisasjons- og næringsliv som ønsker debatt om Norges veivalg. Tankesmia ble etablert som en motvekt mot høyrekreftene, og nettverket la planer for en ny politisk kurs ved valget i 2005.

Med i nettverket er blant andre tidligere Ap-statsråd Hallvard Bakke, tidligere statssekretær i Ap Bernt Bull, tidligere stortingsrepresentant for Ap Britt Hildeng, professor Erik Reinert, advokat Ingjald Ørbeck Sørheim, førsteamanuensis Bent Sofus Tranøy, tidligere fagforeningsleder Rolf Utgård og NORISS-leder Jon Bingen, går det fram av hjemmesida deres.

Også NORISS (Norsk Institutt for Strategiske Studier), som gikk fra å være en stiftelse til et aksjeselskap i juni i år, har mye å takke Jan Davidsen for. Tidligere Telenor-sjef Tormod Hermansen er styreleder i det som skal være et frittstående og uavhengig forsknings- og utredningsinstitutt og kompetansesenter. Davidsen selv er varamedlem. Av årsmeldingen til Fagforbundet fra 2008 framgår det at NORISS har fått et lån på rundt 2,6 millioner kroner av forbundet.

Under Davidsens ledelse har forbundet gitt millionbeløp til gode formål. I januar fordømte Fagforbundet Israels terrorbombing i Gaza og ga 500000 kroner til Norsk Folkehjelp. I pressemeldingen fra 8. januar i år berømmer forbundet utenriksminister Jonas Gahr Støres initiativ om å være i nær kontakt med Hamas. Davidsen har også brukt store summer på tankesmia Manifest. Manifest Senter for samfunnsanalyse finansieres gjennom en abonnementsordning for organisasjoner og enkeltpersoner. Fagforbundet er den største bidragsyteren. Det var også Fagforbundet som bladde opp 500000 kroner da Manifest Analyse ble etablert.

Stiftelsen Manifest ble opprettet av Sosialistisk Ungdom, Rød Ungdom og Rød Front i 2003. Nå markedsfører stiftelsen seg med at den vil levere fakta og analyser som venstreengasjerte mennesker trenger i sitt politiske arbeid. Jan Davidsen trekker gjerne fram publikasjonene til Magnus E. Marsdal i Manifest, blant annet under valgkampen i høst.

Under Jan Davidsens styre har også Fagforbundet blitt storaksjonær i Klassekampen. Til tross for en del motforestillinger blant medlemmene, støttet et enstemmig forbundsstyre oppkjøpet på 13 prosent til en pris av 3,5 millioner kroner. Tidligere AKP-leder Pål Steigan representerte AKP i forhandlingene mellom partiet, forlagene Pax og Oktober, Fagforbundet og Klassekampens venner. Etter forslag fra Fagforbundet ble NORISS-vennen til Jan Davidsen, Jon Bingen, styrerepresentant.

Jan Davidsen betaler gjerne forskere som har hjertet sitt på venstresida. FAFO og Forskningsstiftelsen DeFacto, som blant andre har tidligere konserntillitsvalgt i Ringnes Stein Stugu og tidligere journalister i Klassekampen i stallen, blir hyppig brukt av Fagforbundet. Daglig leder er Roar Eilertsen. Eilertsen ble også styreleder i Klassekampen etter at Fagforbundet kom inn på eiersida. Fagforbundet har også en samarbeidsavtale med Norges Naturvernforbund. Det har sponset salgsvogna til Ole Kopreitan i «Nei til Atomvåpen». Og forbundet var med og arrangerte 70-årsdagen til Kopreitan i Folkets Hus. Allerede midt på 90-tallet ble det etablert tett kontakt mellom Per Olaf Lundteigen og Davidsen.

Flere millioner går ut av fagforeningskontoen hvert år til støtte for alt fra Nei til EU, Attac, Fattig-Norge, Handelskampanjen, SV og SP pluss Det Norske Arbeiderparti. Ifølge Fagforbundets egne tall fikk Arbeiderpartiet 3,5 millioner kroner i valgkampstøtte, mens en samarbeidsavtale i Davidsens hjemby med Bergen Røde Kors Sykehjem har gitt sykehjemmet 1,5 millioner kroner.

Da Dagens Næringsliv i mai 2008 hadde et toppoppslag der Fagforbundet ble karakterisert som venstresidens store velgjører, rykket redaktør i Klassekampen, Bjørgulv Braanen ut og hyllet forbundets engasjement.

«Ettersom Fagforbundet er en av Klassekampens eiere, er vi kanskje ikke den rette til å karakterisere forbundets rolle i slike spørsmål, men vi våger oss likevel til å hevde at Fagforbundets brede engasjement bør være et forbilde for hele fagbevegelsen», skrev Braanen.

Det er ingen hemmelighet at Jan Davidsen også har temperament. Han kan bli rasende hvis det ikke går hans vei. Når han ringer og lurer på hva som skjer, forteller mange at det føles ubehagelig, ifølge Magasinets kilder. Davidsen har mange til å jobbe for seg, og behersker bakrommet godt. Det er sjelden referat fra møtene. Lite eller ingen motstand. De som står opp mot forbundsledelsen risikerer å selv bli dolket i ryggen, ifølge Magasinets kilder. Og når lønna er to til tre ganger høyere enn de tillitsvalgte ville ha fått i en vanlig jobb i det sivile liv, velger de fleste å holde kjeft. Det er ubehagelig både for ansatte og tillitsvalgte å ikke være på lag med Jan.

De som har falt i unåde har sluttet.

En av dem er Johnny Daugstad.

Han kom inn i Fagforbundet da to fagblad ble slått sammen etter fusjonen mellom Helse- og sosialforbundet og Kommuneforbundet for seks år siden. Fagforbundet hadde vedtatt at medlemsbladet skulle redigeres etter Redaktørplakaten.

- Det var forutsetningen for at jeg kunne påta meg jobben som ansvarlig redaktør, sier Daugstad.

Han kunne også støtte seg på nestleder Tove Stangnes, tidligere leder i NHS, som var en prinsipiell tilhenger av redaktørplakaten. Situasjonen forandret seg raskt etter at Stangnes ikke tok gjenvalg 2005. På landsmøtet hadde det vært en stor diskusjon om Fagforbundets tilknytning til Arbeiderpartiet. Fagbladet laget en større sak som belyste ulike sider ved dette samarbeidet. Da ble det bråk. Redaktøren ble bedt om ikke å trykke artikkelen, noe han nektet.

Dette var ikke første gangen Davidsen blandet seg inn i redaksjonens arbeid. På et møte med redaksjonen i Arena et par år før sammenslåingen med NHS skal han ha sagt: «Jeg betaler ikke 18 millioner kroner i året til et fagblad som tupper meg i ræven.»

I en debatt på Fagforbundets landsstyremøte skal han ha sagt: «I Kommuneforbundet hadde vi redaktørplakaten og det var helt greit, men det er jo slik at det er forbundets blad. Selv måtte jeg en gang egenhendig stoppe en artikkel som omhandlet valgkomiteens innstilling. Det skulle tatt seg ut om Fagbladet skulle trykke den.»

I forbindelse med kommunevalget i 2007 samarbeidet Daugstad med Barth Tholens i tidsskriftet «Sykepleien» om en stor MMI-undersøkelse om kvaliteten på tjenestene i eldreomsorgen. Davidsen skal ha blitt rasende, og ga beskjed om at saken ikke skulle på trykk.

- Jeg ble pålagt å la være å stille i møte med NRK Dagsnytt sammen med Tholens, hevder Daugstad.

Han deltok likevel. Undersøkelsen ble en av toppsakene i NRK dagen etter, og det ble en viktig valgkampsak.

Da valget var over, skal Davidsen ha trumfet gjennom et vedtak i forbundsstyret om å slå sammen redaksjonen og informasjonsavdelingen. Informasjonssjefen skulle bli redaktørens nærmeste overordnede. Dette førte til en opprivende strid, der Davidsen til slutt måtte gi seg. Fagbladet ble ikke underlagt informasjonsavdelingen, og redaktørplakaten skulle fortsatt gjelde. For Daugstad var imidlertid tida ute. Davidsen slo fast at han ikke lenger hadde tillit til redaktøren. I august i fjor fikk Daugstad et tilbud han syntes var greit, og sluttet. Men problemene var ikke over.

En arbeidsmiljøundersøkelse fra juni 2008 viste at folk ble syke, og mistet søvnen. Om konflikten rundt Fagforbundets medlemsblad het det i undersøkelsen: «Konflikten går på helsen løs for de ansatte». Bedriftslegen framholdt at arbeidsmiljøundersøkelsen hadde avdekket en alvorlig situasjon som måtte tas på alvor.

«Gir du den mannen makt, så gir han den aldri ifra seg», skal tidligere forbundsleder Liv Nilsson ha sagt om Jan Davidsen, ifølge Magasinets kilder. Nå lurer mange på om Gerd Kristiansen ble kuppet inn i LO-toppen for at Davidsen selv kan bli gjenvalgt og fortsette.

- Tilfeldighetene ville det sånn. Jeg skulle gjerne ha ført Fagforbundet videre. Selv stilte jeg som betingelse for å bli valgt inn i LO at Jan skulle fortsette, sier Gerd Kristiansen.

Når Jan Davidsen vil fortsette er det ingen grunn til å velge noen andre, mener hun. Kristiansen forteller at Davidsen har sin egen måte å jobbe på.

- Jeg opplevde ofte at vi tillitsvalgte kom til dekket bord. Jan hadde gjort et forarbeid. Han er en bakspiller og har nettverk og kontakter langt utover det noen andre har. Han er flink til å snakke med folk og tilrettelegge uten å bruke formelle kanaler. Jan er en strateg og en kjempedyktig politiker som får til ting i det offentlige rom, sier Kristiansen.

- Men der er han sjelden?

- Han er i det offentlige rom når det er nødvendig. Det har jeg stor respekt for.

- Det gikk rykter om at han ville bli kvitt deg?

- Alt som er sagt om det er direkte latterlig, sier Kristiansen bestemt.

Tilbake på LO-Kongressen torsdag 14.mai. Vrakingen av Rita Lekang får fram hard skyts fra talerstolen.

- Kjære Fagforbund. Det er tydelig at dere er misfornøyde med egne folk. Men dere behøver ikke å henrette dem likevel.

Per Østvolds stemme runger utover en fullstappet sal.

På første benk oppdager Jan Davidsen litt rusk på jakkekragen. Så reiser han seg:

- Da flere sa at de ville ha en kvinnelig nestleder i LO, måtte vi ta en runde med oss selv. Gerd er vår første nestleder, og ligger i kjømda til å overta. Delegasjonen i Fagforbundet er opptatt av mann og kvinne. Det er helt sikkert at det er mange meninger om denne valgprosessen i LO, men det er denne valgmåten vi bruker. •

Kilder: Skriftlige notater, rapporter og oversikter, ulike årsregnskap, presseklipp og hjemmesider. Åpne og anonyme samtaler.