Les også:  Den røde ederkoppen

Magasinet møter fagforeningslederen og hans informasjonssjef Tone Zander i lobbyen på Quality Airport Hotel på Gardermoen. Oslo-avdelingen av Fagforbundet har tariffkonferanse, og Jan Davidsen har holdt sitt 15 minutter lange innlegg. Nå synker han ned i en lenestol, og gjør seg klar til å fortelle Magasinet om drivkraften for nok en gang å stille som leder for Norges største

LO-forbund, Fagforbundet.

- Er du en god leder?

- Jo, det kan godt være.

- Men du kan bli sint?

- Ja, det er klart.

- Men han ber om unnskyldning etterpå, skyter Tone Zander inn, og smiler. Jan Davidsen fortsetter:

- Jeg blir alltid forundret over hva folk reagerer på.

De skiller ofte ikke mellom posisjonen og mennesket.

- Du kalles alltid mektig, en mektig edderkopp?

- Akkurat det der har jeg problemer med å forstå.

Det er Fagforbundet som er mektig, med den muligheten organisasjonen har til å sette dagsorden.

Brannmannen fra Bergen skal igjen lede 305000 medlemmer, 85 prosent kvinner, de fleste i helsesektoren.

- Vi har et samfunn og et arbeidsliv som det er behov for å være med å utvikle i riktig retning. Alle skal ha en jobb å gå til, og ei lønn å leve av. Hovedutfordringen er også å lage et likestilt arbeidsliv.

- Hva er din rolle?

- Det viktigste for meg er hvordan jeg kan bruke min posisjon til å bestemme hvilke saker som skal på dagsorden. For å få til handlingsrom må vi bygge allianser til andre miljøer. Det har jeg erkjent, sier han og ser opp.

Davidsen forteller at alliansebyggingen begynte med et samarbeid med Miljøbevegelsen på midten av 90-tallet.

- Alle så at de utfordringene der ville kreve andre løsninger. Vi er opptatt av fordelingsperspektivet i klima og forbruksdebatten, sier Davidsen. Han mener det er viktig å bygge opp nye kompetansemiljøer. Det var også bakgrunnen for den radikale tankesmia «Norge 2015» som Fagforbundet har engasjert seg i.

- Vi var misfornøyd med utviklingen i samfunnet,

og ville være med på å prege den, sier han og fortsetter:

- På 90-tallet så ingen en tydelig høyre- og venstreakse. Det var veldig tro på markedet og konkurransen.

Da ble det viktig for Fagforbundet å etablere seg i andre miljøer og politisere budskapet. At vi er mer venstrevridd, er en erkjennelse av at det norske samfunnet har endret seg.

- Men ligger ikke tankesmia og det akademiske nettstedet Res Publica langt fra det medlemmene dine er interessert i?

- Nei. Vi har en god del medlemmer, cirka 50000, som er akademikere.

- Så engasjementet der er for å tekkes dem?

- Nei, det er for å legge til rette for miljøer som kan tenke annerledes. Og det er bra. Mange av publikasjonene brukes til debatt og utvikling av Fagforbundet lokalt.

- Du er blitt kalt venstresidas velgjører?

- Nei, det blir avspising av hva det dreier seg om. Dette handler om å utvikle en annen politikk. Jeg alene har ikke mulighet til å bruke forbundets penger på denne måten. Slikt vedtas i forbundsstyret, landsstyret eller landsmøtet.

- Men du kan påvirke?

- Ja, den reelle makta ligger i lederfunksjonen.

- Hvorfor investerte Fagforbundet i Klassekampen?

- Det var så enkelt at vi fikk en forespørsel om å kjøpe aksjene, og i og med at Klassekampen er ei god debattavis, valgte vi det. Vi har også investert i A-pressen.

- Har du en politisk agenda?

- Ja, det er klart.

Under valgkampen i høst oppfordret ikke bare Davidsen medlemmene til å stemme. Han mente også at de burde stemme rødgrønt. En medlemsundersøkelse viste at 68 prosent var enige med sjefen.

- I første rekke handler det om de sakene vi er opptatt av. Måten vi gjør det på er gjennom den formelle og uformelle kontakten. Den uformelle betyr mest. Når du kjenner folk, blir du forstått. De fordelene har vi fått fordi vi har truffet folk på andre måter.

- Du mener på bakrommet?

- Det kan godt være. Å fyke rundt og bjeffe på utsida, oppfatter mange som voldsomt. På denne måten kan vi få mer gjennomslagskraft.

Jan Davidsen jobbet tett sammen med tidligere LO-leder Gerd-Liv Valla. De har fortsatt god kontakt.

- Jeg var med og jobbet fram Valla, ja. Betydningen av å ha en kvinnelig LO-leder da vi dannet Fagforbundet for seks år siden var svært viktig. Når hun nå er borte, er det enda viktigere at det vi gjør gjenspeiler det hun la grunnen for.

- Du kalte prosessen mot Valla for «Gucci-dommen»?

- Ja, det var ei tung tid, for vi hadde ikke oversikt over det som skjedde. Politisk var Valla og jeg veldig på bølgelengde, selv om vi hadde forskjellige baser. Vi holdt tett kontakt med det vi foretok oss, og forankret det vi bestemte.

- Følte du deg truet av Valla-saken?

- Jeg følte jeg hadde kontroll.

- Men du mente at Fagforbundets eget fagblad ikke skulle skrive om Valla-saken?

- Det var vel heller proporsjonene. Og ja, jeg mente saken gikk ut av alle proporsjoner. Det var tøffe greier både for Valla og organisasjonen.

- Da Rita Lekang, som også følte seg mobbet av Valla, ble vraket på LO-kongressen, sa hun at du hadde sagt at det var takk for sist?

- Det får Rita stå inne for. Men vi fikk en situasjon hvor Gerd Kristiansen kunne ha mulighet til å bli LO-leder. Da måtte vi gripe den. Og et valg er et valg.

- Det var rene henrettelsen av Lekang, ble det sagt. Måtte det være så brutalt?

- Nei. Men var det ikke Haakon Lie som sa at arbeiderbevegelsen ikke var noen søndagsskole? Derfor måtte det bli Gerd. Ingen konkurrerte med henne.

- Det var tøffe tak?

- Jo, men vi er en kamporganisasjon. I en diskusjon

om politikken og hvem som skal føre den, blir det høy temperatur og høyt engasjement. Hvis vi først skulle lansere en kvinne som nestleder, måtte vi velge den beste, den mest åpenbare.

- Og det var ikke Rita Lekang?

Davidsen svarer ikke.

- Hvordan er du som leder?

- Det vet jeg ikke. Men det har kanskje med alderen å gjøre at jeg er blitt mer og mer bevisst på at det er flere som sammen gjør en jobb.

- Da Gunhild Johansen ble vraket fra toppledelsen, sammenliknet fagforeningskolleger det med nystalinistiske maktgrep?

- Det er vel å overdrive litt. Bakgrunnen er at da Fagforbundet ble dannet, var det ikke plass til henne. Av og til er personkabalen det vanskeligste. Og du er i en skjør posisjon når du skal bestemme hvem som skal bli med videre.

- Hun ble skviset?

- Det er en del av kabalen.

- Hun ble også syk?

- Ja vel.

- Er det slik at «blir du med på leken, så må du tåle steken»?

- Nei, menneskelig sett er det ikke riktig å bruke slike uttrykk som å «tåle steken». Men det lå litt i kjømda at hun ikke fikk fortsette.

- Har dere kontakt nå?

- Nei, det er alt for mange det ikke er blitt videre

kontakt med.

Jan Davidsen er likevel opptatt av å ha sosial omgang med mange. Siden han reiser hjem til Bergen i helgene, bruker han ukedagene til å invitere på middag.

- Når du deler mat med noen, får du etablert kontakt. På den måten danner folk seg et bilde.

- Mange sier at din lederstil er litt sånn: «Enten er du mot meg eller med meg»?

- Det håper jeg ikke. Hvis det var tilfelle, hadde jeg ikke fått til så mye. Når du har sittet lenge i en slik posisjon

får du mer trygghet. Men antipatier og sympatier

forekommer.

Jan Davidsen smiler. Høstsola bryter gjennom vindusruta når en forbundsfelle forsiktig antyder at tida er ute. Fagforeningskameratene på Tariffkonferansen venter. •

baf@dagbladet.no